Det å kunne beherske seg, legge bånd på seg og styre sine tanker, sin tunge og sine handlinger. (1Mo 43: 31; Est 5: 10; Sl 119: 101; Ord 10: 19; Jer 14: 10; Apg 24: 25) De hebraiske og greske ordene for selvkontroll innebærer tanken om å ha makt eller kontroll over seg selv. Selvkontroll er en frukt av Guds ånd. (Ga 5: 22, 23) Til tross for at Jehova har ubegrenset makt, viser han alltid selvkontroll. I stedet for straks å gå til handling overfor dem som overtrer hans lover, lar han det gå en tid, slik at de kan få anledning til å vende om fra sine onde veier og oppnå hans gunst. – Jer 18: 7–10; 2Pe 3: 9.

Når det imidlertid er tydelig at de som har fått tid til å angre, ikke vil benytte seg av hans barmhjertighet, fullbyrder han med rette sin dom. Det blir illustrert i tilfellet med dem som ødela Jerusalem i 607 f.v.t. Ettersom de ikke innså at Jehova bare hadde tillatt dem å få kontroll over Israel for å tukte israelittene på grunn av deres troløshet, behandlet de israelittene på en nådeløs måte og gikk lenger med hensyn til det å tukte dem enn Guds dom krevde. (Jf. Jes 47: 6, 7; Sak 1: 15.) Jehova hadde forutsett dette, og gjennom profeten Jesaja hadde han vist at den tid ville komme da han ikke lenger ville avholde seg fra å straffe ødeleggerne: «Jeg har tidd i lang tid. Jeg forble taus. Jeg fortsatte å vise selvkontroll. Lik en fødende kvinne skal jeg stønne, gispe og snappe etter luft, alt på én gang. Jeg skal herje fjell og høyder, og alle deres planter skal jeg la tørke bort.» – Jes 42: 14, 15.

Kristus Jesus viste også selvkontroll. I forbindelse med at apostelen Peter gav veiledning om at hustjenere skulle underordne seg under sine eiere, skrev han: «Ja, til dette ble dere kalt, for også Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge nøye i hans fotspor. . . . Når han ble skjelt ut, begynte han ikke å skjelle igjen. Når han led, begynte han ikke å true, men fortsatte å overgi seg til ham som dømmer rettferdig.» – 1Pe 2: 21–23.

I «de siste dager» skulle mangel på selvkontroll være noe av det som skulle kjennetegne dem som ikke utøvde den sanne kristendom. (2Ti 3: 1–7) Men ettersom de kristne skal etterligne Gud og hans Sønn (1Kt 11: 1; Ef 5: 1), må de bestrebe seg på å vise selvkontroll i alt. (1Kt 9: 25) Apostelen Peter sa: «[Dere skal] til deres tro føye dyd, til deres dyd kunnskap, til deres kunnskap selvkontroll, til deres selvkontroll utholdenhet, til deres utholdenhet gudhengivenhet, til deres gudhengivenhet broderlig hengivenhet, til deres broderlige hengivenhet kjærlighet. For hvis disse ting finnes hos dere og strømmer over, vil de hindre dere i å være uvirksomme eller uten frukt når det gjelder den nøyaktige kunnskap om vår Herre Jesus Kristus.» – 2Pe 1: 5–8.

Egenskapen selvkontroll må i særlig grad kjennetegne dem som tjener som tilsynsmenn i den kristne menighet. (Tit 1: 8) Hvis de skal kunne ta seg av problemer som oppstår i menigheten, på en god måte, må de vise selvkontroll i både ord og gjerning. Apostelen Paulus gav Timoteus denne veiledningen: «Avvis tåpelige og uforstandige stridsspørsmål, da du vet at de forårsaker strid. Men en Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle, kvalifisert til å undervise, idet han behersker seg under onde forhold og med mildhet veileder dem som ikke er velvillig innstilt.» – 2Ti 2: 23–25.

Hvis en i en gitt situasjon unnlater å vise selvkontroll, kan en få en plett på sitt rykte selv om en har en lang og tro tjeneste bak seg, og komme opp i mange vanskeligheter. Det som skjedde med kong David, illustrerer dette. Til tross for at David var lojal mot den sanne tilbedelse og elsket de rettferdige prinsippene i Guds lov (jf. Sl 101), gjorde han seg skyldig i ekteskapsbrudd med Batseba, noe som igjen førte til at han lot hennes mann, Uria, bli satt på en post i striden hvor det var så godt som sikkert at han kom til å bli drept. Som følge av disse handlingene hadde David i mange år store problemer i sin familie. (2Sa 12: 8–12) Det som skjedde med ham, understreker også visdommen i å unngå situasjoner som kan føre til at en mister selvkontrollen.  Han kunne ha gått ned fra taket av sitt palass, men han fortsatte i stedet tydeligvis å se på Batseba mens hun badet, og resultatet ble at han kom til å nære lidenskap for henne. – 2Sa 11: 2–4.

Det kan i denne forbindelse nevnes at det ikke vil være klokt av en som mangler selvkontroll, å forbli ugift hvis han kan inngå et ærbart ekteskap og derved beskytte seg mot å gjøre seg skyldig i utukt. Apostelen Paulus skrev i denne forbindelse: «Hvis de ikke har selvkontroll, så la dem gifte seg, for det er bedre å gifte seg enn å være opptent av lidenskap.» – 1Kt 7: 9, 32–38.