En stav båret av en konge som myndighetstegn. Ordet blir noen ganger brukt billedlig om konger (Ese 19: 10, 11, 14) eller om myndighet (Sak 10: 11), særlig kongemyndighet.

Hvis noen uten å være tilkalt gikk inn til kongen i oldtidens Persia, ble vedkommende drept med mindre kongen rakte ut sitt gullsepter. – Est 4: 11; 5: 2; 8: 4.

Jakobs profetiske ord om at ’septeret ikke skulle vike fra Juda’, betydde at kongedømmet kom til å tilhøre Juda stamme, og at det skulle fortsette å tilhøre denne stammen inntil Sjilo kom. (1Mo 49: 10; se KOMMANDOSTAV.) Mange hundre år senere tjente babylonerne som Jehovas «sverd», hans domsfullbyrder, og tilintetgjorde Juda rike og tok dets konge til fange. Jehova hentydet til dette da han sa gjennom Esekiel: «Et sverd, et sverd! Det er blitt kvesset, og det er også polert. . . . Forkaster det min egen sønns septer, slik det forkaster hvert tre? . . . For en gransking er blitt foretatt, og hva om det også forkaster septeret?» (Ese 21: 9, 10, 13) «Sverdet» behandlet altså det judeiske «septeret», Davids dynasti, som et hvilket som helst tre (som skulle felles), det vil si som andre konger eller kongeriker som det førte ødeleggelse over.

Profetien i Salme 2, som Peter anvendte på Jesus Kristus (Apg 4: 25–27), viste at Jehovas salvede skulle slå nasjonene i stykker med et jernsepter. (Sl 2: 2, 6, 9; jf. Åp 12: 5; 19: 15.) Ettersom Jesus Kristus alltid bruker sin kongemyndighet på rette måte, kan det sies at hans septer er et rettskaffenhets septer. – Sl 45: 6, 7; He 1: 8, 9.

Salme 125: 3 sier: «Ondskaps septer skal ikke fortsette å hvile over de rettferdiges lodd.» Disse  ordene er en forsikring om at de rettferdige ikke for alltid kommer til å være undertrykt av slike som utøver sin myndighet på en ond måte.