(Serạja) [Jehova har kjempet (holdt fast ved)].

1. En sønn av Kenas i Juda stamme; bror til dommeren Otniel og brorsønn av speideren Kaleb. Serajas etterkommere gjennom hans sønn Joab ble håndverkere. – 1Kr 4: 13, 14.

2. Sekretæren i kong Davids statsforvaltning. (2Sa 8: 15, 17) Med mindre det ofte var utskiftninger i dette embetet, blir han andre steder kalt Sjeva (2Sa 20: 25), Sjavsja (1Kr 18: 16) og Sjisja – det blir for øvrig sagt at Sjisjas to sønner senere fikk lignende oppgaver under Salomo. (1Kg 4: 3) Navnene på de fleste andre embetsmennene er like i de tre listene over Davids fremste menn.

3. En sønn av Asiel i Simeons stamme; hans etterkommere på Hiskias tid sluttet seg til den styrken som slo noen hamitter og me’unitter som hadde lagt beslag på et område, og brukte så dette området til beitemarker. – 1Kr 4: 24, 35, 38–41.

4. En av tre menn som kong Jehojakim i slutten av 624 f.v.t. sendte for å hente Jeremia og Baruk på grunn av den profetien mot Jerusalem og Juda som Baruk hadde skrevet ned etter Jeremias diktat. Seraja var sønn av Azriel. – Jer 36: 9, 26.

5. Kong Sidkias kvartermester; sønn av Neria og bror til Baruk. (Jer 32: 12; 51: 59) I Sidkias fjerde år, 614 f.v.t., drog Seraja med Sidkia til Babylon. Jeremia hadde gitt ham en bokrull som inneholdt profetiske fordømmelser av Babylon, og gitt ham beskjed om å lese opp innholdet i den ved Eufrat og så binde en stein til den og kaste den ut i elven, som et bilde på hvordan Babylon skulle falle for aldri å reise seg igjen. (Jer 51: 59–64) Seraja gjorde trolig de landflyktige israelittene som allerede befant seg i området, kjent med noe av innholdet i profetien. Det er for øvrig interessant at noen arkeologer har funnet et segl med innskriften «Tilhørende Seraja (ben) Neria». – Israel Exploration Journal, Jerusalem 1978, 28. årg., s. 56.

6. Overpresten i Jerusalem da babylonerne ødela byen i 607 f.v.t. Seraja ble drept etter ordre fra Nebukadnesar, men hans sønn Jehosadak ble spart og ført til Babylon som fange. (2Kg 25: 18–21; Jer 52: 24–27) Gjennom Jehosadak ble Arons øversteprestelige slektslinje videreført, og da jødene ble utfridd og vendte tilbake, var det Jehosadaks sønn Jesjua som innehadde dette embetet. (1Kr 6: 14, 15; Esr 3: 2) Esra blir omtalt som sønn av Seraja, men i og med at det gikk 139 år fra Serajas død til Esras reise til Jerusalem,  må minst to generasjoner mellom dem være utelatt; dette er en form for utelatelse som er vanlig i bibelske slektsregistre. – Esr 7: 1.

7. En av de militære førerne som ble igjen i Juda etter at folket i sin alminnelighet var blitt deportert til Babylon; sønn av Tanhumet. Seraja og de andre militære førerne støttet utnevnelsen av Gedalja til stattholder, advarte ham om Ismaels planer om å drepe ham og prøvde å hevne ham da han senere var blitt drept. På grunn av frykt for babylonerne ledet imidlertid Seraja og de andre militære førerne de gjenværende jødene til Egypt. – 2Kg 25: 23, 26; Jer 40: 8, 13–16; 41: 11–18; 43: 4–7.

8. En av de ledende mennene som blir nevnt sammen med Serubabel i listen over dem som vendte tilbake fra landflyktigheten i 537 f.v.t. (Esr 2: 1, 2) I Nehemja 7: 7, i en parallell liste, kalles han Asarja.

9. En prest som vendte tilbake fra landflyktigheten sammen med Serubabel. I den etterfølgende generasjonen representerte Meraja hans fedrehus. (Ne 12: 1, 12) Den «Seraja» som var blant dem som bevitnet den pakten som ble inngått på Esras og Nehemjas tid, kan også ha vært en representant for denne slekten, men det er også mulig at dette var en annen prest med samme navn. (Ne 10: 1, 2, 8) En «Seraja» – igjen enten en person som representerte dette fedrehuset, eller en prest som selv het Seraja – bodde i Jerusalem etter at murene var blitt gjenoppbygd. – Ne 11: 1, 10, 11.