(Sịdon), SIDONERE (sidọnere).

Kanaans førstefødte sønn, Sidon, ble stamfar til sidonerne. Havnebyen Sidon var oppkalt etter sidonernes stamfar, og denne byen var i mange år hovedstad for sidonerne, eller fønikerne, som grekerne kalte dem. I dag heter byen Sayda.

Noen sidonere bosatte seg i en koloni 35 km sør for Sidon, på et sted som de kalte Tyrus. Med tiden ble Sidon i mange henseender overgått av Tyrus, som imidlertid aldri mistet sin sidonske identitet. Kongen i Tyrus ble noen ganger omtalt som «sidonernes konge» (1Kg 16: 31), og Tyrus og Sidon blir nevnt sammen i flere profetier. (Jer 25: 22; 27: 3; 47: 4; Joe 3: 4; Sak 9: 2) Mellom de to byene lå Sarefat – «som hører til Sidon» – den byen hvor en enke forsynte Elia med mat under en langvarig hungersnød. – 1Kg 17: 9; Lu 4: 25, 26.

Sidon ble opprinnelig betraktet som det nordlige endepunktet for de kanaaneiske nasjonenes område. (1Mo 10: 19) Etter at Josva hadde beseiret kongene i det nordlige Kanaan (som var blitt forfulgt så langt mot nord som til «det folkerike Sidon»), ble landet delt mellom de ni og en halv stammene som ennå ikke hadde fått noen arvelodd. På den tiden hadde israelittene ennå ikke erobret hele det området som Sidon hadde herredømme over. (Jos 11: 8; 13: 2, 6, 7; 4Mo 32: 33) Asjers stamme fikk kystslettene like sør for Sidon, og Sebulons område lå som forutsagt med ’hans fjerneste side vendt mot Sidon’, det vil si i den nordlige delen av det lovte land. (Jos 19: 24, 28; 1Mo 49: 13) Asjerittene fordrev imidlertid ikke sidonerne, men bosatte seg blant dem og var tilfreds med det. (Dom 1: 31, 32; 3: 1, 3) I dommertiden annekterte Dans stamme byen Lajisj, som kanskje var en sidonsk koloni, og gav den navnet Dan. Det later til at dette var en enkel erobring, ettersom folket var «rolig og ubekymret», med andre ord helt uforberedt på et angrep. (Dom 18: 7, 27–29) Sidon blir også nevnt i forbindelse med folketellingen på Davids tid. – 2Sa 24: 6.

Ettersom Sidon rådde over to av de få havnene som fantes langs den fønikiske kyststripen, ble byen et stort handelssenter hvor det kom mange karavaner for å bytte varer som de hadde ført over land, med varer som var blitt ført inn med skip langs seilingsrutene i Middelhavet. Blant sidonerne fantes det rike kjøpmenn, dyktige sjøfolk og sterke roere. (Jes 23: 2; jf. Ese 27: 8, 9.) Sidonerne var også berømt for framstilling av fine glassvarer og for veving og tøyfarging. De var dessuten kjent som dyktige tømmerhoggere. – 1Kg 5: 6; 1Kr 22: 4; Esr 3: 7.

Sidonsk religion og dens konsekvenser. I religiøs henseende var sidonerne fordervet; sexorgier i forbindelse med dyrkelsen av gudinnen Asjtoret spilte en fremtredende rolle. Fordi israelittene tillot sidonerne å leve midt iblant dem, ble de til slutt forledet til å dyrke deres avguder. (Dom 10: 6, 7, 11–13) Noen av Salomos fremmede hustruer var sidonske kvinner, og de fikk kongen til å «vandre etter» den avskyelige fruktbarhetsgudinnen Asjtoret. (1Kg 11: 1, 4–6; 2Kg 23: 13) Kong Akab handlet ondt i Jehovas øyne ved å gifte seg med Jesabel, som var datter av en sidonsk konge, og Jesabel fremmet falsk tilbedelse i Israel med stor intensitet. – 1Kg 16: 29–33; 18: 18, 19.

Sidonerne ble nødt til å drikke av begeret med Jehovas vrede, først ved å høre på de budskapene som Jehovas profeter kunngjorde, og dernest ved å bli herjet av babylonerne og andre. (Jes 23: 4, 12; Jer 25: 17, 22; 27: 1–8; 47: 4; Ese 28: 20–24; 32: 30; Joe 3: 4–8; Sak 9: 1–4) Ifølge den verdslige historie ble Sidon i tur og orden underlagt Babylon, Persia, Hellas og Roma.

Sidon i det første århundre e.v.t. Til tross for sin fordervede avgudsdyrkelse var ikke sidonerne så kritikkverdige som de frafalne israelittene. Jesus sa derfor at det ville bli mer  utholdelig for folket i Sidon på Dommens dag enn for de jødene i Korasin og Betsaida som forkastet ham som Messias. (Mt 11: 20–22; Lu 10: 13, 14) Da Jesus en tid senere drog gjennom området omkring Sidon, viste en fønikisk kvinne tro på ham. (Mt 15: 21–28; Mr 7: 24–31) Men de fleste blant de folkeskarene som Jesus tidligere hadde helbredet, som innbefattet noen fra traktene omkring Tyrus og Sidon, var utvilsomt jøder eller proselytter. (Mr 3: 7, 8; Lu 6: 17) På sin første reise til Roma som fange fikk Paulus tillatelse til å besøke brødrene i Sidon. – Apg 27: 1, 3.

Av årsaker som ingen historiske kilder sier noe om, var Herodes Agrippa I «i stridshumør» overfor sidonerne, som ble forsynt med mat fra kongens land. På den dagen man hadde fastsatt til forsoning, hyllet sidonerne Herodes og sa at han talte med «en guds røst, og ikke et menneskes». Da slo Jehovas engel ham, og han ble raskt oppspist av ormer. – Apg 12: 20–23.