(Sịhon).

En amorittisk konge som levde på den tiden da israelittene nærmet seg det lovte land og skulle til å gå inn i det. Sihons rike strakte seg på et tidspunkt fra Jabbok-elvedalen i nord, hvor det grenset opp mot kong Ogs rike, og i hvert fall til Arnon-elvedalen i sør, og fra elven Jordan og østover mot ørkenen. Hovedstaden var Hesjbon, som lå øst for nordenden av Dødehavet. (4Mo 21: 23, 24; Jos 12: 2, 3) Sihon hadde erobret Moabs land nord for Arnon og hadde tydeligvis også herredømmet over Midjan, for Midjans høvdinger blir omtalt som «Sihons stammehøvdinger». (4Mo 21: 26–30; Jos 13: 21) Da israelittene sendte sendebud for å be Sihon om tillatelse til å følge kongeveien gjennom hans land og i den forbindelse avla et løfte om ikke å stjele noe fra amorittene, nektet Sihon dem dette og samlet hæren sin for å sperre veien for dem. Ved Jahas led han nederlag og ble drept. – 4Mo 21: 21–24; 5Mo 1: 3, 4; 2: 24–35; 3: 2, 6.

At Israels seier over Sihon var av stor betydning, framgår av at denne seieren blir nevnt mange ganger i nasjonens historie sammen med seieren over egypterne ved Rødehavet. Moses, Jefta, en salmist og levittene etter landflyktigheten brukte noen ganger denne beretningen som et oppmuntrende eksempel på de seirer Jehova hadde vunnet for sitt trofaste folk. (4Mo 21: 34; 5Mo 31: 4; Dom 11: 19–22; Ne 9: 5, 22; Sl 135: 9–12; 136: 18, 19) Meldinger om det som hadde skjedd, tilskyndte Rahab og gibeonittene til å slutte fred med Israel. (Jos 2: 10; 9: 9, 10) Sihons land ble delt mellom stammene Ruben og Gad. – 4Mo 21: 25, 31, 32; 5Mo 29: 7, 8; Jos 13: 8–10, 15–28.