Den del av hjernefunksjonen som gjør at man kan samle opplysninger, resonnere og trekke konklusjoner. I De kristne greske skrifter er ordet «sinn» en gjengivelse av flere beslektede  greske ord som betegner slike egenskaper eller sider ved sinnet som tenkeevne, forstand, oppfatningsevne, intelligens, fornuft, tanke, hensikter, hukommelse, sinnstilstand, oppfatning, mening og sinnsinnstilling. Der ordet «sinn» blir brukt i noen oversettelser, kan andre oversettelser i de samme tilfellene benytte de ovennevnte beskrivende og mer spesifikke uttrykkene. Et ord i den hebraiske teksten som betyr «planlegge; tenke på; overveie», kan også gjengis med «ha i sinne». I De hebraiske skrifter blir ordet «sinn» i noen oversettelser benyttet som en gjengivelse av hebraiske ord som bokstavelig betyr «hjerte», «sjel» og «ånd», og som også med rette kan gjengis slik. – Jf. 5Mo 4: 39, NW, fotn.; 5Mo 11: 18, NO, EN, NB; Ese 20: 32, NO, EN, NB; se HJERTE.

«Dere skal bli gjort nye i deres sinns drivkraft.» Ufullkomne menneskers sinn har en naturlig tilbøyelighet til å ha en urett tankegang. I Bibelen blir dette kalt en ’kjødelig sinnstilstand’. (Kol 2: 18) De kristne blir minnet om at de tidligere var Guds fiender fordi deres sinn var rettet mot de gjerninger som var onde. – Kol 1: 21.

Et «fysisk menneske» (bokst.: et «sjelelig menneske») har i motsetning til et ’åndelig menneske’ sitt sinn vendt i materialistisk retning. Den drivkraft som virker i fysiske menneskers sinn, er formet dels av arv og dels av det de har lært og erfart. Når de skal treffe avgjørelser, vil denne kraften drive eller påvirke deres sinn i en materialistisk eller kjødelig retning. De kristne får derfor denne befalingen: «Dere skal bli gjort nye i deres sinns drivkraft [ånd].» (Ef 4: 23; se NW, fotn.) Ved at de studerer Guds sannhetsord, og ved at Guds ånd virker på dem, kan denne drivkraften bli forandret, slik at deres generelle sinnsinnstilling blir påvirket i riktig retning. Når de så skal treffe avgjørelser, vil sinnet bli påvirket av denne kraften til å følge en rett åndelig vei. (1Kt 2: 13–15) Slike mennesker får etter hvert «Kristi sinn». Kristus lot seg alltid lede av den rette kraft, for han hadde alltid en åndelig sinnsinnstilling. – 1Kt 2: 16; Ro 15: 5.

Det er ikke nok å ha kunnskap eller intelligens for å få Guds godkjennelse. Kunnskap og intelligens i seg selv vil ikke føre til at sinnet blir fornyet så det blir mer i samsvar med Guds vilje. (Ro 12: 2) Jehova sier: «Jeg vil la de vises visdom forgå, og de intellektuelles intelligens vil jeg skyve til side.» (1Kt 1: 19) Det er nødvendig å få hjelp av Guds ånd hvis man skal oppnå sann visdom og god forstand. – Ord 4: 5–7; 1Kt 2: 11; Ef 1: 8, 9.

’Sinnets lov.’ Apostelen Paulus kaller det som styrer det fornyede sinns virksomhet, for ’sinnets lov’. Den styrer det nye sinnet etter «Guds lov», og det nye sinnet gleder seg over denne loven. Men «syndens lov» motarbeider ’sinnets lov’ i det falne kjød, slik at det foregår en stadig kamp i de kristnes indre. Er det mulig å seire? Ja, Paulus sier: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» Ved Guds ufortjente godhet er det på grunnlag av Kristi gjenløsningsoffer mulig å få tilgivelse for kjødets synder og dessuten å få hjelp av den hellige ånd. De kristne befinner seg i en situasjon som er annerledes enn den situasjon ikke-kristne befinner seg i. Paulus sier det slik: «Med mitt sinn er jeg da altså selv en slave for Guds lov, men med mitt kjød for syndens lov.» – Ro 7: 21–25; Ga 5: 16, 17.

Hvordan kan sinnet komme seirende ut av kampen? Apostelen utdyper dette nærmere når han sier: «De som er i samsvar med kjødet, retter sitt sinn mot det som hører kjødet til, men de som er i samsvar med ånden, mot det som hører ånden til. For å ha sinnet rettet mot kjødet betyr død, men å ha sinnet rettet mot ånden betyr liv og fred, ettersom det å ha sinnet rettet mot kjødet betyr fiendskap mot Gud, for det [dvs. det falne, ufullkomne kjød] er ikke underordnet Guds lov og kan i virkeligheten heller ikke være det. . . . Hvis nå hans ånd som oppreiste Jesus fra de døde, bor i dere, skal han som oppreiste Kristus Jesus fra de døde, også gjøre deres dødelige legemer levende ved sin ånd, som bor i dere.» – Ro 8: 5–11.

Åndens «mening». I Romerne 8: 26, 27 viser Paulus at Guds tjenere, når de ber, kanskje ikke alltid vet nøyaktig hva de bør be om i samsvar med det de har behov for. Men Gud vet at de ønsker at hans vilje skal skje. Han vet også hva hans tjenere trenger. Gud har i tidligere tider sørget for at mange inspirerte bønner er blitt skrevet ned i hans Ord, bønner som gir uttrykk for hans vilje eller hensikt hva dem angår. Han aksepterer derfor disse inspirerte bønnene som et uttrykk for hva hans folk ønsker å be om, og følgelig oppfyller han dem. Gud kjenner dem som har en rett innstilling, og han kjenner også betydningen av det han har fått sin ånd til å uttrykke gjennom bibelskribentene. Han vet hva «åndens mening [el.: «sinn, tanke»; se v. 27, NW, fotn.] er» når ånden på denne måten «går i forbønn» for dem.

Om å elske av hele sitt sinn. Jehova forutsa at det skulle bli opprettet en ny pakt, og at han i den forbindelse ved den hellige ånd skulle skrive sine lover i sine tjeneres hjerte og sinn. (He 8: 10; 10: 16) På den måten vil det være mulig for dem å holde de budene som hele Loven  og Profetene henger på: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn», og «du skal elske din neste som deg selv». (Mt 22: 37–40; Lu 10: 27, 28) De må elske Gud av hele sitt hjerte (sine ønsker og følelser og sin indre personlighet), av hele sin sjel (sitt liv og hele sitt vesen) og av hele sitt sinn (sin forstand, sitt intellekt). Det siste leddet her betyr at Guds tjenere ikke bare må elske Gud med sine følelser og sin styrke, men at de også må bruke sitt sinn aktivt for å kunne tilegne seg kunnskap om Gud og Kristus (Joh 17: 3), forstå og fatte det de lærer (Mr 12: 33; Ef 3: 18), tjene Gud og hans hensikter og være med på å kunngjøre det gode budskap. De blir oppfordret til å ’holde sitt sinn rettet mot de ting som er der oppe’ (Kol 3: 2), til å ’gjøre sitt sinn rede til virksomhet’ og til å ’være fullt ut fornuftige’. (1Pe 1: 13) Apostelen Peter innså hvor viktig det er at de ’vekker sin klare tenkeevne’ slik at de husker det de har lært. (2Pe 3: 1, 2) De må ’alltid ha Jehovas dags nærvær i tankene’. – 2Pe 3: 11, 12.

Da Paulus skrev om de mirakuløse åndens gaver som ble benyttet i den første kristne menighet, la han vekt på at det var viktig å engasjere sinnet, eller forstanden. Han sa at hans forstand ville være ufruktbar hvis han bad i en tunge, eller på et språk, som han ikke kunne oversette. Og hvis han sang lovsanger på den samme måten, hvordan kunne da dette være til hjelp for en tilhører som ikke forstod det språket som ble brukt? Han sa derfor at han heller ville tale fem ord med sin forstand, for at han derved kunne undervise andre, enn «ti tusen ord i en tunge». Deretter oppfordret han sine brødre til å bli fullvoksne i forstandsevner. – 1Kt 14: 13–20.

Jehovas tjenere får befaling om å «være fast forent i samme sinn og i samme tankegang». (1Kt 1: 10; Flp 2: 2; 1Pe 3: 8) Det de skal være fast forent i, er naturligvis alt som gjelder den sanne tilbedelse – vesentlige spørsmål – og ikke slikt som dreier seg om smak og behag eller mindre viktige spørsmål som gjerne blir løst etter hvert som den enkelte når fram til modenhet. (Ro 14: 2–6, 17) De skal «ha det samme sinn i Herren» (Flp 4: 2) og ikke krangle, men «tenke i samstemmighet». – 2Kt 13: 11.

De kristne bør anstrenge seg for å lære Gud bedre å kjenne, i den utstrekning han åpenbarer sitt «sinn» for menneskene. (Ro 11: 33, 34; 16: 25, 26) De bør også ha den samme lydige og ydmyke holdning som Jesus Kristus hadde. Da vil de ha «Kristi sinn». (1Kt 2: 15, 16) Peter sier: «Da Kristus har lidd i kjødet, skal også dere væpne dere med det samme sinnelag.» – 1Pe 4: 1.

Et sløvt eller fordervet sinn. Ettersom israelittene ved Sinai-fjellet ikke hadde vendt sitt hjerte fullt ut til Jehova, var deres forstandsevner sløvet. Det samme gjaldt dem som fortsatte å leve som om de var under Loven etter at Gud gjennom Jesus hadde avskaffet den. (2Kt 3: 13, 14) De oppfattet ikke at Jesus var den som Loven pekte fram til. (Kol 2: 17) Om dem som «ikke fant behag i å holde fast ved Gud i nøyaktig kunnskap», men som dyrket noe som var skapt, sies det at Gud overgav dem «til en sinnstilstand som mishaget ham»; de er i mørke mentalt sett og gjør ting som ikke gagner og ikke sømmer seg. (Ro 1: 28; Ef 4: 17, 18) Mennesker med et fordervet sinn stod sannheten imot allerede på Moses’ tid, og senere kjempet den slags mennesker mot den sanne kristendom. Noen av dem utgav seg til og med for å være kristne, mens de forsøkte å så splid og uro i kristne menigheter. (2Ti 3: 8; Flp 3: 18, 19; 1Ti 6: 4, 5) Fordi slike menneskers sinn og samvittighet er besmittet, er ikke noe rent for dem. De farer derfor med unyttig snakk for å bedra sanne kristnes sinn og føre troende i trelldom under menneskers forestillinger. (Tit 1: 10–16) Av denne grunn er det viktig at alle kristne, og spesielt de som har ansvarsfulle stillinger, er sunne i sinnet. – Ro 12: 3; 1Ti 3: 2; Tit 2: 6; 1Pe 4: 7.

«Denne tingenes ordnings gud», Djevelen, har blindet de ikke-troendes sinn så de ikke ser lyset fra det gode budskap om Kristus. (2Kt 4: 4) Faren er også til stede for at denne Guds erkefiende skal forlede kristne ved sin list, så deres sinn blir fordervet og vendt bort fra «den oppriktighet og den renhet som Kristus har krav på». (2Kt 11: 3) Det er derfor nødvendig at de kristne viser at de ’har det samme sinn’ og er rimelige, og at de fortsetter å be, slik at Guds fred, som «overgår all tanke», kan vokte deres forstandsevner ved Kristus Jesus. – Flp 4: 2, 5–7.

Sinnet kan helbredes og åpnes. Jesus fikk en mann som var besatt av demoner, til å bli sunn i sinnet igjen. Han viste derved sin makt til å gi mennesker et sunt sinn, til og med når det er demoner som har drevet dem fra forstanden. – Mr 5: 15; Lu 8: 35.

Jesus kan også åpne sinnet til dem som tror, så de kan forstå Skriftene. (Lu 24: 45) Unnselige mennesker og slike som føler at de har beskjedne intellektuelle evner, kan hente trøst i apostelen Johannes’ ord: «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand, så vi kan vinne kunnskapen om den sanne [Jehova Gud].» – 1Jo 5: 20.

 Paulus påpekte overfor de kristne i Korint at han var sunn i sinnet, selv om han i deres øyne fortonte seg som en som var «fra forstanden», da han roste seg av de gjerninger og tegn som viste at han var en apostel, noe et kristent menneske normalt ikke ville gjøre. Han forklarte at han var nødt til å gjøre dette for å føre dem tilbake til Gud og redde dem fra å bli ført på avveier. Det var nemlig slik at de hadde sett hen til falske apostler og ble ledet i feil retning. – 2Kt 5: 13; 11: 16–21; 12: 11, 12, 19–21; 13: 10.