(sịvan).

Det navnet som etter landflyktigheten i Babylon ble brukt om den tredje månemåneden ifølge jødenes hellige kalender, som var den niende måneden ifølge deres verdslige kalender. (Est 8: 9; 1Kr 27: 5; 2Kr 31: 7) Den svarer til en del av mai og en del av juni. Navnets betydning er uviss.

Sivan faller i den siste delen av våren, når sommeren med dens sterke varme nærmer seg. Dette var tiden for hvetehøsten og begynnelsen på den tørre årstiden, som varte til omkring midten av oktober, eller månemåneden bul. (2Mo 34: 22; Ord 26: 1) Det var utvilsomt i måneden sivan profeten Samuel bad til Jehova med den følge at det kom et uvær som var uvanlig for årstiden, slik at folket ble grepet av stor frykt. (1Sa 12: 16–19) På denne tiden av året ble tidligfikenene fullmodne etter at man hadde kunnet følge kartens utvikling på trærne siden slutten av vinteren. (Jes 28: 4; Jer 24: 2) I kyststrøkene ved Middelhavet var tiden også inne til å høste epler. – Høy 2: 3; jf. Joe 1: 10–12.

Ukehøytiden, eller pinsen, ble feiret den sjette sivan. Ved den anledningen ble den første modne grøden av hvetehøsten ofret. Dette skjedde på den 50. dagen etter at førstegrøden av bygghøsten var blitt ofret. (2Mo 34: 22; 3Mo 23: 15–21) Det var på denne dagen, den sjette sivan, i år 33 e.v.t. den hellige ånd ble utøst over de omkring 120 disiplene som var samlet i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem. Det var mange som hadde kommet sammen i byen i forbindelse med høytiden, og 3000 av dem ble døpt den dagen. – Apg 1: 15; 2: 1–42.

Det var også i måneden sivan kong Asa holdt en stor høytid etter at han hadde fjernet falsk religion fra Juda, Jerusalem og andre områder. (2Kr 15: 8–10) De ilbudene kong Ahasverus gav i oppdrag å meddele at jødene skulle ha rett til å forsvare seg den 13. dagen i måneden adar, ble sendt av gårde nesten ni måneder tidligere, den 23. dagen i måneden sivan, til de 127 provinsene i Perserriket, som strakte seg fra India til Etiopia. – Est 8: 9–14.