(Sjạfat) [kortform av Sjefatja, som betyr «Jehova har dømt»].

1. En av de speiderne som oppholdt seg i det lovte land i 40 dager. Han var en høvding som representerte Simeons stamme, og var sønn av Hori. – 4Mo 13: 2, 5, 25; se SPEIDER, SPION.

2. En av kong Davids gjetere; sønn av Adlai. Sjafat hadde ansvaret for storfeet på lavslettene. – 1Kr 27: 29.

3. Far til profeten Elisja. – 1Kg 19: 16, 19; 2Kg 3: 11; 6: 31.

4. En av Gads etterkommere som bodde i Basjan. – 1Kr 5: 11, 12.

5. En av kong Davids etterkommere som levde i tiden etter landflyktigheten i Babylon. – 1Kr 3: 22.