[hebr. tan].

Et dyr i hundefamilien. Sjakalen har lang, spiss snute og buskete hale og kan minne om en rev. Gullsjakal, Canis aureus, kan påtreffes i Palestina den dag i dag. Den kan angripe og drepe fugler og til og med lam. Ellers lever den av nesten hva som helst, deriblant frukt, men den er først og fremst kjent som åtseleter. Dyret utfører dermed en nyttig oppgave, ettersom åtslene ellers kunne være en yngleplass for bakterier. Sjakaler jager helst om natten, enten alene, parvis eller i små flokker. Om dagen sover de vanligvis på øde steder, i jordhull, huler, forlatte bygninger eller ruiner.

Siden sjakaler holder til på øde steder og i villmark og ørkenaktige strøk, blir uttrykket «sjakalers tilholdssted» i Bibelen brukt som et bilde på noe som er fullstendig øde og tomt for mennesker. I flere profetier blir dette bildet benyttet i forbindelse med en forestående ødeleggelse av Jerusalem, byene i Juda, Hasor, Babylon og Edom. (Jer 9: 11; 10: 22; 49: 33; 51: 37; Jes 34: 5, 13; Mal 1: 3) I Bibelen henvises det også til sjakaler som hyler og klager. (Jes 13: 22; Mi 1: 8) Sjakalene begynner å hyle ved solnedgang og utstøter da en langtrukken, klagende lyd som blir gjentatt tre eller fire ganger, hver gang i en litt høyere tone. Jamringen ender til slutt med en rekke korte, høye bjeff.

Sjakaler inngår flere ganger i billedlige framstillinger i Bibelen. Når Job beskriver sin miserable tilstand, sier han at han er blitt «en bror av sjakaler». (Job 30: 29) Med tanke på et ydmykende nederlag som Guds folk har lidd, sier salmisten klagende: «Du har knust oss på sjakalers sted.» (Sl 44: 19) Det er mulig at han her hentyder til en slagmark hvor sjakaler samler seg for å fortære de drepte. (Jf. Sl 68: 23.) Da Babylon beleiret Jerusalem i 607 f.v.t., oppstod det en hungersnød som var så forferdelig at mødre behandlet sine egne barn på en grusom måte. Jeremia trakk da meget passende fram sjakalenes moderlige omsorg som en motsetning til sitt eget folks grusomhet. – Kla 4: 3, 10.

I en skildring av en intens tørke som rammet Juda land da Jehovas velsignelse uteble, står det at sebraene snappet etter vinden, det vil si hev etter pusten, liksom sjakalene. (Jer 14: 1, 2, 6) På den annen side lovte Jehova med henblikk på frigjøringen av hans folk at det på sjakalenes tilholdssted skulle være gress, siv og papyrusplanter. Og det at Jehova gav sitt folk vann i ødemarken, ville få sjakaler og andre dyr til å ære ham. – Jes 35: 7; 43: 20, 21.