(Sjịkor) [fra egyptisk: Horus’ dam].

Tydeligvis den østligste armen av Nilen i elvens deltaområde. Alle de fire gangene ordet Sjikor forekommer i den hebraiske tekst, er det forbundet med Egypt. (Jos 13: 3, «grenen av Nilen»; 1Kr 13: 5, «elven»; Jes 23: 3; Jer 2: 18) Noen bibelkommentatorer sidestiller Sjikor med «Egypt-elvedalen» (4Mo 34: 5), som vanligvis blir regnet som det samme som Wadi al-Arish, sørvest for Gaza, men i Jeremia 2: 18 og Jesaja 23: 3 ser det ut til at Sjikor blir nærmere forbundet med Egypt og med Nilen enn det man kan si at denne elvedalen, eller wadien, er. Det ser særlig ut til at uttrykket «Sjikors såkorn» i Jesaja 23: 3 hentyder til en elv som strømmer konstant (nahạr), ikke til en som bare er vannførende visse deler av året (nạchal). Sjikor blir derfor, i hvert fall i disse to skriftstedene, oftere satt i forbindelse med Nilens østligste arm (etter at elven har forgrenet seg i begynnelsen av deltaområdet). Med denne beliggenheten kunne det sies at Sjikor lå «foran [dvs. øst for] Egypt», slik det sies i Josva 13: 3.

Det sistnevnte skriftstedet er imidlertid en del av beskrivelsen av det landet som israelittene skulle erobre etter de første felttogene under Josvas ledelse, og som mot nord skulle strekke seg «til inngangen til Hamat». (Jos 13: 1–6) De som mener at Sjikor er det samme som Wadi al-Arish, påpeker at grensene for Israels arvelodd andre steder oppgis å gå fra «Egypt-elvedalen» opp til «inngangen til Hamat». (4Mo 34: 2, 5, 7, 8) Noen oversettelser (RS, NV) betrakter imidlertid omtalen av Sjikor («grenen av Nilen», NV) i Josva 13: 3 som en del av en parentetisk bemerkning med en historisk opplysning om hvor langt mot sørvest kanaaneernes land en gang hadde strakt seg. Sett under en slik synsvinkel beskriver ikke skriftstedet det området som skulle erobres, men viser bare at kanaaneernes område en gang faktisk strakte seg helt til Egypts østgrense.

Det er en tilsvarende likhet mellom beretningen om at David kalte sammen Israels folk fra Sjikor («Egypt-elven», NV ) til Hamat (da han forsøkte å føre paktens ark opp til Jerusalem), og beretningen om at folket på Salomos tid ble samlet «fra inngangen til Hamat like til Egypt-elvedalen». (1Kr 13: 5; 1Kg 8: 65) Forklaringen på dette kan være at beretningen i det siste tilfellet (Salomos tid) oppgir de reelle grensene for det området israelittene bodde i. Området mellom Wadi al-Arish og Nilens østlige arm består hovedsakelig av ørken og krattbevokste områder, så denne wadien, eller elvedalen, dannet en passende grense for det området som var egnet til å bo i for israelittene. I det første tilfellet (Davids tid) refererer beretningen muligens til hele det området som hadde tilknytning til israelittenes virksomhet, det området som David egentlig hersket over, og som i virkeligheten strakte seg til Egypts grense.

Allerede før Davids tid hadde kong Saul forfulgt amalekittene så langt som til Sjur, «som ligger foran Egypt» (1Sa 15: 7), og det sies at det området Salomo arvet etter David, strakte seg til «Egypts grense». (1Kg 4: 21) Så selv om det området de israelittiske stammene virkelig fikk tildelt, ikke strakte seg lenger enn til «Egypt-elvedalen», skulle det derfor ikke være noe i veien for at Sjikor blir satt i forbindelse med en ’gren av Nilen’ i Josva 13: 3 og «Egypt-elven» i 1. Krønikebok 13: 5.

Ordet «Sjikor» forekommer ikke i 1. Mosebok 15: 18, hvor Jehova lovte Abraham landet fra «Egypt-elven til den store elven, elven Eufrat». Også her er det altså et spørsmål om hvorvidt «Egypt-elven [en form av nahạr]» refererer til en del av Nilen eller til «Egypt-elvedalen [nạchal ]» (Wadi al-Arish). Svaret vil avhenge av om Jehova her beskrev det området som de israelittiske stammene virkelig fikk som arvelodd, eller hele det området som israelittene behersket da riket hadde nådd sin største utbredelse. Hvis det første er tilfellet, er det sannsynligvis Wadi al-Arish det siktes til i dette skriftstedet; hvis det siste er tilfellet, er det Sjikor det siktes til. – Se EGYPT-ELVEDALEN.