Skapelse, skapning
Med «skapelse» menes det å skape, det å forårsake at noen eller noe blir til. En «skapning» er noen eller noe som er blitt skapt. Det hebraiske ordet barạʼ og det greske ktịzo, som begge betyr «å skape», blir utelukkende brukt i forbindelse med Gud.
Gjennom hele Bibelen blir det vist at det er Jehova Gud som er Skaperen. Han er «himlenes Skaper, . . . han som formet jorden og dannet den». (Jes 45: 18) Han blir omtalt som «Han som formet fjellene, og Han som skapte vinden» (Am 4: 13), og han er «den som dannet himmelen og jorden og havet og alt som er i dem». (Apg 4: 24; 14: 15; 17: 24) «Gud . . . skapte alt.» (Ef 3: 9) Jesus Kristus anerkjente Jehova som den som har skapt menneskene og gjort dem til mann og kvinne. (Mt 19: 4; Mr 10: 6) Derfor er det bare Jehova som med rette blir kalt «Skaperen». – Jes 40: 28.
Alle ting ’var til og ble skapt’ på grunn av Guds vilje. (Åp 4: 11) Jehova Gud, som alltid har vært til, var alene før han begynte å skape. – Sl 90: 1, 2; 1Ti 1: 17.
Mens Jehova, som er en Ånd (Joh 4: 24; 2Kt 3: 17), alltid har vært til, gjelder ikke dette materien, som universet er dannet av. Da Jehova skapte de bokstavelige himler og den bokstavelige jord, brukte han altså ikke materie som fantes fra før. Dette framgår av 1. Mosebok 1: 1, som lyder: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden.» Hvis materien alltid hadde vært til, ville det ikke ha vært riktig å bruke uttrykket «i begynnelsen» angående skapelsen av det materielle. Men etter at Gud hadde skapt jorden, formet han «av jorden alle markens ville dyr og alle himmelens flygende skapninger». (1Mo 2: 19) Han formet også mennesket «av støv fra jorden» og blåste så livspust inn i dets nesebor, så mennesket ble en levende sjel. – 1Mo 2: 7.
Salme 33: 6 sier: «Himlene ble dannet ved Jehovas ord, og hele deres hær ved hans munns ånd.» Mens jorden ennå var «formløs og øde» og det var «mørke over vanndypets overflate», beveget Guds virksomme kraft seg fram og tilbake over vannenes overflate. (1Mo 1: 2) Gud brukte altså sin virksomme kraft, sin «ånd» (hebr. rụach), til å gjennomføre sin hensikt i forbindelse med skapelsen. Det han har skapt, vitner både om hans kraft og om hans guddommelighet. (Jer 10: 12; Ro 1: 19, 20) Og ettersom Jehova «ikke [er] en uordens Gud, men en freds Gud» (1Kt 14: 33), er hans skapergjerninger preget av orden, ikke av kaos og tilfeldigheter. Jehova minnet Job om at Han hadde tatt bestemte skritt for å grunnlegge jorden og sperre for havet, og sa at det finnes «forskrifter» for himmelen. (Job 38: 1, 4–11, 31–33) Guds skapergjerninger – så vel som alle hans øvrige gjerninger – er dessuten fullkomne. – 5Mo 32: 4; For 3: 14.
Det første Jehova skapte, var sin «enbårne Sønn» (Joh 3: 16), «Guds skapnings begynnelse». (Åp 3: 14) Jehova brukte så denne Sønnen, «all skapnings førstefødte», til å skape alle andre ting i himlene og på jorden, «de synlige og de usynlige». (Kol 1: 15–17) Apostelen Johannes sier under inspirasjon om Guds Sønn, Ordet: «Alt ble til ved ham, og uten ham ble ikke en eneste ting til», og han identifiserer Ordet som Jesus Kristus, som var blitt kjød. (Joh 1: 1–4, 10, 14, 17) Framstilt som den personifiserte visdom sier Guds Sønn: «Jehova selv frambrakte meg som sin veis begynnelse.» Han forteller også om sitt nære samarbeid med Gud, Skaperen, som hans «mesterarbeider». (Ord 8: 12, 22–31) I og med at det var et slikt nært samarbeid mellom Jehova og hans enbårne Sønn i forbindelse med skapelsen, og i og med at Sønnen er «den usynlige Guds bilde» (Kol 1: 15; 2Kt 4: 4), må det ha vært sin enbårne Sønn, sin mesterarbeider, Jehova talte til da han sa: «La oss danne mennesker i vårt bilde.» – 1Mo 1: 26.
Etter at Jehova hadde skapt sin enbårne Sønn, brukte han ham til å skape englene. Dette skjedde før jorden ble grunnlagt, noe Jehova åpenbarte da han stilte Job spørsmålet: «Hvor var du da jeg grunnla jorden . . . da morgenstjernene sammen ropte av glede og alle Guds sønner begynte å rope ut sitt bifall?» (Job 38: 4–7) Det var etter at disse himmelske åndeskapningene var blitt skapt, at de fysiske himler og den fysiske jord og alle grunnstoffene ble frambrakt. Og ettersom det er Jehova som står bak alle disse skapergjerningene, blir æren for skapelsen tilskrevet ham. – Ne 9: 6; Sl 136: 1, 5–9.
Når Bibelen sier: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden» (1Mo 1: 1), sier den ikke noe konkret om tidspunkt eller tidsrom. Uttrykket «i begynnelsen» er derfor uangripelig, uansett hva vitenskapsfolk måtte komme fram til når det gjelder jordens og de forskjellige planetenes og de andre himmellegemenes alder. De fysiske himler og den fysiske jord kan være skapt for milliarder av år siden.
Videre skapergjerninger i forbindelse med jorden. Etter å ha omtalt skapelsen av de fysiske himler og den fysiske jord (1Mo 1: 1, 2) gir 1. Mosebok, kapittel 1, og de tre første versene i kapittel 2 en kort beskrivelse av Jehovas videre skapergjerninger i forbindelse med jorden. Fra og med vers 5 i kapittel 2 følger en parallell beretning som tar opp tråden på et tidspunkt på den tredje «dag», etter at det tørre land er kommet til syne, men før plantene på jorden er blitt skapt. Denne beretningen inneholder utfyllende detaljer som ikke er tatt med i den kortfattede oversikten i kapittel 1. Den inspirerte beretningen forteller om seks skapelsesperioder kalt «dager» og også om en sjuende periode, «den sjuende dag», da Gud avstod fra å utføre skapergjerninger i forbindelse med jorden og begynte å hvile. (1Mo 2: 1–3) I beretningen i 1. Mosebok om Guds skapergjerninger hva jorden angår, benyttes ikke de utførlige botaniske og zoologiske inndelingene som man benytter i dag, men det skjelnes likevel på en hensiktsmessig måte mellom hovedgruppene av livsformer, og det blir vist at disse livsformene ble skapt og dannet på en slik måte at de utelukkende formerer seg «etter sine slag». – 1Mo 1: 11, 12, 21, 24, 25; se SLAG.
Rammen nedenfor inneholder en kort oversikt over det 1. Mosebok sier om Guds skapergjerninger i løpet av de seks «dagene».
JEHOVAS SKAPERGJERNINGER I FORBINDELSE MED JORDEN
Dag
Skapergjerninger
Skriftsteder
1
Lys; skille mellom dag og natt
2
Et utstrakt rom, et skille mellom vannmassene under og over det utstrakte rom
3
Det tørre land; vegetasjonen
4
Lyskildene på himmelen kan skjelnes fra jorden
5
Levende sjeler i hav og vann; flygende skapninger
6
Landdyrene; mennesket
Første Mosebok 1: 1, 2 gjelder en tidsperiode før disse seks «dagene». Da skapelsesdagene begynte, fantes allerede solen, månen og stjernene; skapelsen av alt dette blir omtalt i 1. Mosebok 1: 1. Men i tiden forut for de seks skapelsesdagene «viste jorden seg å være formløs og øde, og det var mørke over vanndypets overflate». (1Mo 1: 2) Jorden var tydeligvis ennå innsvøpt i et skylag som hindret lyset i å nå inn til jordoverflaten.
Da Gud på den første «dag» sa: «La det bli lys», trengte øyensynlig et diffust lys gjennom skylagene, mens lyskildene ennå ikke kunne skjelnes fra jordoverflaten. Det later til at dette var en gradvis prosess, slik det blir uttrykt i J.W. Watts’ oversettelse: «Og lyset ble gradvis til.» (1Mo 1: 3, A Distinctive Translation of Genesis) Gud forårsaket et skille mellom lyset og mørket og kalte lyset Dag og mørket Natt. Dette viser at jorden roterte om sin egen akse i sin bane rundt solen, slik at den østlige og vestlige halvkule skiftevis var i lys og i mørke. – 1Mo 1: 3, 4.
På den andre «dag» laget Gud et utstrakt rom ved å sørge for at det ble et skille «mellom vannene og vannene». Noe av vannet ble igjen på jorden, men store mengder vann ble løftet høyt opp over jordoverflaten, og mellom de to vannmassene ble det et åpent, utstrakt rom. Gud kalte det utstrakte rom Himmel, men da i forhold til jorden, for det blir ikke sagt at det fantes stjerner eller andre himmellegemer i de vannmassene som befant seg over det utstrakte rom. – 1Mo 1: 6–8; se UTSTRAKT ROM, UTSTRAKT FLATE.
På den tredje «dag» ble vannmassene på jorden samlet ved hjelp av Guds kraft, og det tørre land kom til syne. Gud kalte det tørre land Jord. Det var også på den tredje dag det oppstod liv – ikke ved tilfeldigheter eller en evolusjonsprosess, men ved at Gud virket på materiens atomer med sin kraft og innførte livsprinsippet og skapte «gress», «planter» og «frukttrær». Hver av disse tre grunnleggende formene for liv kunne formere seg etter sitt «slag». – 1Mo 1: 9–13.
På den fjerde «dag» gjennomførte Gud sin vilje angående lyskildene. Beretningen sier: «Og Gud gikk i gang med å danne de to store lyskilder, den største lyskilden til å ha herredømme over dagen og den minste lyskilden til å ha herredømme over natten, og likeså stjernene. Slik satte Gud dem i himlenes utstrakte rom til å lyse på jorden og til å herske om dagen og om natten og til å danne et skille mellom lyset og mørket.» (1Mo 1: 16–18) Slik de to lyskildene blir beskrevet, må den største være solen og den minste månen – selv om disse himmellegemene blir nevnt spesifikt i Bibelen først etter beretningen om vannflommen på Noahs tid. – 1Mo 15: 12; 37: 9.
Tidligere, på den første «dag», var det blitt sagt: «La det bli lys.» Det hebraiske ordet for lys er her ʼor, som refererer til lys i sin alminnelighet. Men i forbindelse med den fjerde «dag» blir det brukt et annet hebraisk ord, maʼọr, som refererer til en lyskilde, noe som lyser. (1Mo 1: 14) På den første «dag» hadde altså øyensynlig et diffust lys trengt gjennom de tykke skymassene, uten at det ville ha vært mulig for en iakttaker på jorden å skjelne lyskildene. Nå, på den fjerde «dag», skjedde det tydeligvis en forandring.
Det er også verdt å merke seg at det ikke er det hebraiske verbet barạʼ, «å skape», som er brukt i 1. Mosebok 1: 16, men et annet hebraisk verb, ʽasạh, som betyr «å gjøre; å lage; å danne». Solen, månen og stjernene inngår i de «himlene» som er omtalt i 1. Mosebok 1: 1, og ble altså skapt lenge før den fjerde skapelsesdagen. På den fjerde «dag» ’dannet’ Gud disse himmellegemene i den forstand at han gav dem en ny funksjon i forhold til jordens overflate og det utstrakte rom over den. Når det blir sagt: «Slik satte Gud dem i himlenes utstrakte rom til å lyse på jorden», betyr dette tydeligvis at lyskildene sett fra jordens overflate nå kunne skjelnes som om de var en del av «himlenes utstrakte rom». Lyskildene skulle også «tjene som tegn og til å avmerke tidsperioder og til å avmerke dager og år», noe som menneskene har kunnet benytte seg av i mange sammenhenger. – 1Mo 1: 14.
På den femte «dag» ble de første sjeler skapt på jorden; det dreide seg om dyr, ikke mennesker. Det ble ikke skapt bare én livsform som skulle utvikle seg til nye livsformer. Ved Guds kraft ble det frambrakt en vrimmel av levende sjeler. Beretningen sier: «Gud gikk i gang med å skape de store havuhyrene og hver levende sjel som beveger seg omkring, og som vrimlet fram i vannene, etter deres slag, og hver vinget flygende skapning etter dens slag.» Gud var tilfreds med det han hadde frambrakt, og han velsignet livsformene og sa at de skulle «bli mange», noe som var mulig fordi han hadde skapt de forskjellige livsformene med evnen til å formere seg «etter [sine] slag». – 1Mo 1: 20–23.
På den sjette «dag» «gikk [Gud] i gang med å danne jordens ville dyr etter deres slag, og husdyrene etter deres slag og hvert dyr som beveger seg på jorden, etter dets slag». Gud så at det han hadde utrettet, var godt, i likhet med alle hans tidligere skapergjerninger. – 1Mo 1: 24, 25.
Mot slutten av den sjette skapelsesdagen frambrakte Gud en helt ny slags skapning, en som stod over dyrene, men var ringere enn englene. Det var mennesket, som ble skapt i Guds bilde og i hans likhet. Mens 1. Mosebok 1: 27 ganske kort sier at Gud skapte mennesket «til mann og kvinne», viser den parallelle beretningen i 1. Mosebok 2: 7–9 at Jehova Gud formet det første menneske av støv fra jorden og blåste livspust inn i hans nesebor, at han da ble en levende sjel, og at det var gjort i stand et paradisisk hjem for ham hvor det var rikelig med mat. Da Gud skapte det første menneske, Adam, benyttet han jordens grunnstoffer i sin skapergjerning. Da han senere skulle skape den første kvinne, brukte han et av Adams ribben som basis. (1Mo 2: 18–25) Da kvinnen var skapt, var mennesket blitt et fullstendig «slag». – 1Mo 5: 1, 2.
Gud velsignet så menneskeheten, idet han sa til den første mann og hans hustru: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden og legg den under dere, og rå over havets fisk og himlenes flygende skapninger og hver levende skapning som beveger seg på jorden.» (1Mo 1: 28; jf. Sl 8: 4–8.) Han sørget godt for menneskene og de andre skapningene på jorden ved å gi dem «alle grønne planter til føde». Om resultatet av denne skapergjerningen sier den inspirerte beretningen: «Deretter så Gud på alt han hadde dannet, og se, det var meget godt.» (1Mo 1: 29–31) Da den sjette «dag» var over og Gud hadde fullført skapelsen, ’begynte han å hvile på den sjuende dag fra hele sitt verk som han hadde dannet’. – 1Mo 2: 1–3.
Beskrivelsen av det som ble utrettet på hver av de seks skapelsesdagene, blir avrundet med ordene: «Og det ble kveld, og det ble morgen», første dag, andre dag, tredje dag og så videre. (1Mo 1: 5, 8, 13, 19, 23, 31) Ettersom hver skapelsesdag må ha vart mye lenger enn 24 timer (noe som blir drøftet nedenfor), siktes det ikke til bokstavelige, men billedlige, kvelder og morgener. Om kvelden vil tingene gjerne være utydelige, men om morgenen vil de kunne skjelnes klart. Om «kvelden», det vil si i begynnelsen av hver skapelsesdag, kunne de englene som iakttok skapelsen, bare ha en uklar forståelse av hva Guds hensikt for den dagen gikk ut på, selv om dette stod klart for Gud selv. Men når «morgenen» kom, var det helt tydelig hva Guds hensikt hadde gått ut på, for da var den blitt gjennomført. – Jf. Ord 4: 18.
Skapelsesdagenes lengde. Bibelen oppgir ikke hvor lange de enkelte skapelsesperiodene var. Men alle de seks skapelsesdagene er endt, for det blir sagt om den sjette dag (liksom det blir sagt om hver av de fem foregående dagene): «Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.» (1Mo 1: 31) Dette blir imidlertid ikke sagt om den sjuende dag, da Gud begynte å hvile, noe som tyder på at den sjuende dag ennå ikke var over. (1Mo 2: 1–3) Over 4000 år etter at den sjuende dag, Guds hviledag, hadde begynt, viste dessuten Paulus at denne dagen ennå ikke var avsluttet. I Hebreerne 4: 1–11 henviste han til Davids ord i Salme 95: 7, 8, 11 og til 1. Mosebok 2: 2 og gav formaningen: «La oss derfor gjøre vårt ytterste for å komme inn til denne hvilen.» På apostlenes tid hadde den sjuende dag vart i flere tusen år og var ennå ikke over. Jesus Kristus blir i Bibelen omtalt som «sabbatens Herre» (Mt 12: 8), så hans tusenårige styre inngår tydeligvis i den store sabbaten, Guds hviledag. (Åp 20: 1–6) Dette peker i retning av at Guds hviledag varer i flere tusen år. Den «uken» som blir beskrevet i 1. Mosebok 1: 3 til 2: 3, som ender med en hviledag, eller sabbat, synes å danne en parallell til den uken som israelittene inndelte tiden i, og som, i overensstemmelse med Guds vilje, endte med en sabbat på den sjuende dag. (2Mo 20: 8–11) Og i og med at den sjuende dag har vart i tusener av år, er det rimelig å trekke den slutning at også hver av de seks skapelsesdagene strakte seg over flere tusen år.
Noe som tydelig viser at en «dag» kan være en lengre tidsperiode enn 24 timer, er det som blir sagt i 1. Mosebok 2: 4, hvor alle skapelsesdagene blir omtalt som én «dag». Noe annet som peker i samme retning, er apostelen Peters inspirerte uttalelse: «Én dag er for Jehova som tusen år og tusen år som én dag.» (2Pe 3: 8) At hver enkelt skapelsesdag ikke bare strakte seg over 24 timer, men over lengre tidsperioder, tusener av år, harmonerer dessuten med de vitnesbyrd man finner i selve jordskorpen.
Skaperen konstruerte det først. Svært mange av de oppfinnelser som mennesker har gjort, ligner noe som Jehova tusener av år tidligere hadde utstyrt sine skapninger med. Fuglenes flukt gikk for eksempel mange tusen år forut for oppfinnelsen og utviklingen av flyet. Blekkspruter som nautilus og sepiablekksprut bruker flottører for å regulere oppdriften i vannet, slik ubåter gjør. Både åtte- og tiarmete blekkspruter beveger seg etter jetprinsippet. Flaggermus og delfiner bruker sonar på en fremragende måte. Flere krypdyr og sjøfugler har innebygde «avsaltningsanlegg» som gjør det mulig for dem å drikke sjøvann.
En sinnrik bygningskonstruksjon og bruk av vann gir termittene klimaanlegg i tuene sine. Insekter, fisk, trær og mikroskopiske planter har sin egen «frostvæske». Mygg, malleehøns, krattkalkun og visse slanger har innebygde termometre som registrerer ørsmå temperaturforandringer. Veps lager papir.
Thomas Edison tilskrives vanligvis æren for å ha oppfunnet glødelampen, som imidlertid har den svakhet at den avgir mye energi i form av varme. Mange av Jehovas skapninger – svamper, sopp, bakterier, ildfluer (f.eks. sankthansormer), insekter, fisk – frambringer kaldt lys i mange farger.
Mange trekkfugler har ikke bare kompass i hodet, men også en biologisk klokke. Noen mikroskopiske bakterier har «rotasjonsmotor» som de kan kjøre både forover og bakover med.
Det er med god grunn Salme 104: 24 sier: «Hvor mange dine gjerninger er, Jehova! Alle har du gjort i visdom. Jorden er full av det du har frambrakt.»
Noen prøver å sette Bibelens skapelsesberetning i forbindelse med forskjellige skapelsesmyter, for eksempel det velkjente babylonske skapelsesepos. Det fantes egentlig flere skapelsesfortellinger i det gamle Babylon, men den best kjente er en myte som handler om Babylons nasjonalgud, Marduk. Den går i korte trekk ut på følgende: Gudinnen Tiamat og guden Apsu ble foreldre til andre guder. Disse gudenes handlinger plaget Apsu slik at han bestemte seg for å drepe dem. Apsu ble imidlertid selv drept av en av disse gudene, Ea, og da Tiamat prøvde å hevne ham, ble hun drept av Eas sønn Marduk, som så delte kroppen hennes i to og laget himmelen av den ene halvdelen og brukte den andre i forbindelse med grunnleggelsen av jorden. Deretter skapte Marduk blant annet menneskene (med Eas hjelp); i denne forbindelse brukte han blodet av en annen gud, Kingu, som var fører for Tiamats hærstyrker.
Har bibelskribentene lånt fra babylonske skapelsesmyter?
Da tavlene med de babylonske skapelsesberetningene ble funnet, var det ifølge arkeologen P.J. Wiseman noen forskere som ventet at videre funn og forskning ville avdekke en sammenheng mellom disse og skapelsesberetningen i 1. Mosebok. Noen mente at det ville vise seg at Bibelens skapelsesberetning var lånt fra den babylonske. De funn som siden er blitt gjort, og den forskning som er blitt utført, har imidlertid bare brakt for dagen hvilken stor kløft det er mellom de to beretningene. De er på ingen måte parallelle. Wiseman siterer fra boken The Babylonian Legends of the Creation and the Fight Between Bel and the Dragon, utgitt av styret for British Museum, hvor det blir sagt at «de grunnleggende forestillinger som kommer til uttrykk i den babylonske og den hebraiske beretning, er vesensforskjellige». Og han sier selv: «Det er meget beklagelig at mange teologer i stedet for å holde seg à jour med nyere arkeologisk forskning fortsetter å gjenta den nå motbeviste teorien om hebraiske ’lån’ fra babylonske kilder.» – Creation Revealed in Six Days, London 1949, s. 58.
Noen har pekt på det de har oppfattet som likhetstrekk mellom det babylonske epos og skapelsesberetningen i 1. Mosebok, men det framgår av den ovenstående drøftelsen av Bibelens skapelsesberetning og det korte sammendraget av den babylonske skapelsesmyten at de i virkeligheten slett ikke ligner på hverandre. En inngående sammenligning punkt for punkt skulle derfor ikke være nødvendig. Professor George A. Barton skriver imidlertid etter å ha studert forskjeller og tilsynelatende likheter mellom de to beretningene (f.eks. med hensyn til begivenhetenes rekkefølge): «En enda viktigere forskjell ligger i de religiøse forestillinger de avspeiler. Det babylonske diktet er mytologisk og polyteistisk. Dets gudsbegrep er på ingen måte opphøyd. Dets guder elsker og hater, de lager intriger og onde planer, kjemper og ødelegger. Marduk, som går av med seieren, vinner først etter en voldsom kamp hvor han må anstrenge seg til det ytterste. Første Mosebok avspeiler på den annen side den mest opphøyde monoteisme. Gud er i den grad herre over alle universets elementer at de lyder hans minste ord. Han behersker alt uten å anstrenge seg. Han taler, og det skjer. Antar man, slik de fleste forskere gjør, at det er en forbindelse mellom de to beretningene, finnes det ikke noe bedre vitnesbyrd om at den bibelske beretningen er inspirert, enn det man får ved å sammenholde den med den babylonske. Når vi i dag leser kapitlet i 1. Mosebok, åpenbarer det stadig for oss den eneste Guds storhet og makt, og det vekker en følelse av ærefrykt for Skaperen hos moderne mennesker liksom hos fortidens hebreere.» – Archaeology and the Bible, 1949, s. 297, 298.
Angående oldtidens skapelsesmyter i sin alminnelighet er det blitt sagt: «Det er ennå ikke blitt funnet noen myte som eksplisitt refererer til skapelsen av universet, og de som omhandler ordningen av universet og dets kulturelle prosesser, skapelsen av mennesket og grunnleggelsen av sivilisasjonen, er preget av polyteisme og av gudenes kamp om overherredømmet, i skarp kontrast til den hebr. monoteisme i 1. Mos. 1 og 2.» – New Bible Dictionary, redigert av J. Douglas, 1985, s. 247.
«En ny skapning.» Etter den sjette skapelsesperioden avsluttet Jehova sin skapervirksomhet i tilknytning til jorden. (1Mo 2: 2) Han har imidlertid utrettet store ting på det åndelige område. Apostelen Paulus skriver for eksempel: «Hvis noen er i forening med Kristus, er han en ny skapning.» (2Kt 5: 17) Å være «i» eller «i forening med» Kristus vil her si å være ett med ham som et lem på hans legeme, som en del av hans brud. (Joh 17: 21; 1Kt 12: 27) For å skape et slikt forhold drar Jehova Gud et menneske til sin Sønn og avler vedkommende med hellig ånd. Som en åndsavlet sønn av Gud er vedkommende «en ny skapning» med utsikt til å få del i det himmelske rike sammen med Jesus Kristus. – Joh 3: 3–8; 6: 44.
Gjenskapelsen. Jesus talte også til apostlene sine om en ’gjenskapelse’, som han knyttet til tiden «når Menneskesønnen setter seg på sin herlige trone». (Mt 19: 28; Lu 22: 28–30) Det greske ordet som er oversatt med ’gjenskapelse’, er palingenesịa, som er satt sammen av to ledd som betyr «igjen, på nytt, en gang til» og «fødsel, opprinnelse». Filon brukte ordet om gjenoppbyggingen av verden etter vannflommen. Josefus brukte det om gjenopprettelsen av Israel etter landflyktigheten. Verket Theological Dictionary of the New Testament, redigert av G. Kittel, sier at bruken av palingenesịa i Matteus 19: 28 «er helt i overensstemmelse med Filons og Josefus’ bruk av ordet». (Oversatt til engelsk av G. Bromiley, 1964, bd. I, s. 688.) Ordet refererer altså ikke til at det blir skapt noe nytt, men til en gjenskapelse, eller en fornyelse, som innebærer at Jehovas hensikt med jorden fullt ut blir gjennomført. – Se STAMME («Dømme Israels tolv stammer»).
Store velsignelser under Rikets styre er i vente for den lydige menneskehet, «skapningen», som «skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet». (Ro 8: 19–21; se GUDS SØNN[ER] [Guds barns herlige frihet].) I den nye ordning som Gud har gitt løfte om, og som han skal skape, «skal rettferdighet bo». (2Pe 3: 13) At den med sikkerhet vil bli opprettet, blir understreket av Johannes’ apokalyptiske syn og av hans egen uttalelse: «Jeg så en ny himmel og en ny jord.» – Åp 21: 1–5.
