Ytelser i form av penger, varer eller arbeidskraft som myndighetene pålegger befolkningen å betale. Helt siden oldtiden har det vært vanlig å benytte forskjellige former for skattlegging for å dekke utgiftene knyttet til konge og stat, til embetsmenn og også til et presteskap. Før i tiden ble det innkrevd tiende, tributt, toll og koppskatt (el. «hodeskatt», en skatt som ble ilagt med samme beløp for alle skattepliktige personer) og dessuten forskjellige former for avgifter, blant annet på forbruksvarer, eksportvarer, importvarer og transittvarer.

Skatter til vedlikehold av Jehovas helligdom. Tjenesten ved Jehovas helligdom ble finansiert ved hjelp av skattlegging. Den viktigste kilden til levittenes og de aronittiske prestenes underhold var den obligatoriske tienden, og i hvert fall ved én anledning fikk prestene og levittene en andel av krigsbyttet som en skatt fastsatt av Jehova. (4Mo 18: 26–29; 31: 26–47; se TIENDE.) Jehova gav dessuten Moses instrukser om at hver av de mennene som ble registrert i en folketelling, skulle gi en halv sekel (7,50 kr) som et ’bidrag til Jehova’; dette skulle være til tjenesten ved møteteltet. (2Mo 30: 12–16) Det ser ut til at jødene etter hvert fikk den skikk å gi et fast årlig beløp som bidrag, selv om det ikke ble holdt noen årlig folketelling. Kong Jehoasj etterlyste for eksempel innkreving av «den hellige skatt som ble pålagt av Jehovas tjener Moses». (2Kr 24: 6, 9) Jødene på Nehemjas tid forpliktet seg til å betale en tredjedels sekel (5 kr) hvert år til tjenesten ved templet. – Ne 10: 32.

På den tiden da Jesus utførte sin tjeneste på jorden, pleide jødene å betale to drakmer til templet. Da Peter ble spurt om Jesus betalte denne skatten, svarte han bekreftende på det. Da Jesus etterpå drøftet saken med Peter, påpekte han at en konge ikke krever skatt fra sine sønner, ettersom sønnene hans er medlemmer av hans kongelige husstand, som skatten kreves inn til. Men selv om Jesus var den enbårne Sønn av Ham som ble tilbedt i templet, sørget han for at skatten ble betalt, for å unngå å gi andre noen grunn til å snuble. – Mt 17: 24–27.

Skatter pålagt av herskere. Da kongedømmet ble innført i Israel, ble israelittene pålagt å betale skatter, deriblant tiende av småfeet og av avlingene, til underhold for kongen, hans husstand og hans forskjellige embetsmenn og tjenere. (1Sa 8: 11–17; 1Kg 4: 6–19) Ved slutten av Salomos regjeringstid var utskrivningen til tvangsarbeid og opprettholdelsen av statsforvaltningen blitt så tyngende at folket bad Salomos sønn og etterfølger, Rehabeam, om å ’gjøre den harde tjenesten og det tunge åket lettere’. Da Rehabeam avslo, gjorde ti av stammene opprør. – 1Kg 12: 3–19; se TVANGSARBEID, PLIKTARBEID.

Da israelittene ble underlagt fremmed herredømme, måtte de akseptere enda flere former for beskatning. Da farao Nekoh for eksempel gjorde Jehojakim til vasallkonge og påla Juda å betale en stor bot eller tributt, reiste Jehojakim de nødvendige  midler ved å pålegge sine undersåtter å betale en viss sum «i samsvar med hver enkelts personlige skattesats». – 2Kg 23: 31–35.

I den persiske periode måtte jødene (med unntak av prestene og andre som tjente ved helligdommen, som ble fritatt av Artaxerxes Longimanus) betale skatt (aram. middạh el. mindạh), avgift (belọ) og toll (halạkh). (Esr 4: 13, 20; 7: 24) Middạh antas å betegne en personlig skatt, belọ en skatt på forbruksvarer og halạkh en toll som reisende betalte ved veistasjoner og vadesteder. Middạh (i Ne 5: 4 gjengitt med «avgiften») må ha vært en nokså stor skatt, ettersom mange jøder måtte låne penger for å kunne betale den. I tillegg til at jødene måtte betale de skattene som perserne påla dem, måtte de normalt også betale skatt til underhold av stattholderen. – Ne 5: 14, 15.

I det første århundre e.v.t. var betaling av skatt et sårt punkt for jødene, ikke bare på grunn av den utbredte korrupsjonen blant skatteoppkreverne, men også fordi de ved å betale skatt i realiteten erkjente at de var underlagt Roma. (Se SKATTEOPPKREVER.) Men både Jesus Kristus og apostelen Paulus viste at det var riktig å betale skatt til «keiseren», eller «de høyere myndigheter». (Mt 22: 17–21; Ro 13: 1, 7; se KEISER [Gud og keiseren].) Blant de former for skatt som er omtalt i De kristne greske skrifter, er tẹlos (en indirekte skatt eller avgift; Mt 17: 25; Ro 13: 7), kẹnsos (koppskatt; Mt 17: 25; 22: 17, 19; Mr 12: 14) og fọros (dette er et videre begrep som antas å betegne en skatt på hus, jord og personer; Lu 20: 22; 23: 2).