Juridisk oppløsning av et ekteskap, noe som innebærer at de ekteskapelige bånd mellom mann og hustru blir brutt. Forskjellige ord for «å skille (seg)» på Bibelens grunnspråk betyr bokstavelig «sende bort» (5Mo 22: 19, NW, fotn.), «frigi» eller «løse» (Mt 1: 19, Int; 19: 3, NW, fotn.), «drive ut; kaste ut» (3Mo 22: 13, NW, fotn.) og «avskjære» (jf. 5Mo 24: 1, 3, hvor det uttrykket som er oversatt med «en skilsmisseattest», har den bokstavelige betydningen «en avskjærelsesbok»).

Da Jehova Gud forente Adam og Eva i ekteskapet, traff han ingen ordning for skilsmisse. Jesus Kristus gjorde dette klart da han besvarte følgende spørsmål fra fariseerne: «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn?» Jesus påpekte at det var Guds hensikt at en mann skulle forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og at de skulle bli ett kjød. Deretter tilføyde han: «Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.» (Mt 19: 3–6; jf. 1Mo 2: 22–24.) Fariseerne spurte så: «Hvorfor har da Moses foreskrevet at en kan gi henne en skilsmisseattest og skille seg fra henne?» Jesus svarte: «Av hensyn til deres hardhjertethet gjorde Moses den innrømmelse at dere kan skille dere fra deres hustruer, men slik har det ikke vært fra begynnelsen av.» – Mt 19: 7, 8.

Israelittene fikk, som en innrømmelse, lov til å skille seg fra sin ektefelle av forskjellige grunner, og Jehova Gud regulerte dette i den loven han gav Israel ved Moses. I 5. Mosebok 24: 1 heter det: «Dersom en mann tar seg en kvinne og tar henne i eie som hustru, så skal det skje, hvis hun ikke finner velvilje for hans øyne fordi han har funnet noe anstøtelig hos henne, at han da skal skrive ut en skilsmisseattest til henne og gi den i hennes hånd og sende henne bort fra sitt hus.» Det blir ikke sagt noe om hva ordene «noe anstøtelig» (bokst.: «en tings nakenhet») refererte til. At det ikke kan ha dreid seg om ekteskapsbrudd (utroskap), framgår av at Guds lov til Israel sa at de som gjorde seg skyldig i ekteskapsbrudd, skulle straffes med døden, ikke bare med oppløsning av ekteskapet. (5Mo 22: 22–24) Det ’anstøtelige’ som kunne gi en hebraisk mann grunnlag for å skille seg fra sin hustru, var utvilsomt opprinnelig noe meget alvorlig, kanskje at hustruen opptrådte svært respektløst overfor sin mann eller brakte skam over husstanden. Ettersom Loven uttrykkelig sa: «Du skal elske din neste som deg selv», er det ikke rimelig å anta at en mann ustraffet kunne bruke småfeil hos sin hustru som påskudd til å skille seg fra henne. – 3Mo 19: 18.

På Malakis tid handlet mange jødiske ektemenn forrædersk mot sine hustruer ved å skille seg fra dem av alle mulige slags grunner; de forstøtte sin ungdoms hustru, kanskje for å gifte seg med yngre, hedenske kvinner. I stedet for å håndheve Guds lov tillot prestene dette, noe som i høy grad mishaget Jehova. (Mal 2: 10–16) At jødiske menn på Jesu tid skilte seg fra sin hustru av mange forskjellige grunner, framgår av at fariseerne stilte Jesus spørsmålet: «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn?» – Mt 19: 3.

Blant israelittene var det vanlig at en mann betalte en brudepris for den kvinnen han giftet seg med, og hun ble betraktet som hans eiendom. Hun fikk del i mange velsignelser og nøt mange privilegier, men hun var også den som skulle underordne seg i ekteskapet. Hennes stilling framgår av 5. Mosebok 24: 1–4, som viser at en mann kunne skille seg fra sin hustru, men  ikke sier noe om at hustruen kunne skille seg fra sin mann. Ettersom hustruen ble betraktet som sin manns eiendom, kunne hun ikke skille seg fra ham. Det første eksempel i den verdslige historie på at en kvinne i Israel prøvde å skille seg fra sin mann, er kong Herodes’ søster Salome, som sendte sin mann, stattholderen i Idumea, en skilsmisseattest som skulle oppløse ekteskapet deres. (Jewish Antiquities [Jødenes oldtidshistorie], XV, 259 [vii, 10]) Jesu ord: «Og hvis en kvinne noensinne etter å ha skilt seg fra sin mann gifter seg med en annen, begår hun ekteskapsbrudd», kan tyde på at det på Jesu tid hadde begynt å bli mer vanlig at kvinner skilte seg fra sin mann, eller på at Jesus forutså en slik utvikling. – Mr 10: 12.

Skilsmisseattest. Det at Moselovens innrømmelse angående skilsmisse ble misbrukt i senere tidsperioder, gir ikke grunnlag for å trekke den konklusjon at ordningen i utgangspunktet gjorde det enkelt for en israelittisk mann å skille seg fra sin hustru. For å oppnå skilsmisse måtte en mann ta visse formelle skritt. Han måtte utferdige et dokument, «skrive ut en skilsmisseattest til henne», og han måtte «gi den i hennes hånd og sende henne bort fra sitt hus». (5Mo 24: 1) Bibelen gir ikke flere detaljer angående denne juridiske framgangsmåten, men den omfattet trolig en samtale med menn som hadde spesiell bemyndigelse, og som kanskje først ville forsøke å få i stand en forsoning. Fordi det tok en viss tid å utferdige attesten og å gjøre skilsmissen juridisk gyldig, hadde mannen mulighet til å tenke igjennom sin beslutning. Det måtte foreligge en skilsmissegrunn, og når bestemmelsen ble overholdt på rette måte, ville den forhindre en forhastet oppløsning av et ekteskap. Hustruens rettigheter og interesser ble derved også ivaretatt. Bibelen sier ingenting om hva ’skilsmisseattesten’ skulle inneholde.

Fraskiltes mulighet til å inngå nytt ekteskap. Ifølge 5. Mosebok 24: 1–4 skulle en fraskilt kvinne «gå ut av hans hus og gå bort og bli en annen manns hustru», noe som betydde at hun var fri til å gifte seg igjen. Det ble også sagt: «Hvis den sistnevnte mannen har kommet til å hate henne og han har skrevet ut en skilsmisseattest til henne og gitt den i hennes hånd og sendt henne bort fra sitt hus, eller dersom den sistnevnte mannen som tok henne til hustru, skulle dø, så har hennes første eier, som sendte henne bort, ikke lov til å ta henne tilbake igjen for at hun skal bli hans hustru, etter at hun er blitt besmittet; det er nemlig en vederstyggelighet framfor Jehova, og du skal ikke føre det landet som Jehova din Gud gir deg til arv, ut i synd.» En mann hadde ikke lov til å gifte seg med sin fraskilte hustru igjen i et slikt tilfelle, kanskje for å forhindre at han og hans tidligere hustru la planer om å framtvinge en skilsmisse mellom henne og hennes andre mann eller om å forårsake hennes andre manns død, slik at de kunne gifte seg med hverandre igjen. Hvis den første ektemannen tok sin fraskilte hustru tilbake etter at hun hadde vært gift med en annen, ville dette være urent i Guds øyne. Den første ektemannen stilte i så fall seg selv i et svært dårlig lys, ettersom han først hadde sendt henne bort som en kvinne som han hadde funnet «noe anstøtelig» hos, og så, etter at hun hadde levd sammen med en annen mann som hans rettmessige hustru, tok henne tilbake igjen.

Nettopp det at den opprinnelige ektemannen ikke kunne gifte seg med sin fraskilte kone igjen etter at hun hadde vært gift med en annen mann – heller ikke hvis denne mannen skilte seg fra henne eller døde – bidrog utvilsomt til at en mann som vurderte å ta ut skilsmisse, tenkte alvorlig over saken før han tok skritt for å oppløse ekteskapet. (Jer 3: 1) Det ble imidlertid ikke sagt noe om at han ikke kunne gifte seg med sin fraskilte hustru igjen hvis hun ikke hadde inngått et nytt ekteskap etter at det første ekteskapet var blitt oppløst.

Hedenske hustruer sendt bort. Før israelittene gikk inn i det lovte land, fikk de beskjed om at de ikke skulle inngå ekteskapsallianser med de hedenske innbyggerne i landet. (5Mo 7: 3, 4) På Esras tid hadde imidlertid mange jødiske menn tatt seg fremmede hustruer, og i en bønn til Gud erkjente Esra den skyld de hadde i så henseende. På oppfordring fra Esra og i erkjennelse av at de hadde syndet, sendte disse israelittiske mennene bort «hustruer og sønner». – Esr 9: 10 til 10: 44.

Blant de kristne, som kommer fra alle nasjoner (Mt 28: 19), skulle man imidlertid ikke skille seg fra en ektefelle som ikke tilbad Jehova; de kristne ble ikke engang anbefalt å ta ut separasjon fra en ikke-troende ektefelle, slik det framgår av Paulus’ inspirerte veiledning. (1Kt 7: 10–28) Men når kristne skulle inngå et nytt ekteskap, skulle de gifte seg «bare . . . i Herren». – 1Kt 7: 39.

Josefs planer om skilsmisse. Mens Maria var lovt bort til ekteskap med Josef, før de var blitt forent, viste det seg at Maria var gravid ved hellig ånd. Beretningen sier: «Men fordi Josef, hennes mann, var rettferdig og ikke ville stille henne offentlig til skue, hadde han i sinne  å skille seg fra henne i hemmelighet.» (Mt 1: 18, 19) Ettersom en forlovelse ble betraktet som meget bindende blant jødene på den tiden, er det riktig å bruke uttrykket «skille seg fra» her.

Hvis en forlovet ung kvinne var utro mot sin forlovede ved at hun frivillig hadde omgang med en annen mann, ble hun steinet til døde på lik linje med en gift kvinne som begikk ekteskapsbrudd. (5Mo 22: 22–29; se også FORLOVELSE.) I tilfeller som kunne føre til steining, skulle det to vitner til for å fastslå skyld. (5Mo 17: 6, 7) Josef hadde naturligvis ingen vitner mot Maria. Maria var gravid, men Josef forstod ikke hvordan dette hadde seg, før Jehovas engel forklarte dette for ham. (Mt 1: 20, 21) Det opplyses ikke om Josef tenkte å gi Maria en skilsmisseattest i forbindelse med at han skulle «skille seg fra henne i hemmelighet», men det er sannsynlig at han planla å handle i samsvar med prinsippene i 5. Mosebok 24: 1–4, kanskje ved å gi henne skilsmisseattesten i nærvær av bare to vitner, slik at saken kunne ordnes juridisk uten at hun ble utsatt for unødig skam. Matteus oppgir ikke alle detaljer om hvordan Josef hadde tenkt å gå fram, men han viser at Josef ønsket å behandle Maria på en barmhjertig måte. Josef blir ikke regnet for å være urettferdig på grunn av dette. Beretningen sier tvert imot: «Fordi Josef, hennes mann, var rettferdig og ikke ville stille henne offentlig til skue, hadde han i sinne å skille seg fra henne i hemmelighet.» – Mt 1: 19.

Forhold som utelukket skilsmisse i Israel. Ifølge Guds lov til Israel var skilsmisse utelukket under visse omstendigheter. Det kunne for eksempel forekomme at en mann tok seg en hustru, hadde omgang med henne og deretter kom til å hate henne. Hvis han så påstod at hun ikke hadde vært jomfru da han giftet seg med henne, og derved urettmessig beskyldte henne for skammelige gjerninger og satte ut et dårlig rykte om henne, og foreldrene hennes så la fram bevis for at datteren deres hadde vært jomfru da ekteskapet ble inngått, skulle byens eldste tukte den mannen som hadde framsatt de falske anklagene. De skulle ilegge ham en bot på hundre sekel sølv (1500 kr) og gi disse pengene til kvinnens far. Hun skulle dessuten fortsette å være hans hustru. Loven sa til og med: «Han har ikke lov til å skille seg fra henne alle sine dager.» (5Mo 22: 13–19) Og hvis det ble oppdaget at en mann hadde hatt seksuell omgang med en jomfru som ikke var forlovet, gjaldt følgende lov: «Da skal mannen som lå med henne, gi pikens far femti sekel sølv [750 kr], og hun skal bli hans hustru fordi han har ydmyket henne. Han har ikke lov til å skille seg fra henne alle sine dager.» – 5Mo 22: 28, 29.

Hva er den eneste bibelske skilsmissegrunn blant de kristne?

Jesus Kristus sa i Bergprekenen: «Det er dessuten blitt sagt: ’Enhver som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne en skilsmisseattest.’ Men jeg sier dere at enhver som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn utukt, utsetter henne for å begå ekteskapsbrudd, og enhver som gifter seg med en fraskilt kvinne, begår ekteskapsbrudd.» (Mt 5: 31, 32) Og etter at han hadde sagt til noen fariseere at Moselovens innrømmelse vedrørende muligheten for skilsmisse ikke var den ordning som hadde vært fra begynnelsen av, sa han: «Jeg sier dere at enhver som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn utukt og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd.» (Mt 19: 8, 9) Som vist i artikkelen UTUKT er «utukt» en oversettelse av det greske ordet porneia, som omfatter alle former for seksuell omgang utenfor et bibelsk gyldig ekteskap. Jesu ord i Matteus 5: 32 og 19: 9 betyr derfor at den eneste skilsmissegrunn som virkelig opphever de ekteskapelige bånd, er at ens ektefelle har gjort seg skyldig i porneia. En disippel av Kristus kan benytte seg av en slik mulighet for skilsmisse hvis han eller hun ønsker det, og en slik skilsmisse gir mulighet for å inngå ekteskap med en kristen som er fri til å gifte seg. – 1Kt 7: 39.

Hvis en gift person begår umoralske, seksuelle handlinger med en person av samme kjønn (homoseksuelle handlinger), gjør han seg skyldig i noe Bibelen betegner som urent og avskyelig. En som gjør noe slikt og ikke angrer, skal ifølge Bibelen ikke arve Guds rike. Bestialisme (seksuell omgang med dyr) blir også fordømt i Bibelen. (3Mo 18: 22, 23; Ro 1: 24–27; 1Kt 6: 9, 10) Disse grovt urene handlingene hører inn under det vide begrepet porneia. Det er også verdt å merke seg at det under Moseloven var dødsstraff for å gjøre seg skyldig i homoseksuelle handlinger og bestialisme, og når dødsstraffen ble fullbyrdet, ble den uskyldige ektefellen fri til å gifte seg igjen. – 3Mo 20: 13, 15, 16.

Jesus Kristus sa: «Enhver som fortsetter å se på en kvinne for å nære lidenskap for henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.» (Mt 5: 28) Jesus mente imidlertid ikke at det som er i hjertet, men ikke blir omsatt i handling, danner grunnlag for skilsmisse. Hans uttalelse betyr ganske enkelt at hjertet må holdes  rent, og at man ikke må nære urette tanker og ønsker. – Flp 4: 8; Jak 1: 14, 15.

Jødenes rabbinske lov la vekt på at gifte personer hadde plikt til å fullbyrde det intime samliv, og gav en mann rett til å skille seg fra sin hustru hvis hun var ufruktbar. Bibelen gir imidlertid ikke de kristne rett til å skille seg fra sin ektefelle av en slik grunn. Og mange års ufruktbarhet fikk ikke Abraham til å skille seg fra Sara, Isak til å skille seg fra Rebekka, Jakob til å skille seg fra Rakel eller presten Sakarja til å skille seg fra Elisabet. – 1Mo 11: 30; 17: 17; 25: 19–26; 29: 31; 30: 1, 2, 22–25; Lu 1: 5–7, 18, 24, 57.

Det blir ikke sagt noe i Bibelen som kunne gi en kristen rett til skilsmisse fordi hans eller hennes ektefelle fysisk sett var ute av stand til å ha kjønnslig omgang eller hadde fått en sinnslidelse eller en uhelbredelig eller frastøtende fysisk sykdom. Den kjærlighet en kristen skal vise, ville i et slikt tilfelle få ham til å vise sin ektefelle forståelse og godhet i stedet for å søke skilsmisse. (Ef 5: 28–31) Bibelen gir heller ikke en kristen rett til å skille seg fra sin ektefelle fordi han eller hun har en annen religion; den viser i stedet at en kristen ved å bli hos sin ikke-troende ektefelle kan vinne vedkommende for den sanne tro. – 1Kt 7: 12–16; 1Pe 3: 1–7.

I Bergprekenen sa Jesus at «enhver som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn utukt, utsetter henne for å begå ekteskapsbrudd», og at «enhver som gifter seg med en fraskilt kvinne, begår ekteskapsbrudd». (Mt 5: 32) Hvis en mann skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn at hun har gjort seg skyldig i «utukt» (porneia), utsetter han henne altså for faren for å begå ekteskapsbrudd i framtiden. Hun er nemlig i et slikt tilfelle ikke skilt på bibelsk grunnlag og er ikke fri til å gifte seg med og ha seksuell omgang med en annen mann. Da Jesus sa at «enhver som gifter seg med en fraskilt kvinne, begår ekteskapsbrudd», siktet han til en kvinne som var skilt av en «annen grunn enn utukt» (porneia). Selv om en slik kvinne skulle være skilt i juridisk forstand, ville hun ikke være skilt i bibelsk forstand.

I likhet med Matteus (Mt 19: 3–9) nedskrev Markus det Jesus sa til fariseerne angående skilsmisse, og han gjengir det slik: «Enhver som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd mot henne, og hvis en kvinne noensinne etter å ha skilt seg fra sin mann gifter seg med en annen, begår hun ekteskapsbrudd.» (Mr 10: 11, 12) En lignende uttalelse finnes i Lukas 16: 18: «Enhver som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd, og den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra en mann, begår ekteskapsbrudd.» Disse versene synes isolert sett å forby all skilsmisse blant Kristi disipler, eller i hvert fall å framholde at en fraskilt kristen ikke under noen omstendighet er fri til å gifte seg igjen, unntatt hvis den fraskilte ektefellen er død. Jesu ord ifølge Markus og Lukas må imidlertid forstås i lys av den mer fullstendige uttalelsen som Matteus nedskrev. Matteus tar med ordene «av noen annen grunn enn utukt» (Mt 19: 9; se også 5: 32), noe som viser at det som Jesus sa ifølge Markus og Lukas, bare gjelder hvis det blir søkt skilsmisse på et annet grunnlag enn at ektefellen har gjort seg skyldig i «utukt» (porneia).

En kristen er imidlertid ikke bibelsk sett forpliktet til å skille seg fra sin ektefelle når han eller hun har begått ekteskapsbrudd, men angrer. I en slik situasjon kan en kristen mann eller kvinne velge å vise ektefellen barmhjertighet, i likhet med Hosea, som tydeligvis tok tilbake sin utro hustru, Gomer, og i likhet med Jehova, som viste barmhjertighet mot Israel, som viste anger etter å ha gjort seg skyldig i åndelig ekteskapsbrudd. – Ho 3.

Guds opprinnelige norm gjeninnført. Det er tydelig at Jesu Kristi uttalelse innebar at den høye normen for ekteskapet som Jehova Gud opprinnelig hadde fastsatt, skulle gjeninnføres, og at de som ble Jesu disipler, måtte holde fast ved denne høye normen. Moselovens innrømmelse stod riktignok ennå ved makt, men de som ville være sanne disipler av Jesus, og som ville gjøre hans Fars vilje og ’gjøre etter’ Jesu ord (Mt 7: 21–29), ville ikke lenger benytte seg av denne innrømmelsen og vise «hardhjertethet» mot sin ektefelle. (Mt 19: 8) Som Jesu sanne disipler ville de ikke krenke Guds opprinnelige prinsipper for ekteskapet ved å skille seg fra sin ektefelle av andre grunner enn den som Jesus nevnte, nemlig «utukt» (porneia).

En enslig person som driver utukt med en prostituert, blir «ett legeme» med vedkommende. På lignende måte blir en som begår ekteskapsbrudd, «ett legeme» med den umoralske personen som han har seksuell omgang med, i stedet for med sin lovformelige hustru. En ekteskapsbryter synder altså ikke bare mot sitt eget legeme, men også mot sin hustru, som inntil da har vært «ett kjød» med ham. (1Kt 6: 16–18) Ekteskapsbrudd (utroskap) utgjør derfor et gyldig grunnlag for å bryte de ekteskapelige bånd i tråd med gudgitte prinsipper, og i tilfeller hvor dette grunnlaget er til stede, vil en eventuell skilsmisse formelt og endelig oppløse det  lovformelig inngåtte ekteskapet, og den uskyldige part blir fri til å inngå et nytt ærbart ekteskap. – He 13: 4.

Billedlig skilsmisse. Ekteskapet blir flere steder i Bibelen omtalt i symbolsk sammenheng. (Jes 54: 1, 5, 6; 62: 1–6) Begrepet skilsmisse, det å sende en hustru bort, blir også brukt billedlig. – Jer 3: 8.

Juda rike ble omstyrtet og Jerusalem ødelagt i 607 f.v.t., og landets innbyggere ble ført i landflyktighet til Babylon. Mange år tidligere hadde Jehova i en profeti sagt til de jødene som skulle leve i landflyktighet: «Hvor er da skilsmisseattesten til deres mor, som jeg sendte bort?» (Jes 50: 1) Deres «mor», den jødiske nasjon, var blitt sendt bort på et rettmessig grunnlag – ikke fordi Jehova hadde brutt sin pakt og innledet en skilsmisseprosess, men på grunn av nasjonens overtredelser mot lovpakten. En rest av israelitter angret imidlertid og bad om at Jehova måtte fornye sitt forhold til nasjonen som dens ektemann i dens hjemland. For sitt eget navns skyld førte Jehova som forutsagt sitt folk tilbake til dets hjemland i 537 f.v.t., etter at landet hadde ligget øde i 70 år. – Sl 137: 1–9; se EKTESKAP.