Et større sjøgående fartøy. Bibelen sier ikke så mye om skip, skipsfart og skipsutstyr, men det blir likevel gitt en del ledetråder når det gjelder hvordan skip så ut i bibelsk tid. Ut over dette er beskrivelsene av oldtidens skip hentet fra forskjellige nasjoners historiske opptegnelser og fra avbildninger av for eksempel handelsskip og sjøslag.

Egyptiske skip. I Egypt laget man mange forskjellige slags båter av flettede og sammensurrede papyrusplanter. Størrelsen varierte veldig – fra små elvebåter som hadde plass til bare én eller noen få jegere eller fiskere, og som var egnet til hurtig padling på Nilen, til store seilskip med oppoverbøyd forstavn som var så robuste at de kunne brukes på åpent hav. Også etiopierne og babylonerne brukte papyrusbåter; Babylon hadde dessuten en stor galeiflåte.

Et relieff i Medinet Habu skildrer egyptiske fartøyer med mast og seil og med utkikkstønne øverst i masten. Disse skipene ble også drevet ved hjelp av årer, og i akterstavnen var det en stor styreåre. Forstavnen var formet som et løvinnehode med en asiat i gapet.

Store skip med rektangulære seil og mer enn 20 årer, og sannsynligvis med kjøl, foretok lange sjøreiser på Middelhavet. At det fantes store, havgående skip allerede på Moses’ tid, framgår av en advarsel som Jehova gav israelittene på Moabs sletter: Hvis de var ulydige, ville de bli ført «tilbake til Egypt på skip» og bli stilt fram for salg på slavemarkedet i Egypt. – 5Mo 28: 68.

Fønikiske skip. I forbindelse med at profeten Esekiel skildrer byen Tyrus som et vakkert skip, nevner han detaljer som tydeligvis beskriver et fønikisk skip. (Ese 27: 3–7) Et slikt skip hadde planker av einertre, som er et holdbart materiale, en enkelt mast laget av en seder fra Libanon, og årer laget av «store trær» fra Basjan, trolig eiketrær. Forstavnen, som trolig var høy og krummet, var laget av sypresstre og innlagt med elfenben. Seilet var av farget, egyptisk lin, og overdekningen over dekket (kanskje et solseil, en presenning som skygget for solen) var av farget ull. Skipets fuger var tettet. (Ese 27: 27) Fønikerne var dyktige sjøfolk som drev en omfattende handelsvirksomhet i middelhavsområdet; de seilte faktisk helt til Tarsis (trolig Spania). Noen mener at uttrykket «Tarsis-skip» med tiden kom til å betegne den slags skip som fønikerne brukte når de drev handel med dem som bodde i dette fjerntliggende området, altså et sjødyktig fartøy som kunne tilbakelegge store strekninger.  (1Kg 22: 48; Sl 48: 7; Jes 2: 16; Ese 27: 25) Det skipet Jona flyktet på, kan ha vært et slikt skip. Dette skipet hadde dekk, og det hadde plass til både last og passasjerer. – Jon 1: 3, 5.

En av Sankeribs skulpturer forestiller et fønikisk skip med overbygd dekk, en dobbelt rekke årer, seil og en reling rundt det øverste dekket som skjoldene ble hengt opp på. Forstavnen på dette krigsskipet var lang og spiss.

Hebraiske skip. Etter at Dans stamme hadde bosatt seg i det lovte land, ble det sagt om denne stammen at den en tid hadde ’oppholdt seg på skip’ (Dom 5: 17), noe som kanskje refererer til at dens tildelte område lå ved filisterkysten. (Jos 19: 40, 41, 46) Asjers område lå langs kysten og omfattet byene Tyrus og Sidon (skjønt det ikke finnes noe vitnesbyrd om at disse byene noen gang ble erobret av Asjer). Også Manasses, Efraims og Judas områder støtte opp til Middelhavet, så også disse stammene hadde god kjennskap til skip. (Jos 15: 1, 4; 16: 8; 17: 7, 10) Manasses, Jissakars og Naftalis områder strakte seg dessuten enten helt borttil eller nesten borttil Galilea-sjøen.

Israelittene benyttet åpenbart båter fra de tidligste tider av, men det ser ut til at Salomo var den første herskeren i Israel som la vekt på kommersiell skipsfart. Med hjelp fra Hiram bygde han en flåte av lasteskip som seilte fra Esjon-Geber til Ofir. (1Kg 9: 26–28; 10: 22; 2Kr 8: 17, 18; 9: 21) Mannskapet på disse fartøyene bestod av både israelitter og erfarne tyriske sjøfolk. Hvert tredje år kom disse skipene tilbake, lastet med gull, sølv, elfenben, aper og påfugler. – 1Kg 9: 27; 10: 22.

Juda-kongen Jehosjafat inngikk senere partnerskap med den onde Israel-kongen Akasja med tanke på å bygge skip i Esjon-Geber som skulle gå til Ofir etter gull. Jehova advarte ham imidlertid om at Han ikke godkjente denne alliansen, og skipene ble slått til vrak ved Esjon-Geber. Det ser ut til at Jehosjafat senere avviste en forespørsel fra Akasja om å gjøre et nytt forsøk på å gjennomføre prosjektet. – 1Kg 22: 48, 49; 2Kr 20: 36, 37.

I det første århundre. Tallrike handelsskip av forskjellige typer seilte på Middelhavet i det første århundre. Noen av dem var kystfartøyer, som den båten fra Adramyttium som Paulus som fange seilte med fra Cæsarea til Myra. (Apg 21: 1–6; 27: 2–5) Det handelsskipet som Paulus seilte med fra Myra, var imidlertid et stort skip med en stor last med hvete og dessuten med et mannskap og en gruppe passasjerer som i alt talte 276 personer. (Apg 27: 37, 38) Josefus forteller at han en gang seilte med et skip som hadde 600 personer om bord. – The Life, 15 (3).

Paulus reiste mye med skip. Han hadde opplevd tre skipbrudd allerede før den ovennevnte reisen. (2Kt 11: 25) Det skipet han reiste med denne gangen, var et seilskip som hadde storseil og forseil og ble styrt ved hjelp av to store styreårer i akterstavnen. Slike skip hadde ofte en gallionsfigur som forestilte en gud eller en gudinne. (Det skipet som Paulus senere gikk om bord i, hadde «Zevs’ sønner» som gallionsfigur.) (Apg 28: 11) En liten båt, en skipsbåt, ble slept etter skipet. Den brukte man når man hadde ankret opp et sted langs kysten og skulle i land. Hvis det ble storm, heiste man gjerne skipsbåten om bord, så den ikke skulle bli fylt med vann eller bli knust. Under Paulus’ ovennevnte sjøreise oppstod det en storm som var så kraftig at sjømennene valgte å «slå tau om» skipet (man la tydeligvis enten reip eller kjetting rundt skroget for å holde det sammen), ta ned riggutstyret, kaste hvetelasten og takkelasjen (tauverk og annet riggutstyr) over bord og binde opp styreårene (for å forhindre at de ble skadet). – Apg 27: 6–19, 40.

På Galilea-sjøen. Evangelieberetningene nevner ofte båter på Galilea-sjøen. Disse båtene ble tydeligvis hovedsakelig brukt til garnfiske (Mt 4: 18–22; Lu 5: 2; Joh 21: 2–6), selv om det også hendte at man fisket med krok. (Mt 17: 27) Jesus gikk noen ganger om bord i en båt og la litt ut fra land og forkynte så fra båten for de folkeskarene som hadde samlet seg på bredden (Mt 13: 2; Lu 5: 3), og Jesus og apostlene brukte ofte båter som transportmiddel. (Mt 9: 1; 15: 39; Mr 5: 21) Disse båtene var robåter, men kunne også drives med små seil. (Mr 6: 48; Lu 8: 22) Bibelen beskriver riktignok ikke disse fiskebåtene, men det er tydelig at noen av dem var store nok til å romme minst 13 personer. – Mr 8: 10; Joh 21: 2, 3; se GALEI; SKIPSFOLK, SJØMENN.

Ankere. Så vidt man vet, var de første ankere av stein og ble sluppet fra skipets forstavn. På Middelhavet ble det senere brukt treankere som hadde form som en krok, og som ble tynget ned ved hjelp av stein eller metall. Noen ankere hadde armer av bly. Et anker som er blitt funnet i nærheten av Kyrene, veier ca. 545 kg. Med tiden begynte man å bruke ankere som var laget utelukkende av metall. Noen av disse hadde den vante formen, mens andre hadde to armer. Sjømennene på det skipet som Paulus reiste med, kastet ut fire ankere fra akterstavnen (noe man av og til gjorde når man skulle ri av en storm). (Apg 27: 29, 30, 40) De brukte lodd og loddline til å måle dybden med. – Apg 27: 28.

 Apostelen Paulus bruker ordet «anker» billedlig når han sier til sine åndelige brødre i Kristus at det håpet de har, er «et anker for sjelen». – He 6: 19; jf. Ef 4: 13, 14; Jak 1: 6–8.