Slik det greske ordet grafẹ («et skrift») er brukt i De kristne greske skrifter, refererer det til de hellige skrifter i Guds Ord, Bibelen. Bibelskribentene, både de som skrev på hebraisk, og de som skrev på gresk, benyttet også andre dokumenter, for eksempel offentlige slektsregistre, historiske opptegnelser og så videre, men disse ble ikke betraktet som inspirert eller som likestilt med de skriftene som var anerkjent som kanoniske. Apostlene kan for øvrig ha skrevet andre brev enn dem som står i Bibelen, til bestemte menigheter. Paulus’ ord «i mitt brev skrev jeg» i 1. Korinter 5: 9 antyder for eksempel at Paulus tidligere hadde skrevet et brev til korinterne, et brev som ikke lenger eksisterer. Gud sørget ikke ved sin hellige ånd for at slike skrifter ble bevart med tanke på den kristne menighet i sin alminnelighet, tydeligvis fordi innholdet i dem bare var virkelig aktuelt for de menighetene de var skrevet til.

Det greske substantivet grạmma (avledet av verbet grạfo), som betyr «bokstav», kan også referere til et brev eller et dokument, et skrift. I denne betydningen blir det i Johannes 5: 47 og i 2. Timoteus 3: 15 brukt om De hebraiske skrifter eller deler av disse inspirerte skriftene. – Se HEBRAISKE SKRIFTER, DE; KRISTNE GRESKE SKRIFTER, DE.

Jesus og apostlene henviste til Skriftene. Jesus Kristus og de som nedskrev De kristne greske skrifter, brukte ofte ordet grafẹ i forbindelse med at de henviste til Moses’ og profetenes skrifter som autoritativt grunnlag for sin lære og sin tjeneste, noe de gjorde på bakgrunn av at disse skriftene var inspirert av Gud. Disse hebraiske skriftene ble ofte under ett omtalt som «Skriftene». (Mt 21: 42; 22: 29; Mr 14: 49; Joh 5: 39; Apg 17: 11; 18: 24, 28) Noen ganger blir entallsformen «Skriften» brukt i forbindelse med at det siteres fra ett skriftsted, som da blir betraktet som en del av De hebraiske skrifter som et hele. (Ro 9: 17; Ga 3: 8) En enkelt passasje fra De hebraiske skrifter som blir anført som en autoritativ uttalelse, blir også omtalt som et ’skriftsted’. (Mr 12: 10; Lu 4: 21; Joh 19: 24, 36, 37) I 2. Timoteus 3: 16 og i 2. Peter 1: 20 bruker Paulus og Peter tydeligvis ordet «Skriften» om alle de inspirerte skrifter, både De hebraiske og De greske skrifter. Peter klassifiserer i 2. Peter 3: 15, 16 Paulus’ skrifter som en del av «Skriftene».

Uttrykket «de profetiske skrifter» (Ro 16: 26) kan referere til De hebraiske skrifter som et hele, med henblikk på at disse har profetisk karakter. – Jf. Åp 19: 10.

Personifisering av Skriftene. Ettersom Skriftene var anerkjent som inspirert av Gud, som Guds Ord – en røst fra Gud selv – ble de noen ganger personifisert, det vil si framstilt som om de talte med guddommelig autoritet (slik Jesus personifiserte Guds hellige ånd, Guds virksomme kraft, da han sa at den skulle undervise og vitne [Joh 14: 26; 15: 26]). (Joh 7: 42; 19: 37; Ro 4: 3; 9: 17) Av samme grunn blir Skriftene omtalt som om de kan forutse ting og aktivt forkynne et budskap. – Ga 3: 8; jf. Mt 11: 13; Ga 3: 22.

Skriftene er livsviktige for de kristne. I betraktning av at Jesus Kristus hele tiden henviste til De hebraiske skrifter for å underbygge  sin lære, er det viktig at hans etterfølgere ikke viker av fra De hellige skrifter. Apostelen Paulus understreker hvor verdifulle og livsviktige De hellige skrifter er, når han sier: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» – 2Ti 3: 16, 17.