Lovlærde, lovkyndige personer som underviste i Moseloven. Det hebraiske ordet sofẹr er oversatt med «sekretær», «skriver» og «avskriver», mens det greske ordet grammeteus er gjengitt med «skriftlærd» og «offentlig lærer». I alle tilfeller refererer uttrykkene til personer med en viss utdannelse. – Se også SKRIVER, AVSKRIVER.

Til å begynne med var det prestene som tjente som skrivere og avskrivere og ble regnet som skriftlærde. (Esr 7: 1–6) Det ble imidlertid lagt stor vekt på at alle jøder skulle kjenne Moseloven, og etter hvert begynte man å se opp til dem som studerte og fikk mye kunnskap, og disse lærde kom med tiden til å utgjøre en egen gruppe, som for en stor del bestod av menn som ikke var prester. På den tiden da Jesus var på jorden, fantes det derfor en slik gruppe lovlærde, eller «skriftlærde», som hadde gjort det til sin profesjon å foreta systematiske studier av Moseloven og av utlegninger av den. De ble tydeligvis regnet blant lovlærerne, dem som var kyndige i Loven. (Lu 5: 17; 11: 45) De ble vanligvis satt i forbindelse med fariseersekten, for fariseerne anerkjente de skriftlærdes utlegninger, eller «tradisjoner», som i tidens løp hadde utviklet seg til en forvirrende labyrint av minutiøse, tekniske forskrifter. Uttrykk som «de skriftlærde blant fariseerne» forekommer flere ganger i Bibelen. (Mr 2: 16; Lu 5: 30; Apg 23: 9) Dette uttrykket kan tyde på at noen av de skriftlærde tilhørte saddukeerne, en gruppe som utelukkende trodde på den skrevne Loven. De skriftlærde blant fariseerne forsvarte nidkjært Loven, men holdt også fast ved de tradisjoner som hadde utviklet seg, og disse skriftlærde hadde faktisk større innflytelse på folks tankegang enn det prestene hadde. De fleste av de skriftlærde bodde i Jerusalem, men det fantes også noen rundt omkring i hele Palestina, samt blant de jødene som bodde i andre land, i diasporaen. – Mt 15: 1; Mr 3: 22; jf. Lu 5: 17.

Folket så opp til de skriftlærde og kalte dem «rabbi» (gr. rhabbei, «min store; min fortreffelige», av hebr. rav, «mange», «stor»; en ærestittel som ble brukt når man tiltalte lærere). Denne betegnelsen blir flere steder i Bibelen brukt om Jesus Kristus. I Johannes 1: 38 blir den oversatt med «Lærer». Jesus var virkelig lærer for sine disipler, men ifølge Matteus 23: 8 forbød han dem å trakte etter en slik tittel eller å bruke den om seg selv, slik de skriftlærde gjorde. (Mt 23: 2, 6, 7) Jesus fordømte jødenes skriftlærde og fariseerne i sterke ordelag fordi de hadde gjort tilføyelser til Loven og hadde skapt smutthull som gjorde det mulig å omgå Loven. Han sa til dem: «Dermed har dere gjort Guds ord ugyldig på grunn av deres tradisjon.» Han nevnte et eksempel på dette: Hvis en mann hadde midler som han kunne og burde bruke til å hjelpe foreldrene sine med, kunne han ifølge deres tradisjon bli fritatt for denne forpliktelsen ved ganske enkelt å hevde at midlene var en gave viet til Gud. – Mt 15: 1–9; Mr 7: 10–13; se KORBAN.

Jesus erklærte at de skriftlærde og fariseerne hadde gjort mange tilføyelser til Loven og derved hadde gjort det vanskelig for folk å følge den; de hadde lagt tunge byrder på folk. Som gruppe betraktet hadde de ingen ekte kjærlighet til vanlige mennesker og heller ikke noe ønske om å hjelpe dem. De var ikke villig til å løfte en finger for å lette byrdene for folk. De elsket å bli æret av mennesker og å smykke seg med fine titler. Deres religion var en fasade, et ritual, og de var hyklere. Jesus viste hvor vanskelig det var for dem å oppnå Guds gunst, på grunn av deres holdning og deres gjerninger, da han sa til dem: «Slanger, hoggormyngel, hvordan skal dere kunne flykte fra Gehennas dom?» (Mt 23: 1–33) De skriftlærde hadde et stort ansvar, ettersom de kjente Loven. Men de hadde tatt bort kunnskapens nøkkel. I tillegg til at de selv nektet å anerkjenne Jesus, som deres egne avskrifter av Skriftene vitnet om, gjorde de seg enda mer klanderverdige ved å føre en bitter kamp for å forhindre at andre anerkjente Jesus, ja til og med for å hindre folk i å lytte til ham. – Lu 11: 52; Mt 23: 13; Joh 5: 39; 1Te 2: 14–16.

I sin stilling som «rabbinere» var de skriftlærde ikke bare ansvarlige for å utlegge Loven og å undervise i den, men hadde også juridisk myndighet og skulle dømme i rettssaker. Det var skriftlærde blant medlemmene av jødenes høyeste domstol, Sanhedrinet. (Mt 26: 57; Mr 15: 1) De skulle ikke motta noen betaling for å avsi dommer, ettersom Loven forbød dem å motta gaver og bestikkelser. Noen av dem var kanskje velstående på grunn av arv; for øvrig hadde nesten alle et fag som de var stolte av, ettersom det satte dem i stand til å forsørge seg selv ved siden av sitt rabbinerembete. Mens de ikke med rette  kunne motta betaling for sitt virke som dommere, kan det være at de forventet – og mottok – betaling for å undervise i Loven. Dette kan kanskje utledes av Jesu advarsel angående de skriftlærdes griskhet og også av hans illustrasjon om leiekaren, som ikke hadde omsorg for sauene. (Mr 12: 37–40; Joh 10: 12, 13) Peter advarte kristne hyrder mot å bruke sin stilling til å skaffe seg vinning. – 1Pe 5: 2, 3.