En person som virket som sekretær eller laget avskrifter av skriftlig materiale, særlig av bibelske skrifter. Det hebraiske ordet sofẹr, som er avledet av en rot som betyr «å telle», blir oversatt med «sekretær», «skriver» og «avskriver» (og i noen oversettelser også med «skriftlærd»), mens det greske ordet grammateus blir gjengitt med «skriftlærd» og «offentlig lærer». (Se også SKRIFTLÆRDE.) Det siktes i alle tilfeller til lærde personer. I Sebulons stamme fantes det personer som hadde «en skrivers utstyr», og som hadde oppgaver i forbindelse med tellingen og innrulleringen av soldater i de væpnede styrker. (Dom 5: 14; jf. 2Kg 25: 19; 2Kr 26: 11.) Også ved templet var det skrivere, eller sekretærer. (2Kr 34: 9, 13) Kong Jehoasjs sekretær samarbeidet med øverstepresten om å telle de pengene som var gitt som bidrag, penger som de så overlot til dem som skulle betale ut lønningene til de arbeiderne som utbedret templet. (2Kg 12: 10–12) Baruk skrev etter profeten Jeremias diktat. (Jer 36: 32) Perserkongen Ahasverus’ sekretærer skrev under Hamans ledelse ut dekretet om at jødene i landet skulle tilintetgjøres, og skrev senere under Mordekais ledelse ut det motdekretet som skulle sendes ut. – Est 3: 12; 8: 9.

Egyptiske skrivere kom vanligvis fra de lavere klasser, men var intelligente og velutdannede personer. Utstyret deres, som de bar på seg, bestod av en palett med fordypninger til blekk i forskjellige farger, samt en vannflaske og et hylster til rørpenner. De var godt kjent med hvordan man satte opp juridiske dokumenter og forretningsdokumenter. De mottok et honorar for å utferdige slike skriv, for å skrive etter diktat og for andre skrivetjenester.

I Babylon utgjorde skriverne en egen yrkesgruppe. De var praktisk talt uunnværlige, ettersom loven krevde at forretningstransaksjoner skulle være skriftlige, behørig undertegnet av partene og bevitnet. Skriverne satt gjerne ved byporten, hvor de fleste forretningsavtaler ble inngått, med griffel og en klump med leire og tilbød sine tjenester til enhver som måtte ha behov for en skriver. Arbeidet deres kunne blant annet bestå i å utferdige forretningsdokumenter og andre dokumenter, skrive brev og føre opptegnelser for templene.

De hebraiske skriverne fungerte som offentlige notarer, idet de blant annet klargjorde skilsmisseattester og registrerte forskjellige transaksjoner skriftlig. De fikk ikke – i hvert fall ikke i senere tider – noe fast honorar, så man kunne forhandle med dem om prisen. Vanligvis betalte den ene parten honoraret, men det forekom også at partene delte på dette. Esekiel så i et syn en mann med en sekretærs blekkhorn som utførte et arbeid som bestod i å sette et merke på mennesker. – Ese 9: 2–4.

Avskrivere av De hebraiske skrifter. Det hebraiske ordet sofẹr blir i noen tilfeller brukt om personer som hadde det arbeid å lage avskrifter av Moseloven og andre deler av De hellige skrifter. I slike tilfeller passer gjengivelsen «avskriver» godt. Tre menn som spesifikt blir omtalt som avskrivere, er Sjafan, en viss Sadok og presten Esra. – Jer 36: 10; Ne 13: 13; 12: 26, 36.

Presten Esra, som drog fra Babylon til Jerusalem sammen med den jødiske rest i perserkongen Artaxerxes’ sjuende år (468 f.v.t.), blir omtalt som «en dyktig avskriver av Mose lov» og som «en avskriver av Jehovas buds ord og av  hans forordninger for Israel». (Esr 7: 6, 7, 11) På hans tid trådte de skriftkyndige avskriverne fram som en egen gruppe, soferịm («soferim»), som laget avskrifter av De hebraiske skrifter. Tusener av jøder var blitt igjen i Babylon, og mange andre var spredt omkring på grunn av folkevandringer og handelsvirksomhet. Mange steder bygde man forsamlingslokaler, kalt synagoger, og her trengte man avskrifter av bibelhåndskriftene. Avskriverne laget slike avskrifter med den største omhu.

Det var presten Esra, den dyktige avskriveren, som leste opp «boken med Mose lov» for menigheten i det gjenoppbygde Jerusalem. Det at Esra og hans assistenter på en god måte forklarte det som ble opplest, og gav klar veiledning, bidrog i høy grad til at forsamlingen følte «stor glede» og fikk del i rike velsignelser. – Ne 8.

Med et hjerte som var «oppildnet av noe godt», sa salmisten angående Guds messianske Konge: «Måtte min tunge være en dyktig avskrivers griffel.» (Sl 45: 1–5) Han ville gjerne at hans tunge skulle være veltalende, slik at det han sa, kunne passe til det opphøyde temaet i salmen, som var inspirert av Gud. Salmisten ønsket altså at tungen hans skulle fungere effektivt og godt, lik en griffel i hånden på en godt opplært, øvet og dyktig avskriver.

Soferim utførte som nevnt sitt arbeid med den største omhu, idet de gjorde alt de kunne for å unngå feil. Med tiden ble de pinlig nøyaktige og gikk så langt som til å telle ikke bare de ordene de skrev av, men til og med bokstavene. Helt fram til noen hundre år etter Kristi tid bestod det hebraiske skriftspråk bare av konsonanter, så hvis en eneste bokstav ble utelatt eller føyd til, ville dette i mange tilfeller føre til at et ord ble endret til et helt annet ord. Hvis avskriverne oppdaget en eneste liten feil – kanskje bare at en enkelt bokstav var skrevet feil – ble hele det aktuelle avsnittet forkastet og regnet for å være uegnet til bruk i synagogen. Avsnittet ble skåret ut og erstattet med en ny, feilfri avskrift. Avskriverne leste hvert ord høyt før de skrev det. Å skrive av om så bare ett ord etter hukommelsen ble betraktet som en alvorlig synd. Etter hvert la de seg til nokså absurde vaner. Det fortelles for eksempel at de fromt tørket av pennen hver gang de skulle skrive ordet ʼElohịm (Gud) eller ordet ʼAdhonai (Suverene Herre).

Men selv om disse avskriverne, soferim, gjorde seg slike omhyggelige bestrebelser for å unngå utilsiktede feil, begynte de med tiden å ta seg den frihet å gjøre visse endringer i teksten. I 134 passasjer endret de JHWH i den opprinnelige hebraiske teksten til ʼAdhonai. I noen andre passasjer erstattet de JHWH med ʼElohịm. Mange av disse endringene ble gjort på grunn av overtro knyttet til Guds navn eller for å unngå antropomorfismer, det at Gud blir tillagt menneskelige trekk. (Se JEHOVA [Overtro skjuler navnet].) De avskriverne som noen hundre år etter Jesu tid på jorden ble kjent under betegnelsen massoretene, la merke til de endringene soferim hadde foretatt, og gjorde oppmerksom på dem i margen eller ved slutten av hovedteksten. Disse marginalnotene ble kalt masora. I 15 passasjer i den hebraiske teksten har soferim markert visse bokstaver eller ord med spesielle prikker eller punkter. Hva disse markeringene betyr, er omstridt.

I visse betydelige hebraiske håndskrifter gir masoraene – marginalnotene – flere steder en opplysning om at «dette er en av soferims atten tekstrettelser», eventuelt med en litt annen ordlyd. Soferim hadde tydeligvis gjort disse tekstrettelsene, eller endringene, fordi de mente at den opprinnelige ordlyden uttrykte mangel på ærbødighet overfor Jehova Gud eller mangel på respekt for hans jordiske representanter. Men uansett hvor velmente disse rettelsene var, utgjorde de en uberettiget endring av Guds Ord. En oversikt over de skriftstedene hvor soferim utførte slike tekstrettelser, finnes i tillegget til New World Translation of the Holy Scriptures–With References, s. 1569.

Avskrivere av De kristne greske skrifter. Apostelen Paulus gir i sitt brev til kolosserne instrukser om at brevet skal leses også i laodikeernes menighet, og at kolosserne skal lese det brevet som er sendt til Laodikea. (Kol 4: 16) Alle de kristne menighetene ønsket utvilsomt å lese alle de brevene som apostlene og andre medlemmer av det styrende råd hadde sendt til forskjellige menigheter, og det ble derfor laget avskrifter for at man senere skulle kunne rådføre seg med brevene, og med tanke på å gi dem større utbredelse. De gamle samlingene som finnes av avskrifter av Paulus’ brev, utgjør et godt bevis for at man i utstrakt grad laget og distribuerte avskrifter av brevene.

Bibeloversetteren Hieronymus (300- og 400-tallet) og Origenes (200-tallet) sier at Matteus skrev sitt evangelium på hebraisk. Dette evangeliet var først og fremst rettet til jøder. Men i og med at det fantes mange helleniserte jøder i diasporaen, var det behov for en gresk oversettelse, og det er mulig at det var Matteus selv som utarbeidet den. Markus skrev sitt evangelium hovedsakelig med ikke-jødiske lesere i tankene, noe som blant annet framgår av at han  forklarte jødiske skikker og lærepunkter og oversatte visse uttrykk som romerske lesere ikke ville kunne forstå. Det var meningen at både Matteus’ og Markus’ evangelium skulle få vid utbredelse, og det var derfor helt nødvendig at det ble laget mange avskrifter som kunne distribueres.

De kristne avskriverne var sjelden profesjonelle avskrivere, men ettersom de hadde dyp respekt for de inspirerte kristne skrifter og anså dem for å være svært verdifulle, var de påpasselige med å lage nøyaktige avskrifter. Et typisk eksempel på disse første kristne avskrivernes arbeid er Rylands-papyrus 457, som regnes som det eldste bevarte fragmentet av et håndskrift til De kristne greske skrifter. Fragmentet, som er datert til første halvdel av 100-tallet, er beskrevet på begge sider med til sammen omkring hundre greske bokstaver. (BILDE: bd. 1, s. 323) Det er noe uformelt og upretensiøst over skriften, men det er tydelig at arbeidet er utført med omhu. Fragmentet stammer interessant nok fra en kodeks som etter all sannsynlighet har inneholdt hele Johannesevangeliet, i alt omkring 66 ark, eller 132 sider.

Et mer omfattende vitnesbyrd, men fra et senere tidspunkt, finnes i bibelhåndskriftene i Chester Beatty-samlingen. Det dreier seg om deler av 11 greske kodekser av papyrus som er laget mellom 100- og 300-tallet. Håndskriftene inneholder deler av 9 hebraiske og 15 greske bibelbøker, og de er nokså representative, i den forstand at de inneholder flere forskjellige skrifttyper. En av kodeksene blir beskrevet som «en dyktig, profesjonell avskrivers arbeid». Om en annen blir det sagt: «Skriften er meget korrekt, og skjønt den er uten kalligrafiske pretensjoner, er den laget av en habil skriver.» Og om en tredje heter det: «Skriften er ikke sirlig, men den er stort sett korrekt.» – The Chester Beatty Biblical Papyri: Descriptions and Texts of Twelve Manuscripts on Papyrus of the Greek Bible av Frederic Kenyon, London 1933, Fasciculus I, innledningen, s. 14; 1933, Fasciculus II, Evangeliene og Apostlenes gjerninger, tekst, s. ix; 1936, Fasciculus III, Åpenbaringen, forordet.

Noe som imidlertid er enda viktigere enn disse karakteristikkene, er håndskriftenes innhold. Håndskriftene underbygger i alt vesentlig de velinhåndskriftene fra 300-tallet som blir omtalt som «de nøytrale», og som blir satt meget høyt av tekstforskerne Westcott og Hort; blant disse er Codex Vaticanus (ms. 1209) og Codex Sinaiticus. De inneholder dessuten ingen av de påfallende interpolasjonene (tilføyelsene) som ses i visse velinhåndskrifter, nemlig de som, kanskje med urette, er blitt kalt «de vestlige».

Det finnes flere tusen bevarte håndskrifter; de fleste daterer seg fra 300-tallet eller senere. Forskere som nøye studerer og sammenligner disse håndskriftene, ser at avskriverne har utført sitt arbeid med den største omhu. Noen forskere har utarbeidet nye tekstutgaver på grunnlag av slike sammenligninger. Slike tekstutgaver danner grunnlag for moderne oversettelser. Forskerne Westcott og Hort har skrevet: «De variantene som i en eller annen henseende kan kalles vesentlige, utgjør bare en liten brøkdel av den samlede mengden av resterende varianter og kan neppe utgjøre mer enn en tusendel av hele teksten.» (The New Testament in the Original Greek, Graz 1974, bd. II, s. 2) Sir Frederic Kenyon skrev angående Chester Beatty-papyrene: «Den første og viktigste konklusjon en kommer til når en har gransket dem, er den tilfredsstillende konklusjon at de i alt vesentlig bekrefter påliteligheten av de tekster som allerede eksisterer. Det er ikke blitt påvist noen påfallende eller vesentlige avvik, verken i Det gamle eller i Det nye testamente. Det finnes ingen viktige utelatelser eller tilføyelser av passasjer, og det er ingen avvik som har noen innvirkning på viktige kjensgjerninger eller læresetninger. Avvikene i teksten berører bare mindre ting, for eksempel ordstillingen eller de bestemte ord som er blitt brukt.» – Fasciculus I, innledningen, s. 15.

Av flere grunner er det i dag ikke mye igjen av de første avskrivernes arbeider. Mange av disse avskriftene ble ødelagt i den perioden da Romerriket forfulgte de kristne. Andre ble utslitt ved bruk. Noen steder ble håndskriftene også raskt forringet i et varmt, fuktig klima. Dessuten syntes det ikke å være noen grunn til å ta vare på de gamle papyrushåndskriftene etter at avskriverne på 300-tallet hadde erstattet dem med velinhåndskrifter.

Det blekket avskriverne brukte, var en blanding av sot og gummi i nokså fast form som ble rørt ut i vann når det skulle brukes. Pennen bestod av et rør (en del av et siv med hul stilk) med en spiss som lignet en pensel når den ble myket opp med vann. Man skrev på skinn- og papyrusruller og senere på ark som, hvis de ble bundet sammen, ofte fikk et omslag av tre.