Det å frambringe skrifttegn på en overflate til formidling av ord eller tanker. Det første menneske, Adam, var utrustet med evnen til å snakke et språk. I begynnelsen hadde han imidlertid trolig ikke noe stort behov for å kunne skrive. Han kunne klare all kommunikasjon  muntlig, og ettersom han var fullkommen, var han ikke avhengig av skriftlige opptegnelser til støtte for en ufullkommen hukommelse. Adam må ikke desto mindre ha hatt evnen til å tenke ut en metode for å utarbeide skriftlige opptegnelser. Men Bibelen inneholder ingen direkte vitnesbyrd om at han laget slike opptegnelser, verken før eller etter syndefallet.

Det er blitt framsatt en teori om at ordene «dette er boken med den historiske beretning om Adam» skal bety at den omtalte «boken» var skrevet av Adam. (1Mo 5: 1) I en kommentar til det hebraiske uttrykket som er gjengitt med «dette er den historiske beretning», som forekommer gjentatte ganger i 1. Mosebok, sier P.J. Wiseman: «Dette er den avsluttende setning i hvert avsnitt, og den peker derfor bakover til en beretning som allerede er skrevet. . . . Den refererer vanligvis til beretningens skribent eller til eieren av den tavlen som inneholder beretningen.» – New Discoveries in Babylonia About Genesis, 1949, s. 53.

En undersøkelse av innholdet i disse beretningene gir imidlertid opphav til betydelig tvil om hvorvidt Wisemans oppfatning kan være riktig. Ifølge hans syn skulle for eksempel det avsnittet som begynner med 1. Mosebok 36: 10, slutte med ordene «dette er den historiske beretning om Jakob» i 1. Mosebok 37: 2. Nesten hele denne beretningen handler imidlertid om Esaus etterkommere og nevner bare Jakob i forbifarten. Den etterfølgende beretningen gir på den annen side mye informasjon om Jakob og hans familie. Hvis teorien var riktig, ville dette dessuten bety at de mest utførlige beretningene om hvordan Gud handlet med Abraham, Isak og Jakob, var nedskrevet av Ismael og Esau eller var i deres besittelse. Dette virker nokså urimelig, ettersom det ville bety at det var personer som ikke hadde noen andel i Abrahamspakten, som var mest interessert i denne pakten. Man kan vanskelig forestille seg at Ismael var så interessert i begivenhetene i forbindelse med Abrahams husstand at han bestrebet seg på å skaffe seg en detaljert skriftlig beretning om disse begivenhetene, en beretning som ender først mange år etter at han og hans mor, Hagar, er blitt sendt bort. – 1Mo 11: 27b til 25: 12.

Det er på lignende måte ingen grunn til å tro at Esau, som manglet verdsettelse av hellige ting (He 12: 16), skrev eller var i besittelse av en beretning som utførlig beskrev hendelser i Jakobs liv som han ikke hadde vært øyenvitne til. (1Mo 25: 19 til 36: 1) Det virker heller ikke sannsynlig at Isak og Jakob i det store og hele ignorerte den måten Gud handlet med dem på, og var tilfreds med å ha korte opptegnelser som bare gjaldt andres slektshistorie. – 1Mo 25: 13–19a; 36: 10 til 37: 2a.

Før vannflommen. Det lar seg ikke gjøre å fastslå med sikkerhet om noen av beretningene i 1. Mosebok ble nedskrevet allerede før vannflommen, og Bibelen sier ikke noe konkret om at noe ble skrevet på den tiden. Det er imidlertid verdt å merke seg at man lenge før vannflommen begynte å bygge byer, lage musikkinstrumenter og smi redskaper av kobber og jern. (1Mo 4: 17, 21, 22) Det er derfor rimelig å anta at menneskene allerede på den tiden kunne klare å utvikle et skriftsystem. Ettersom det opprinnelig fantes bare ett språk (senere kjent som hebraisk; se HEBRAISK), og ettersom israelittene, som fortsatte å snakke dette språket, benyttet et alfabet, er det godt mulig at det fantes bokstavskrift allerede før vannflommen.

Assyrerkongen Assurbanipal sa at han leste «innskrifter i stein fra tiden før flommen». (Light From the Ancient Past av J. Finegan, 1959, s. 216, 217) Det er imidlertid mulig at han siktet til enten innskrifter fra tiden før en lokal storflom eller beretninger som foregav å skildre hendelser forut for vannflommen. Den såkalte Sumeriske kongeliste sier for eksempel, etter å ha nevnt at åtte konger hersket i 241 000 år: «(Så) skylte Flommen over (jorden).» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 265) En slik beretning er naturligvis ikke autentisk.

Ifølge Bibelens kronologi inntraff den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid i 2370 f.v.t. Arkeologer har datert mange leirtavler som de har funnet, til tidspunkter forut for dette. Disse leirtavlene er imidlertid på ingen måte daterte dokumenter. Dateringen er derfor basert på gjetninger og antagelser og gir ikke noe sikkert grunnlag for å plassere dem tidsmessig i forhold til Bibelens vannflom. Ingen av de oldsakene man har funnet, kan med sikkerhet sies å være fra tiden før vannflommen. Arkeologer som har datert gjenstander til tiden før vannflommen, har gjort dette på grunnlag av funn som i beste fall bare kan regnes som sikre vitnesbyrd om en omfattende lokal flom.

Etter vannflommen. Etter språkforvirringen i Babel ble det utviklet flere forskjellige skriftsystemer. Babylonerne, assyrerne og andre folkeslag brukte kileskrift, et skriftsystem som man tror at sumererne utviklet fra sin billedskrift. Noen vitnesbyrd peker i retning av at man brukte to eller flere skriftsystemer samtidig. Et gammelt assyrisk veggmaleri skildrer for eksempel to skrivere, den ene i ferd med å lage  en kileinnskrift med griffel på en tavle (trolig på akkadisk) og den andre i ferd med å skrive med pensel på skinn eller papyrus (kanskje på arameisk). Den egyptiske hieroglyfskriften bestod av tydelige, enkeltstående billedtegn og geometriske figurer. Samtidig som man fortsatte å bruke hieroglyfskriften i innskrifter på monumenter og veggmalerier, begynte man i andre sammenhenger å bruke to andre skrifttyper – først hieratisk og senere demotisk skrift. (Se EGYPT, EGYPTER, EGYPTISK.) I ikke-alfabetiske skriftsystemer kunne et billedtegn (eller dets senere, ofte ugjenkjennelige linear- eller kursivform) stå for det avbildede objektet, et begrep som hadde tilknytning til objektet, eller et ord eller en stavelse som hadde samme uttale som et av disse ordene. Det kan til en viss grad sammenlignes med at en enkel tegning av et stilisert øre på norsk kunne stå for et bokstavelig øre, en øre (myntenheten), verbet «høre» eller det første leddet i sammensatte ord som «ørekyte» eller «hørespill».

Israelittenes alfabet var fonetisk; hver konsonant stod for en bestemt konsonantlyd. Leseren måtte imidlertid selv tilføye vokallydene, og når det var flere ord som hadde samme stavemåte, men forskjellig uttale, måtte han ut fra sammenhengen avgjøre hva som var det riktige ordet. Dette utgjorde ikke noe egentlig problem; selv i vår tids hebraiske blad, aviser og bøker blir det brukt svært få vokaltegn.

Lese- og skriveferdigheter blant israelittene. I Israel kunne prester (4Mo 5: 23) og fremtredende menn, for eksempel Moses (2Mo 24: 4), Josva (Jos 24: 26), Samuel (1Sa 10: 25) David (2Sa 11: 14, 15) og Jehu (2Kg 10: 1, 6), både lese og skrive, og med enkelte unntak kunne også folk flest lese og skrive. (Jf. Dom 8: 14; Jes 10: 19; 29: 12.) Budet om at israelittene skulle skrive på dørstolpene i sine hus, skal riktignok etter alt å dømme forstås symbolsk, men det er underforstått at folk flest kunne lese og skrive. (5Mo 6: 8, 9) Og Moseloven krevde at kongen, når han ble innsatt på tronen, skulle skrive en avskrift for seg selv av Loven og lese i den hver dag. – 5Mo 17: 18, 19; se BOK.

Selv om skriftlig materiale tydeligvis var nokså utbredt i Israel, har man funnet få israelittiske innskrifter. Dette skyldes trolig at israelittene ikke pleide å reise monumenter til ære for sine bedrifter. De fleste av deres skrifter, deriblant Bibelens bøker, ble utvilsomt skrevet med blekk på papyrus eller pergament og var derfor ikke så veldig holdbare i det fuktige klimaet i Palestina. Bibelens budskap ble likevel bevart opp gjennom århundrene ved at det med stor omhu stadig ble laget nye avskrifter. (Se BIBELHÅNDSKRIFTER; SKRIVER, AVSKRIVER.) Det er bare bibelhistorien som strekker seg helt tilbake til menneskehetens begynnelse og faktisk enda lenger tilbake. (1Mo, kap. 1, 2) Beretninger og andre opptegnelser som ble hogd i stein eller skrevet på leirtavler, leirprismer og leirsylindere, kan riktignok i noen tilfeller være en god del eldre enn det eldste bevarte bibelhåndskriftet, men disse opptegnelsene har ingen virkelig innvirkning på menneskers liv i vår tid. Mange av dem (for eksempel Den sumeriske kongeliste) inneholder for øvrig direkte usannheter. På grunn av sitt meningsfylte budskap, som fortjener langt mer enn bare forbigående interesse, inntar Bibelen derfor en enestående plass blant oldtidens skrifter.