Tolv brød som ble lagt på et bord i Det hellige i tabernaklet og templet, og som ble byttet ut med nye hver sabbat. (2Mo 35: 13; 39: 36; 1Kg 7: 48; 2Kr 13: 11; Ne 10: 32, 33) Den hebraiske betegnelsen betyr bokstavelig «ansiktsbrød». Det hebraiske ordet for «ansikt» betegner noen ganger nærvær (2Kg 13: 23), og skuebrødene kunne også kalles «nærværbrød», ettersom de befant seg foran Jehovas ansikt som et offer som hele tiden stod framfor ham. (2Mo 25: 30, NW, fotn.) Skuebrødet blir også omtalt som «det stablede brødet» (2Kr 2: 4), «framleggelsesbrødene» (Mr 2: 26) og «de framlagte brødene» (He 9: 2).

Kehatittene hadde ansvaret for å bake skuebrødet «sabbat etter sabbat» og for å bære det når tabernaklet skulle flyttes. (4Mo 4: 7; 1Kr 9: 32) Hver av de tolv brødene, eller ringformede kakene, ble bakt av to omer (0,2 efa; 4,4 l) fint mel, og ifølge Josefus ble det ikke brukt surdeig. (Jewish Antiquities, III, 142 [vi, 6]) På sabbaten ble de gamle brødene fjernet fra skuebrødsbordet, som stod mot nordsiden i Det hellige (2Mo 26: 35), og erstattet med tolv ferske brød. Brødene ble lagt i to stabler med seks i hver. På begge stablene ble det lagt ren virak. Ifølge jødisk tradisjon ble viraken lagt i gullkar og ikke rett på brødene. Når skuebrødene ble fjernet på sabbaten, ble viraken ifølge tradisjonen brent på alteret. – 3Mo 24: 5–8.

De gamle brødene var noe høyhellig, ettersom de i en uke hadde ligget framfor Jehova i Det hellige, og de skulle spises av de aronittiske prestene på et hellig sted, tydeligvis et sted på helligdommens område. (3Mo 24: 9) Bibelen forteller bare om ett tilfelle da gamle skuebrød ble spist av andre  enn aronittiske prester. Da David var på flukt for kong Saul, bad han øverstepresten Akimelek om brød til seg selv og sine menn. Ettersom Akimelek ikke hadde noe «alminnelig brød», gav han David de skuebrødene som var blitt erstattet med ferskt brød. Øverstepresten, som trodde at David var ute på oppdrag for kongen, forvisset seg imidlertid først om at David og hans menn var seremonielt rene. (1Sa 21: 1–6) Jesus Kristus henviste til denne beretningen da fariseerne gjorde innvendinger mot at hans disipler plukket aks på sabbaten. – Mt 12: 3–7; Lu 6: 1–4.