En tett, synlig samling av partikler, vanligvis vanndråper eller iskrystaller, høyt oppe i luften. Det vanligste ordet for «sky» på hebraisk er ʽanạn. De fleste gangene dette ordet forekommer i Bibelens beretning, er det brukt i forbindelse med den skystøtten som ledet israelittene gjennom ørkenen. (2Mo 13: 21) Et annet hebraisk ord, shạchaq, som er avledet av en rot som betyr «finstøte; slite bort», blir oversatt med ord og uttrykk som «tynt støvlag», «skyene», «skyhimlene» og «himlene». (Sl 18: 42; Job 14: 19; Jes 40: 15; Sl 36: 5; Jer 51: 9; Sl 89: 37) De greske ordene for «sky» er nẹfos og nefẹle, mens gnọfos refererer til en «mørk sky». – He 12: 1; Mt 17: 5; He 12: 18.

I Israel er det som regel klarvær fra midten av juni til midten av september, hvis man ser bort fra støvskyene, som særlig forekommer mot slutten av den tørre årstiden, og som skyldes den varme østavinden fra ørkenen. Av og til, særlig i august, kommer det noen slørskyer fra vest som ikke gir regn. Selv disse er kjærkomne for innbyggerne, ettersom de gir litt skygge og dermed en viss lindring for heten. (Jes 25: 5; jf. Job 7: 2.) I horisonten mot vest begynner det i september  eller oktober stadig oftere å vise seg skyer som dannes over Middelhavet, skjønt regntiden begynner for alvor først i midten av oktober. I noen deler av landet kan man også om sommeren se en tåkesky om morgenen som forsvinner etter hvert som solen stiger på himmelen. – Ho 6: 4.

I løpet av regntiden kan et uvær oppstå temmelig plutselig når en liten sky har vist seg i vest. (1Kg 18: 44, 45) Straks en jordbruker så en sky stige opp i vest, ville han vente regn. (Lu 12: 54) En som nølte med å høste inn grøden fordi han så på de usikre skyene, kom på den annen side ikke til å få arbeidet gjort. Dette poenget tjener som en påminnelse til Guds tjenere om at de bør fortsette i sin gjerning under alle forhold. – For 11: 4.

Skaperens, Jehova Guds, visdom og makt illustreres ved at han har full kontroll over skyene. Han omtaler skyene som «vannkrukker» som blir veltet, slik at innholdet blir tømt ut over jorden. Han sier: «Hvem kan i sin visdom telle skyene nøyaktig, og himmelens vannkrukker – hvem kan velte dem?» (Job 38: 37) Han beskriver vannets fordampning og kondensering med ordene: «Han drar vanndråpene opp; de siles som regn til hans tåke, slik at skyene sildrer, de drypper rikelig på menneskene. Sannelig, hvem kan forstå skylagene, brakene fra hans hytte?» – Job 36: 27–29.

Brukt billedlig. Jehova bruker en sky som symbol på sitt nærvær, noe som er passende, ettersom ikke noe menneske kan se ham og likevel leve. Da Moseloven ble gitt til Israel ved Sinai-fjellet, ble fjellet dekket av en mørk sky, og ut fra skyen kom det lyn og torden, trompetskingring og en høy røst. (2Mo 19: 16–19; 24: 15; He 12: 18, 19) Jehova sa til Moses at han viste seg på denne måten for å kunne tale til Moses, og for at folket skulle høre det og vise tro på Moses som Guds talsmann. – 2Mo 19: 9.

Jehova sendte en engel i en sky som sitt «personlige sendebud», som skulle lede israelittene ut av Egypt og gjennom ødemarken. (Jes 63: 9) Representert ved denne engelen så Jehova ut over egypterne inne fra skystøtten og forårsaket forvirring i deres leir. (2Mo 13: 21, 22; 14: 19, 24, 25) Jehova brukte også skyen da han ’døpte’ Israels nasjon til Moses, idet vannet stod på begge sider av israelittene og skyen var over dem og bak dem. Det kan derfor sies at israelittene ble «døpt til Moses ved hjelp av skyen og havet». – 1Kt 10: 2; se også 4Mo 14: 14.

Da tabernaklet var blitt oppført i ødemarken, ble det dekket av skyen, og «Jehovas herlighet fylte tabernaklet», slik at Moses ikke var i stand til å gå inn i det. (2Mo 40: 34, 35; jf. 1Kg 8: 10–12; Åp 15: 8.) Deretter ble skyen stående over Det aller helligste, hvor paktens ark befant seg, og skyen ble til en ildstøtte om natten. Skyen kunne utvilsomt ses fra hele leiren, og den markerte leirens midtpunkt. Når den løftet seg, gjorde israelittene seg klar til å bryte opp. Når den flyttet seg, fulgte de etter den til neste leirsted. Det er likevel mulig at det var etter anvisning fra Hobab, som hadde god kjennskap til landet og visste hvor man kunne finne vann og det som ellers trengtes til en leir av en slik størrelse, at man valgte nøyaktig hvor man skulle slå leir. – 2Mo 40: 34–38; 4Mo 10: 29–32.

Inne i Det aller helligste, over paktens ark, var det en sterkt lysende sky; denne skyen var den eneste lyskilden i rommet. (3Mo 16: 2) I etterbibelsk hebraisk ble den kalt Sjekinah. Når øverstepresten på soningsdagen gikk inn i Det aller helligste med blod av offerdyr, befant han seg i billedlig forstand i Jehovas nærvær. Ved andre anledninger, når han ikke gikk inn i Det aller helligste, men stod foran forhenget for å legge fram en viktig sak for Jehova og få hans avgjørelse, ble det betraktet som at han stod framfor Jehova. – 4Mo 27: 21.

I ett tilfelle lot Jehova mennesker høre hans egen røst ut fra en lysende sky, idet han gav uttrykk for sin godkjennelse av sin enbårne Sønn. Det var den skyen som overskygget Jesus og de tre apostlene Peter, Jakob og Johannes på det fjellet hvor Jesus ble forvandlet. – Mt 17: 5.

Da Jesus steg opp til himmelen, var disiplene ifølge beretningen vitne til at «en sky tok ham opp, bort fra deres øyne». (Apg 1: 9) Disiplene så ikke Jesus sveve bort på en sky; skyen kom i stedet i veien, så de ikke kunne se ham. Dette gjør det lettere å forstå en uttalelse som Jesus kom med angående sitt nærvær: «Da skal de se Menneskesønnen komme i en sky med makt og stor herlighet.» Det klargjør også følgende utsagn i Åpenbaringen: «Han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham.» (Lu 21: 27; Mt 24: 30; Åp 1: 7) I tidligere tilfeller har skyer vært et bilde på et usynlig nærvær. Iakttakerne har imidlertid med sitt sinns øyne kunnet «se» hva skyen stod for. I dette tilfellet vil synlige begivenheter få iakttakerne til å «se», eller forstå, at Kristus er usynlig nærværende. – Se også Mt 24; Mr 13; Åp 14: 14.

Da Jesus kom til jorden, svarte han på alle måter til det bildet som profetiene tegnet av Messias, men jødene nektet selvisk å anerkjenne ham. De krevde at han skulle bevise at han var Messias, ved i bokstavelig forstand å oppfylle synet  i Daniel 7: 13, 14, hvor det blir fortalt om at Menneskesønnen kommer med himlenes skyer og trer fram for Den Gamle av Dager, Jehova Gud, for å få sitt rike. De forvekslet hans nærvær som konge i Riket med hans første komme. Han sa til dem at de ikke kom til å få et slikt tegn. – Lu 11: 29.

Gunst. For dem som behager Gud, har ordet «sky» en positiv bibetydning. Ordspråkene 16: 15 sier at kongens velvilje er «som en sky med vårregn». Det at en sky kan dekke noe eller skjule noe, slik at det ikke lenger er synlig, blir brukt som bilde på hvordan Jehova tilgir sitt folks synder; han utsletter overtredelsene «som med en sky». (Jes 44: 22) For de opprørske sperrer han derimot adgangen til seg selv som med en skymasse, slik at bønnene deres ikke skal trenge igjennom. – Kla 3: 44.

Flyktighet, upålitelighet. De tåkeaktige morgenskyene som raskt forsvinner, blir brukt som bilde på Efraims og Judas flyktige, kortvarige kjærlige godhet overfor Gud og også som bilde på at Efraims eksistens skulle bli kortvarig fordi det hadde vendt seg til avgudsdyrkelse. – Ho 6: 4; 13: 3.

Et menneske som roser seg av sin gavmildhet, men aldri viser gavmildhet, er like skuffende som en sky som ikke gir regn. (Ord 25: 14) De som hevder at de er kristne, men lever i umoral og forderv og besmitter menigheten, idet de med griskhet følger sine kjødelige begjær, blir sammenlignet med vannløse skyer som blir ført hit og dit av vinder. – Jud 12; se TÅKE.