Av skapelsesberetningen i første kapittel i 1. Mosebok framgår det at Jehova Gud skapte jordens planter og dyr «etter deres slag». (1Mo 1: 11, 12; se NW, fotn.) Mot slutten av den sjette skapelsesdagen var det blitt skapt en lang rekke forskjellige «slag» av livsformer på jorden, og noen av livsformene var svært kompliserte. De forskjellige livsformene hadde evnen til å formere seg «etter sine slag», på en bestemt, velordnet måte. – 1Mo 1: 21, 22, 24, 25; 1Kt 14: 33.

Det ser ut til at det som i Bibelen kalles et «slag», er en gruppe livsformer som kan krysses med hverandre innenfor gruppens grenser. I så fall kan grensen mellom «slagene» trekkes ved det punkt der individer fra forskjellige grupper ikke lenger kan forplante seg med hverandre.

I de senere år er uttrykket «art» blitt brukt på en måte som kan føre til en viss forvirring når det blir sidestilt med ordet «slag». I biologisk terminologi blir begrepet «art» brukt om en gruppe av individer – dyr eller planter – som kan forplante seg med hverandre (men ikke med individer fra andre, tilsvarende grupper). Men  organismer inndeles også ofte i arter på bakgrunn av likheter hva bygningstrekk (morfologiske kjennetegn) angår. Etter denne definisjonen av artsbegrepet kan det være mange arter eller varieteter innenfor en slik gruppe som i 1. Mosebok blir kalt et «slag».

Bibelens skapelsesberetning og de fysiske lovene Jehova Gud har nedlagt i det skapte liv, gir rom for at det kan være store variasjoner innenfor de skapte «slagene», men det er ingen støtte for teorier om at nye «slag» er blitt dannet etter skapelsesperioden. Den uforanderlige regel at individer fra forskjellige «slag» ikke kan krysses med hverandre, er et biologisk prinsipp som ingen har klart å motbevise. Ikke engang ved hjelp av moderne laboratorieteknikk og genmanipulasjon er det blitt dannet nye «slag». Kryssing av skapte «slag» ville dessuten være i strid med den Guds hensikt som går ut på at det skal være et skille mellom gruppene, og det ville ødelegge de forskjellige livsformenes egenart. På grunn av den skarpe grense som finnes mellom de forskjellige skapte «slagene», framtrer derfor hver av hovedgruppene som en egen enhet som er atskilt fra andre «slag».

Alle iakttagelser menneskene har gjort og beskrevet fram til i dag, viser at hunder stadig fortsetter å være hunder, at katter fortsetter å være katter, og at elefanter alltid har vært og alltid kommer til å være elefanter. Sterilitetsgrensen er stadig en avgjørende faktor når det gjelder å beskrive hva som utgjør et «slag». Sterilitetsprøven gjør det mulig å bestemme grensene for alle de «slag» som finnes i dag. Gjennom denne naturlige prøven, som dreier seg om muligheten for befruktning, kan man avdekke de grunnleggende slektskapsforhold innen de forskjellige former for dyreliv og planteliv. Forplantningsmessig er det for eksempel en uoverstigelig kløft mellom mennesker og dyr. Det er foretatt avlsforsøk som viser at ytre likhetstrekk mellom individer ikke utgjør noe kriterium. Mennesker og sjimpanser kan ligne hverandre til en viss grad. De har sammenlignbare typer av muskler og knokler, men den omstendighet at det er fullstendig umulig å krysse mennesker med aper, viser at de er forskjellige skapninger og ikke tilhører det samme «slag».

Noen håpet tidligere at det ved hjelp av krysningsforsøk skulle være mulig å frambringe nye «slag», men i alle de undersøkte tilfellene av krysninger har det vært lett å påvise at både hann og hunn har vært av samme «slag», som når hest er blitt paret med esel, idet begge disse dyrene tilhører hesteslekten. Bortsett fra i meget sjeldne tilfeller er muldyr og mulesler, som er resultater av en slik paring, sterile og ute av stand til å føre varieteten videre på naturlig vis. Til og med Charles Darwin ble tvunget av kjensgjerningene til å komme med følgende innrømmelse: «At artsformene er tydelig adskilte og ikke går over i hverandre gjennom utallige mellomtrinn, er en meget fremtredende vanskelighet.» (Artenes opprinnelse, oversatt av Ingebret Suleng, Oslo 1990, kap. X, s. 293) Slik forholder det seg fremdeles.

De «slagene» som er omtalt i forbindelse med skapelsen, er kanskje bare noen hundre i tallet, men det er mange flere varieteter av dyr og planter på jorden. Gjennom nyere forskning er det påvist at hundretusenvis av forskjellige planter kan tilhøre samme familie. Det forholder seg på tilsvarende måte i dyreriket – det er for eksempel mange varieteter av kattedyr som alle tilhører den samme familien, eller det samme «slaget». Det samme gjelder blant mennesker, kveg og hunder – det kan være store variasjoner innenfor hvert «slag». Men det er likevel slik at uansett hvor mange varieteter det er innenfor de enkelte familiene, så kan det ikke finne sted noen forplantning mellom individer fra forskjellige «slag».

Geologiske undersøkelser viser tydelig at fossiler som antas å representere noen av de eldste eksemplarene av en bestemt skapning, i høy grad ligner på deres etterkommere i vår tid. Fossile kakerlakker som er funnet blant de antatt eldste fossile insekter, er praktisk talt identiske med dagens kakerlakker. Fossile «broer» mellom «slagene» er fullstendig fraværende. Hester, elefanter, ørner, eiketrær, valnøttrær, bregner og så videre fortsetter alle å holde seg innenfor de «slagene» de tilhører, uten å utvikle seg til andre «slag». Fossilenes vitnesbyrd stemmer helt overens med Bibelens skapelsesberetning, som viser at Jehova skapte jordens levende organismer i store antall og «etter deres slag» i løpet av de siste skapelsesdagene. – 1Mo 1: 20–25.

Det ovenstående viser at det var mulig for Noah å få tilstrekkelig mange dyr inn i arken til at jordens fauna kunne bli bevart gjennom vannflommen. Bibelen sier ikke at han skulle sørge for at alle varieteter av dyr ble bevart. Den sier: «Av de flygende skapninger etter deres slag og av husdyrene etter deres slag, av alle dyr som beveger seg på jorden, etter deres slag, skal to av hvert gå dit inn til deg for å bli bevart i live.» (1Mo 6: 20; 7: 14, 15) Jehova Gud visste at det bare var nødvendig å ta vare på noen representantive individer av hvert av de forskjellige «slagene»,  siden de ville formere seg og bli opphav til mange varieteter etter vannflommen. – Se ARK nr. 1.

Etter at flomvannet hadde trukket seg tilbake, kom disse representantene for de forholdsvis få basis-slagene ut av arken. De spredte seg så ut over jordens overflate og ble etter hvert opphav til mange varieteter innenfor sine «slag». Selv om det har kommet til mange nye varieteter siden vannflommen, har de «slagene» som ble bevart, fortsatt å være faste og uforandrede i samsvar med Jehova Guds uforanderlige ord. – Jes 55: 8–11.