Ifølge Moseloven kunne lovbrytere straffes ved at de ble slått med en kjepp eller stokk. Dommerne skulle avgjøre hvor mange slag den dømte skulle få. Antall slag skulle stå i forhold til forbrytelsen, men dommerne skulle også ta hensyn til den skyldiges motiv, omstendighetene omkring lovbruddet og så videre. Avstraffelsen skulle foregå på følgende måte: «Dommeren . . . skal la ham ligge utstrakt og bli gitt slag framfor seg etter det antall som svarer til hans onde gjerning.» Ingen skulle bli straffet med mer enn 40 slag. (5Mo 25: 2, 3) Grunnen til at det ble satt en slik grense, var at enda flere slag ville være vanærende for den straffedømte i hans landsmenns øyne. Dette er ett av flere eksempler på at den loven som ble gitt gjennom Moses, ikke gav adgang til grusom eller usedvanlig hard straff. Hensikten med straffen var at den skulle være oppdragende, ikke at den skulle utgjøre en grusom hevn i likhet med de former for straff som ble utmålt av andre nasjoner. Den som tildelte slagene, ville selv bli straffet hvis han slo flere ganger enn loven tillot. Jødene begrenset derfor antall slag til 39, så de ikke av vanvare skulle overtre den fastsatte grensen og derved bryte loven. – 2Kt 11: 24.

En hebraisk slaveeier hadde lov til å slå sin slave eller slavepike med en stokk hvis slaven var ulydig eller opprørsk. Men hvis slaven døde under avstraffelsen, skulle slaveeieren straffes. Hvis slaven levde én eller to dager etterpå, skulle imidlertid dette tas som en indikasjon på at slaveeieren ikke hadde hatt til hensikt å drepe. Han hadde rett til å gi disiplinærstraff, for slaven var «hans penger». En mann ville neppe ønske å gjøre ende på sin egen verdifulle eiendom og derved lide tap. Og hvis slaven døde etter at det hadde gått én eller to dager, kunne man kanskje ikke være sikker på om døden skyldtes slagene eller hadde en annen årsak. Hvis altså slaven fortsatte å leve en dag eller to, ville herren ikke bli straffet. – 2Mo 21: 20, 21.

Hvis en mann anklaget sin kone for at hun med urette hadde utgitt seg for å være jomfru da ekteskapet ble inngått, men hans anklage var falsk, skulle byens eldste i egenskap av dommere tukte ham og ilegge ham bot fordi han hadde satt ut et dårlig rykte om en jomfru i Israel. Tukten kan ha bestått i et visst antall slag. – 5Mo 22: 13–19.

I Bibelen blir det flere steder pekt på at det å tukte med slag kunne gi gode resultater. Ordspråkene 20: 30 viser at tukten kunne nå svært dypt og føre til noe godt for den personen det gjaldt. Det står der: «Skrammer og sår skurer bort det onde; og slag skurer bukens innerste deler.» En person som ble tuktet på denne måten, burde erkjenne at han hadde handlet tåpelig, og at han burde forandre seg. (Ord 10: 13; 19: 29) Et virkelig forstandig menneske kunne la seg rettlede av ord og unngå at det ble nødvendig å straffe ham med slag.

På bakgrunn av at alle mennesker er født «med misgjerning» og unnfanget «i synd» (Sl 51: 5), ble foreldre i Ordspråksboken gitt det råd at de burde benytte «tuktens kjepp», det vil si foreldremyndigheten, med strenghet. I bibelsk tid innebar dette noen ganger at barna ble tuktet med en bokstavelig kjepp. (Ord 22: 15) Barn som fikk nødvendig tukt, kunne unngå å miste Guds gunst, og de kunne derved bli utfridd fra døden. – Ord 23: 13, 14.

Det ser ut til at jødene etter hvert ikke nøyde seg med å slå med kjepp eller stokk, men at de senere også benyttet pisk. (He 11: 36) Pisking er en alvorligere straffemetode, og selv om den var tillatt da Jesus var på jorden, var den ikke basert på Loven. (Mt 10: 17; 23: 34) I det jødiske verket Misjna, som skal være basert på de muntlige overleveringene, blir pisking beskrevet på følgende måte:

«De binder hans to hender til en stolpe på hver side, og synagogetjeneren griper fatt i klærne hans – hvis de blir flerret, blir de flerret, hvis de blir revet helt i stykker, blir de revet helt i stykker – slik at brystet hans blir blottet. En stein blir plassert bak ham, og på den står synagogetjeneren med en reim av kalvehud i hånden. Den er lagt dobbelt og dobbelt igjen, og to [andre] reimer som går opp og ned [er festet] til den.

Håndtaket på reimen er en håndsbredd langt og en håndsbredd bredt, og enden skal nå til navlen hans. Han gir ham en tredjedel av piskeslagene foran og to tredjedeler bak, og han må ikke slå ham når han står eller sitter, men bare når han bøyer seg ned, for det står skrevet:  Dommeren skal få ham til å legge seg ned. Og han som slår, slår med én hånd av all makt.

. . . Hvis han dør under hans hånd, er den som pisker, ikke straffskyldig. Men hvis han har gitt ham ett piskeslag for mye og han så har dødd, må han rømme i landflyktighet på grunn av ham.

Hvor mange piskeslag gir de en mann? Førti på ett nær, for det står skrevet: Ved tallet førti; [det vil si] et tall nær førti.» – Makkot 3: 12–14, 10; etter H. Danbys oversettelse til engelsk.

Gideon benyttet en uvanlig form for pisking overfor de 77 mennene som var fyrster og eldste i Sukkot, og som nektet å forsyne hans menn med mat da han forfulgte Midjans konger. Han ’tresket’ dem etter alt å dømme med pisker som han laget av torner og tistler fra ødemarken. Det sies at han gav dem «en lærepenge». – Dom 8: 7, 14, 16.

Andre nasjoner gikk mer hardhendt til verks når de straffet noen med slag, og de innskrenket seg ikke til å gi 40 slag. Israelittene i Egypt ble slått av sine egyptiske overordnede, utvilsomt temmelig kraftig. – 2Mo 5: 14, 16; 2: 11, 12.

Romerne brukte stokker til å slå med etter at de først hadde revet ytterkledningene av dem som skulle straffes. (Apg 16: 22, 23) Det greske ordet som er oversatt med ’slå med stokker’ i Apostlenes gjerninger 16: 22, er rhabdịzo, som er avledet av rhạbdos (stav, stokk, kjepp). (Jf. 1Kt 4: 21, Int.) Begge disse ordene er beslektet med rhabdoukhos, som er oversatt med ’betjent’ i Apostlenes gjerninger 16: 35, 38, og som bokstavelig betyr «stokkebærer». – Jf. Int.

Romerne brukte også pisk som strafferedskap. Den som skulle straffes, ble da strakt ut, etter alt å dømme slik at hendene hans ble bundet til en stolpe med lærreimer. (Apg 22: 25, 29) Det stod til befalingsmannen å avgjøre hvor mange slag som skulle gis. En som skulle pælfestes, ble gjerne først pisket. Det fortelles at Pilatus ’tok Jesus og pisket ham’ etter at han hadde gitt etter for jødenes vedholdende rop om at Jesus måtte bli pælfestet, og etter at han så hadde gitt dem Barabbas fri. (Joh 19: 1; Mt 20: 19) Romerne brukte noen ganger pisken når de forhørte folk, for å framtvinge bekjennelser eller vitneutsagn. (Apg 22: 24, 25) To greske verb som betyr «piske», er mastigọo (Mt 10: 17) og mastịzo (Apg 22: 25). Begge er avledninger av mạstiks, som kan bety «piskeslag» i bokstavelig forstand (Apg 22: 24; He 11: 36) og «alvorlig lidelse (sykdom)» i overført betydning (Mr 3: 10; 5: 34). Men det var forbudt å piske en romersk borger. Lex Valeria og Lex Porcia, lover som ble vedtatt på forskjellige tidspunkter mellom 509 og 195 f.v.t., fritok romerske borgere for pisking – Lex Valeria når borgeren appellerte til folket, og Lex Porcia uten noen slik appell.

Det grusomste piskeredskapet var den såkalte flagellum. Den bestod av et håndtak som det var festet flere snorer eller lærreimer til. Disse reimene var forsynt med takkete biter av ben eller metall for at slagene skulle være mer smertefulle og ha større effekt. Det greske substantivet fragẹllion («svepe»; Joh 2: 15) kommer fra det latinske flagellum. Det beslektede verbet fragellọo betyr «piske». – Mt 27: 26; Mr 15: 15.

Jesus sa til sine disipler at de skulle bli slått i synagogene for hans navns skyld. (Mr 13: 9) Denne profetien ble oppfylt mange ganger. Noen av apostlene ble arrestert og ført fram for det jødiske Sanhedrinet og prylt fordi de ikke var villige til å slutte med å forkynne. (Apg 5: 40) Saulus, som senere ble apostelen Paulus, drev en intens forfølgelse av de kristne før han omvendte seg. Han fengslet dem og prylte dem i den ene synagogen etter den andre. (Apg 22: 19) Det greske verbet som er benyttet i disse beretningene (dẹro), er beslektet med dẹrma («hud; skinn»; He 11: 37, Int), og har grunnbetydningen «flå». – Jf. Lu 12: 47, Int.

Paulus ble prylt med stokker i byen Filippi. Han rettet en anklage mot sine forfølgere på grunn av denne hendelsen og benyttet anledningen til å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap som han forkynte. Han var blitt slått i all offentlighet og kastet i fengsel, men da magistratene fant ut at han var romersk borger, ble de redde, for de hadde ikke bare prylt en romersk borger, men de hadde også gjort det uten at han var blitt stilt for retten og dømt. I dette tilfellet var Paulus og Silas dessuten blitt offentlig uthengt som ugjerningsmenn. Da fangevokteren fortalte at magistratene hadde gitt ham ordre om å slippe Paulus og Silas fri, sa derfor Paulus: «Offentlig, uten at vi var dømt, prylte de oss, menn som er romere, og kastet oss i fengsel; og nå kaster de oss ut i hemmelighet? Nei takk! La dem heller komme selv og føre oss ut.» Magistratene måtte personlig erkjenne sitt feilgrep. «Betjentene meddelte da magistratene disse ord. De ble redde da de hørte at mennene var romere. De kom derfor og bad dem inntrengende, og etter at de hadde ført dem ut, anmodet de dem om å forlate byen.» (Apg 16: 22–40) På den måten ble det stadfestet at det ikke var i strid med loven å forkynne det gode budskap, for da magistratene selv gikk til dette skrittet, gav de offentlig til kjenne at Paulus og Silas ikke hadde gjort noe  galt. Paulus handlet slik han gjorde, fordi han ønsket å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». – Flp 1: 7.

Brukt billedlig. Da kong Rehabeam sammenlignet den måten han aktet å herske på, med den måten hans far, Salomo, hadde hersket på, benyttet han seg av billedlige uttrykk og sa at hans far hadde tuktet folket med pisker, mens han skulle tukte dem med noe verre, nemlig med skorpionsveper. (Det hebraiske ordet som er oversatt med «skorpionsveper» [ʽaqrabbịm], betyr bokstavelig «skorpioner» og refererte etter alt å dømme til en slags pisker som var forsynt med knuter, eller som i endene hadde pigger som kunne minne om skorpionbrodder, eller som kanskje var forsynt med knudrete eller tornete kvister.) – 1Kg 12: 11–14, se NW, fotn.

Da Jehova opprettet en pakt med David om et rike, sa han til David at tronen skulle bli grunnfestet i hans slektslinje, men at hvis hans kongelige ætt eller noen av hans etterkommere skulle komme til å gjøre urett, ville Jehova «irettesette ham med menns kjepp og med Adams sønners slag». (2Sa 7: 14; Sl 89: 32) Dette skjedde da Jehova lot konger fra hedningnasjonene beseire Judas konger, spesielt da Nebukadnesar, Babylons konge, fjernet Sidkia fra tronen i Jerusalem. – Jer 52: 1–11.

Jehova sa at de nasjonene som israelittene unnlot å drive bort, skulle bli «som en svepe» på deres sider. (Jos 23: 13) Det framgår av Jesaja 10: 24–26 at «assyreren» med urette pleide å slå Sion med stokken, men at Jehova skulle «svinge en pisk» mot ham. En «plage» som Jehova sendte som straff, kanskje i form av pest eller ulykke, blir betegnet med et hebraisk ord som også er oversatt med «slag». (4Mo 16: 43–50; 25: 8, 9; Sl 106: 29, 30; jf. 2Mo 9: 14.) Tukt fra Jehova blir sammenlignet med det at han svinger en svøpe. – He 12: 6.

Jesaja forutsa at Messias skulle bære sykdommene og smertene til dem som kom til å vise tro på ham. Han sa: «På grunn av hans sår er det blitt helbredelse for oss.» (Jes 53: 3–5) Peter anvender denne profetien på Jesus Kristus og sier: «Han bar selv våre synder i sitt eget legeme på pælen, for at vi skulle være ferdig med syndene og leve for rettferdigheten. Og ’ved hans sår ble dere helbredet’.» – 1Pe 2: 24.