Vanligvis en person som er en annens eiendom. De hebraiske og greske ordene som blir gjengitt med «slave» (og/eller «tjener»), blir imidlertid ikke bare brukt i denne betydningen. Det hebraiske ordet ʽẹvedh («slave; tjener») blir brukt om mennesker som andre mennesker eier (1Mo 12: 16; 2Mo 20: 17), men det blir også brukt om en konges undersåtter (2Sa 11: 21; 2Kr 10: 7), om beseirede folk som måtte betale tributt (2Sa 8: 2, 6), og om mennesker som var i en konges tjeneste, for eksempel munnskjenker, bakere, sjøfolk, militære befalingsmenn, rådgivere og lignende, enten de var andres eiendom eller ikke (1Mo 40: 20; 1Sa 29: 3; 1Kg 9: 27; 2Kr 8: 18; 9: 10; 32: 9). Når en hebreer henvendte seg til en annen på en ærbødig måte, kunne han noen ganger omtale seg selv som den andres tjener (ʽẹvedh) i stedet for å benytte et pronomen i første person. (1Mo 33: 5, 14; 42: 10, 11, 13; 1Sa 20: 7, 8) Uttrykket ʽẹvedh ble brukt om Jehovas tjenere, eller tilbedere, i sin alminnelighet (1Kg 8: 36; 2Kg 10: 23) og dessuten om spesielle representanter for Gud, for eksempel Moses. (Jos 1: 1, 2; 24: 29; 2Kg 21: 10) En som ikke var en tilbeder av Jehova, kunne også bli omtalt som Guds tjener hvis han utførte en tjeneste som var i overensstemmelse med Guds vilje. Dette gjaldt for eksempel kong Nebukadnesar. – Jer 27: 6.

Det greske ordet doulos («slave») svarer til det hebraiske ordet ʽẹvedh. Det blir brukt om mennesker som andre mennesker eier (Mt 8: 9; 10: 24, 25; 13: 27), om hengivne tjenere for Gud og  for hans Sønn, Jesus Kristus, enten de er mennesker (Apg 2: 18; 4: 29; Ro 1: 1; Ga 1: 10) eller engler (Åp 19: 10, hvor ordet sỵndoulos [medslave] forekommer), og i billedlig betydning om mennesker som er i trelldom under synd (Joh 8: 34; Ro 6: 16–20) eller fordervelse (2Pe 2: 19).

Det hebraiske ordet nạʽar betyr i likhet med det greske ordet pais først og fremst en gutt eller en ung mann, men det kan også bety en tjener. (1Sa 1: 24; 4: 21; 30: 17; 2Kg 5: 20; Mt 2: 16; 8: 6; 17: 18; 21: 15; Apg 20: 12) Det greske uttrykket oikẹtes betyr hustjener, eller en slave som tjener i et hus (Lu 16: 13), og det greske ordet for en kvinnelig slave eller tjener er paidịske. (Lu 12: 45) Partisippformen av den hebraiske roten sjarạth kan også gjengis med «tjener» (2Mo 33: 11) eller «oppvarter». (2Sa 13: 18; 2Kg 4: 43) Det greske ordet hyperẹtes kan oversettes med «tjener», «rettsbetjent» eller «hustjener». (Mt 26: 58; Mr 14: 54, 65; Joh 18: 36) Det greske ordet therạpon forekommer bare i Hebreerne 3: 5 og blir brukt om en underordnet eller en tjener. Se artikkelen TJENER, hvor andre uttrykk som er oversatt med «tjener», blir drøftet.

Før vår tidsregning. Krig, fattigdom og forbrytelser var de viktigste årsakene til at folk ble slaver. Krigsfanger ble ofte gjort til slaver eller solgt som slaver av dem som tok dem til fange. (Jf. 2Kg 5: 2; Joe 3: 6.) I det israelittiske samfunn kunne en som ble fattig, selge seg eller sine barn som slaver for å innfri sin gjeld. (2Mo 21: 7; 3Mo 25: 39, 47; 2Kg 4: 1) En tyv som ikke kunne gjøre opp for seg, ble solgt til vederlag for det han hadde stjålet. Han fikk etter alt å dømme friheten tilbake når alle fordringer mot ham var innfridd. – 2Mo 22: 3.

Slaver kunne noen ganger ha en meget betrodd og ansett stilling i en husstand. Patriarken Abrahams eldste tjener (sannsynligvis Elieser) hadde hånd om alt hans herre eide. (1Mo 24: 2; 15: 2, 3) Abrahams etterkommer Josef, som ble slave i Egypt, fikk ansvaret for alt som tilhørte Potifar, en hoffmann hos farao. (1Mo 39: 1, 5, 6) I Israel kunne en slave ha mulighet til å bli velstående og kjøpe seg selv fri. – 3Mo 25: 49.

Når det gjelder utskrivning av mannskap til forskjellige former for arbeid, se TVANGSARBEID, PLIKTARBEID.

Lover som regulerte forholdet mellom slave og herre. Blant israelittene hadde en hebraisk slave en annen status enn en slave som var en fremmed, en fastboende utlending eller en innvandrer. En slave som ikke var hebreer, forble sin herres eiendom og kunne gå i arv fra far til sønn (3Mo 25: 44–46), mens en hebraisk slave skulle bli frigitt i det sjuende året han var slave, eller i jubelåret, hvis det kom først. En hebraisk slave skulle behandles som en leiekar i den tiden han tjente som slave. (2Mo 21: 2; 3Mo 25: 10; 5Mo 15: 12) En hebreer som solgte seg som slave til en fastboende utlending, til en som tilhørte en fastboende utlendings slekt, eller til en innvandrer, kunne bli kjøpt fri når som helst, enten av seg selv eller av en som hadde rett til å kjøpe ham tilbake. Gjenkjøpsprisen ble beregnet i forhold til hvor mange år det var igjen til jubelåret eller til vedkommendes sjuende år som slave. (3Mo 25: 47–52; 5Mo 15: 12) Når en hebraisk slave ble frigitt, skulle hans herre gi ham en gave for å hjelpe ham til å få en god start i sin tilværelse som fri. (5Mo 15: 13–15) Hvis en slave hadde kommet til sin herre sammen med en hustru, skulle hans hustru dra bort sammen med ham. Men hvis hans herre hadde gitt ham en hustru (etter alt å dømme en utenlandsk kvinne som ikke hadde rett til å bli frigitt i det sjuende året hun var slave), skulle hun og deres eventuelle barn fortsatt tilhøre slaveeieren. I et slikt tilfelle kunne den hebraiske slaven velge å fortsette å tilhøre sin herre. Hans øre skulle da gjennombores med en syl som et tegn på at han skulle fortsette å være slave til uavgrenset tid. – 2Mo 21: 2–6; 5Mo 15: 16, 17.

Kvinnelige hebraiske slaver. For en kvinnelig hebraisk slave gjaldt det spesielle regler. Hennes herre kunne ta henne til medhustru eller gi henne som hustru til sin sønn. Hvis en hebraisk kvinne ble utsett til å være hustru for sin herres sønn, skulle hun bli behandlet i samsvar med «døtres lovlige rett». Selv om sønnen tok seg en annen hustru, skulle hennes kost, hennes klær og hennes ekteskapelige rett ikke reduseres. Hvis sønnen ikke oppfylte disse forpliktelsene, hadde kvinnen rett til å dra bort i frihet uten at det måtte betales noen løskjøpelsessum. Hvis slaveeieren ønsket å la en hebraisk kvinne bli løskjøpt, hadde han ikke rett til å selge henne til utlendinger. – 2Mo 21: 7–11.

Beskyttelse og privilegier. Loven beskyttet slaver mot brutal behandling. Hvis en slave ble mishandlet av sin herre så han mistet en tann eller et øye, skulle han frigis. Siden den vanlige prisen på en slave var 30 sekel ( jf. 2Mo 21: 32), ville det være et stort tap for en herre å måtte frigi en slave, og denne loven må derfor ha hatt  en kraftig preventiv virkning mot mishandling. Selv om en herre kunne slå sin slave, skulle slaven, avhengig av dommernes avgjørelse, bli hevnet hvis han døde av slagene. Men hvis slaven ble i live en dag eller to før han døde – noe som ville tyde på at herren ikke hadde hatt til hensikt å drepe ham, men å tukte ham – da skulle han ikke bli hevnet. (2Mo 21: 20, 21, 26, 27; 3Mo 24: 17) Det ser også ut til at herren ikke ville bli betraktet som skyldfri hvis han hadde slått med et dødbringende redskap, for det ville ha tydet på at han hadde drept med forsett. (Jf. 4Mo 35: 16–18.) Hvis slaven ble i live en dag eller to, kunne det være rimelig tvil om hvorvidt døden skyldtes refselsen. Slag med en kjepp ville for eksempel normalt ikke være dødbringende.

Slaver hadde visse lovbestemte privilegier. Siden alle mannlige slaver var eller ble omskåret (2Mo 12: 44; jf. 1Mo 17: 12), kunne de være med på å spise påskeofferet, og slavene til en prest kunne spise det som var hellig. (2Mo 12: 43, 44; 3Mo 22: 10, 11) Slaver var fritatt for å arbeide på sabbaten. (2Mo 20: 10; 5Mo 5: 14) I sabbatsåret kunne de spise av det som vokste opp fra spilte korn, og de kunne spise druer fra ubeskårne vinranker. (3Mo 25: 5, 6) De skulle delta i den gleden som var forbundet med ofringen ved helligdommen og feiringen av høytidene. – 5Mo 12: 12; 16: 11, 14.

De kristnes holdning i det første århundre. I Romerriket var det et utstrakt slavehold. Enkelte slaveeiere kunne ha flere hundre og til og med flere tusen slaver. Slaveriet som institusjon nøt statsmaktens beskyttelse. De kristne i det første århundre satte seg ikke opp mot herskernes myndighet i dette spørsmålet og ivret ikke for noen slaveoppstand. De respekterte den juridiske rett andre mennesker, også deres trosfeller, hadde til å eie slaver. Det var derfor apostelen Paulus sendte den rømte slaven Onesimus tilbake til hans eier. Fordi Onesimus var blitt en kristen, var han villig til å dra tilbake til sin herre og underordne seg under en medkristen som hans slave. (Flm 10–17) Apostelen Paulus påpekte også overfor kristne slaver at de ikke på en utilbørlig måte skulle benytte seg av det forholdet de stod i til troende herrer. Han sa: «De som har troende eiere, skal ikke se ned på dem fordi de er brødre. Tvert imot, de skal desto villigere være slaver, fordi de som får gagn av deres gode tjeneste, er troende og elsket.» (1Ti 6: 2) Det var en stor fordel for en slave å ha en kristen herre, ettersom en slik herre var forpliktet til å behandle ham rettferdig og rimelig. – Ef 6: 9; Kol 4: 1.

Når slaver tok imot kristendommen, ble de forpliktet til å bli bedre slaver og «ikke svare igjen, ikke begå tyveri, men vise god troskap». (Tit 2: 9, 10) Selv om deres herrer behandlet dem urettferdig, skulle de ikke utføre en mindreverdig tjeneste. Når de led for rettferdighetens skyld, etterlignet de Jesu Kristi eksempel. (1Pe 2: 18–25) Apostelen Paulus skrev: «Dere slaver, vær lydige i alt mot dem som er deres herrer i kjødelig forstand, ikke med øyentjeneste, som slike som vil behage mennesker, men med oppriktig hjerte, med frykt for Jehova. Hva dere enn gjør, så arbeid med det av hele deres sjel, som for Jehova og ikke for mennesker.» (Kol 3: 22, 23; Ef 6: 5–8) Når de hadde en slik god atferd overfor sine herrer, unnlot de å føre forhånelse over Guds navn fordi ingen da kunne beskylde kristendommen for å frambringe late og udugelige slaver. – 1Ti 6: 1.

Det at en slave skulle være ’lydig i alt’, innebar naturligvis ikke at han kunne være ulydig mot Guds lov, for det ville ha betydd at han fryktet mennesker mer enn han fryktet Gud. Hvis en slave handlet urett, ville han, selv om det skjedde på befaling av en overordnet, ikke ha vært «en pryd for vår Frelsers, Guds, lære», men han ville tvert imot ha gitt et galt bilde av denne læren og vanæret den. (Tit 2: 10) Slaver måtte derfor la seg lede av sin kristne samvittighet.

I den kristne menighet var alle likestilte, uansett sosial status. Alle var salvet av den samme ånd, og de hadde derfor alle det samme håp, som lemmer på ett og samme legeme. (1Kt 12: 12, 13; Ga 3: 28; Kol 3: 11) En kristen slave skulle ikke bekymre seg over at han hadde begrensede muligheter til å gjøre det gode budskap kjent. Men hvis han hadde mulighet til å bli fri, ville han gripe denne anledningen og derved kunne gjøre mer i den kristne tjeneste. – 1Kt 7: 21–23.

Syndens slaver. Da det første menneske, Adam, trosset Guds lov, kastet han vrak på sin fullkomne selvkontroll og gav etter for et selvisk ønske om å fortsette å ha fellesskap med sin syndige hustru og behage henne. Da Adam gav etter for sitt syndige begjær, gjorde han dette begjæret og følgen av det, synden, til sin herre. (Jf. Ro 6: 16; Jak 1: 14, 15; se SYND.) Han solgte seg derved under synden. Ettersom alle hans etterkommere fremdeles var i hans lender, solgte han også dem under synden. Derfor skrev apostelen Paulus: «Jeg er kjødelig, solgt under synden.»  (Ro 7: 14) Av denne grunn hadde ingen av Adams etterkommere noen mulighet til å oppnå rettferdighet ved egen fortjeneste, ikke engang ved å forsøke å holde Moseloven. Som apostelen Paulus uttrykte det: «Budet, som var til liv, det fant jeg å være til død.» (Ro 7: 10) Det at menneskene var ute av stand til å holde Loven til fullkommenhet, viste at de var syndens slaver og fortjente å dø, ikke å leve. – Se DØDEN.

Bare på én måte kunne menneskene bli frigjort fra denne trelldommen, nemlig ved å dra nytte av den befrielsen som ble muliggjort ved Jesus Kristus. (Jf. Joh 8: 31–34; Ro 7: 21–25; Ga 4: 1–7; He 2: 14–16; se LØSEPENGE, GJENLØSNING.) Ettersom de kristne er blitt kjøpt med Jesu dyrebare blod, er de Jehova Guds og hans Sønns slaver, eller tjenere, og forpliktet til å holde deres bud. – 1Kt 7: 22, 23; 1Pe 1: 18, 19; Åp 19: 1, 2, 5; Se FRIGITT, FRI; FRIHET.

Se også TRO OG KLOKE SLAVE, DEN.