En oversikt som viser en slekts avstamning og det innbyrdes slektskapsforholdet mellom dens medlemmer; stamtavle; slektstavle. Jehova Gud står bak vesentlige opptegnelser om skapelsen og menneskenes opprinnelse, om fødsler og avstamning. Han er den Far «som enhver familie i himmel og på jord skylder sitt navn». (Ef 3: 14, 15) Hans Ord, Bibelen, inneholder nøyaktige slektsregistre som spiller en viktig rolle i forbindelse med hans hensikt.

Menneskene har en medfødt trang til å vite hvem de stammer fra, og til å ta vare på sitt familienavn. Mange nasjoner i oldtiden førte omfattende slektsregistre, særlig over de slektslinjene som deres prester og konger tilhørte. Både egypterne og araberne førte slike registre. Det er også funnet kileskrifttavler med babylonske og  assyriske kongers slektsregistre. Eksempler fra senere tidsperioder er de greske, keltiske, saksiske og romerske slektsregistrene.

Det hebraiske verbet som brukes om registrering av legitim avstamning, er jachạs, som blir gjengitt med ’å innføre i slektsregistret’ (1Kr 5: 17); det tilhørende substantivet er jạchas, som blir gjengitt med «slektsregistret». (Ne 7: 5) Det greske uttrykket genealogịa, som blir oversatt med «slektsregistre», forekommer i 1. Timoteus 1: 4 og Titus 3: 9, hvor det blir brukt om personlige stamtavler.

Apostelen Matteus innleder sin evangelieberetning slik: «Boken med den historiske beretning [genẹseos, en form av gẹnesis] om Jesus Kristus, Davids sønn, Abrahams sønn.» (Mt 1: 1) Det greske ordet gẹnesis betyr bokstavelig «avstamning; opprinnelse». Dette greske uttrykket blir i Septuaginta brukt som en oversettelse av det hebraiske ordet toledhọth, som har samme grunnbetydning, og som åpenbart betyr «historisk beretning» de mange gangene det forekommer i 1. Mosebok. – Jf. 1Mo 2: 4, NW, fotn.

Matteus begrenser seg naturligvis ikke til å gjøre rede for Kristi slektsregister. Han forteller også om Jesu fødsel som menneske, om hans tjeneste, hans død og hans oppstandelse. Dette var ingen uvanlig framgangsmåte på den tiden, for de tidligste greske historieberetninger hadde en genealogisk (slektshistorisk) ramme. En historisk beretning dreide seg den gang om de personer som var omtalt eller ble presentert i det ledsagende slektsregistret. Slektsregistret var med andre ord en viktig del av den historiske beretningen og utgjorde i mange tilfeller innledningen til den. – Se 1Kr, kap. 1–9.

I forbindelse med domsavsigelsen i Eden lovte Gud at det skulle komme en ’kvinnens ætt’ som skulle knuse Slangens hode. (1Mo 3: 15) Dette kan ha vakt tanker om at Ætten skulle ha en menneskelig avstamning, men først da Abraham fikk vite at det var ved hjelp av hans Ætt alle jordens nasjoner skulle kunne oppnå velsignelse, ble det direkte gitt uttrykk for at Ætten skulle komme gjennom en jordisk slektslinje. (1Mo 22: 17, 18) Dermed fikk registreringen av Abrahams slektslinje meget stor betydning. Bibelen inneholder den eneste redegjørelsen for både Abrahams herkomst og opprinnelsen til alle de nasjonene som utgikk fra Noahs sønner, Sem, Kam og Jafet. – 1Mo 10: 32.

I en kommentar i en bibelordbok sier E.J. Hamlin at den oversikt over nasjonenes opprinnelse som står i 1. Mosebok, er «enestående i oldtidslitteraturen. . . . En slik historieinteresse kan man ikke finne i noen annen religiøs litteratur i verden». – The Interpreter’s Dictionary of the Bible, redigert av G. Buttrick, 1962, bd. 3, s. 515.

Hensikten med slektsregistrene. Slektsregistrene var viktige fordi menneskene har en naturlig tilbøyelighet til å ville ha en oversikt over fødsler og slektskapsforhold, men i tillegg til dette var de viktige for kronologien, spesielt i begynnelsen av menneskenes historie. På grunn av Guds løfter, profetier og handlinger ble det dessuten av avgjørende betydning å føre fortegnelser over visse slektslinjer.

Den velsignelsen Noah uttalte etter vannflommen, viste at Sems etterkommere skulle bli begunstiget av Gud. (1Mo 9: 26, 27) Senere åpenbarte Gud for Abraham at det som skulle kalles hans «ætt», skulle komme gjennom Isak. (1Mo 17: 19; Ro 9: 7) For at det skulle bli mulig å identifisere denne Ætten, var det selvfølgelig nødvendig at det ble ført et meget nøyaktig slektsregister. I tidens løp ble det derfor ført et nøyaktig register over dem som tilhørte Juda, den stammen som ble lovt lederstillingen (1Mo 49: 10), og spesielt over dem som tilhørte Davids ætt, den kongelige slektslinjen. (2Sa 7: 12–16) Disse opptegnelsene ville utgjøre slektsregistret til Messias, Ætten, og beskrive den viktigste av alle slektslinjer. – Joh 7: 42.

Et slektsregister som ble ført med nesten like stor omhu, var det som gjaldt slektene i Levi stamme, spesielt Arons prestelige slektslinje. – 2Mo 28: 1–3; 4Mo 3: 5–10.

Under Moseloven var det også nødvendig å ha slektsregistre for å kunne avgjøre stammetilhørighet i forbindelse med fordelingen av landet og for å kunne avgjøre slektskapsforhold i forbindelse med personlig arverett til jordeiendommer. Slektsregistrene tjente også den nødvendige hensikt å gjøre det mulig å påvise hvem som var en israelitts nærmeste slektning, eller goʼẹl, den som var bemyndiget til å inngå svogerekteskap (5Mo 25: 5, 6), til å kjøpe sin slektning tilbake (3Mo 25: 47–49) og til å opptre som blodhevner overfor en morder (4Mo 35: 19). En annen grunn til at det var nødvendig å ha kjennskap til slektskapsforholdene, var at det ifølge lovpakten var forbudt å gifte seg med en person man var i nær slekt eller familie med, innenfor visse angitte grenser. – 3Mo 18: 6–18.

Hvor strengt israelittene holdt seg til disse slektsregistrene, framgår av en situasjon som oppstod etter hjemkomsten fra Babylon, da noen som mente at de tilhørte en presteslekt, ikke kunne finne sitt slektsregister. Serubabel bestemte da at de ikke skulle spise av de høyhellige  ting som ble skaffet til veie for prestene, før de offentlig kunne fastslå hvem de stammet fra. (Ne 7: 63–65) Da folket ble registrert, ble også netinim-tjenerne tatt med, for selv om de ikke var israelitter, var de offisielt viet til tempeltjeneste. – Ne 7: 46–56.

Slektsregistrene er i de fleste tilfeller ikke beregnet på å gi en fullstendig kronologisk oversikt. De er likevel til hjelp ved kronologiske utregninger ved at de kan bekrefte visse punkter i tidsregningen eller supplere viktige detaljer. Slektsregistrene kan vanligvis heller ikke benyttes som grunnlag for å beregne befolkningsøkningen, for i mange tilfeller er visse slektsledd utelatt når de ikke har noen betydning i en gitt sammenheng. Registrene inneholder vanligvis ikke navnene på kvinner; navnene på de hustruer og medhustruer en mann kunne ha, er derfor ikke oppført. Det kan være at heller ikke alle mannens sønner med disse hustruene er nevnt, og noen ganger kan til og med navnene til noen av sønnene til mannens første hustru være utelatt.

Fra Adam til vannflommen. Bibelens beretning tyder på at det fantes oversikter over slektskapsforhold helt fra menneskehetens begynnelse. Da Adams sønn Set ble født, sa Eva: «Gud har innsatt en annen ætt for meg i Abels sted, fordi Kain drepte ham.» (1Mo 4: 25) Noen medlemmer av den slektslinjen som stammet fra Set, overlevde vannflommen. – 1Mo 5: 3–29, 32; 8: 18; 1Pe 3: 19, 20.

Fra vannflommen til Abraham. I den slektslinjen som utgikk fra Noahs sønn Sem, som fikk Noahs velsignelse, framstod i tidens løp Abram (Abraham), «Jehovas venn». (Jak 2: 23) Det slektsregistret som gjelder denne slektslinjen, utgjør sammen med det ovennevnte slektsregistret fra før vannflommen det eneste grunnlag for å utarbeide en kronologisk oversikt over menneskenes historie fram til Abraham. Den delen av slektslinjen som gjelder tiden før vannflommen, går gjennom Set, og den delen som gjelder tiden etter vannflommen, går gjennom Sem. Det blir konsekvent opplyst hvor lang tid det gikk fra en mann ble født, til hans sønn ble født. (1Mo 11: 10–24, 32; 12: 4) Det finnes ingen andre omfattende slektsregistre som dekker denne historiske perioden, noe som tyder på at disse registrene tjener det dobbelte formål å opplyse om både slektshistorie og kronologi. Også i enkelte andre tilfeller blir spesielle begivenheter plassert på tidens strøm ved hjelp av opplysninger fra slektsregistre. – Se KRONOLOGI (Fra 2370 f.v.t. og fram til Abrahamspakten).

Fra Abraham til Kristus. Ved Guds inngripen fikk Abraham og Sara en sønn, Isak, som den lovte «ætt» skulle komme gjennom. (1Mo 21: 1–7; He 11: 11, 12) Fra Isaks sønn Jakob (Israel) utgikk de tolv israelittiske stammene. (1Mo 35: 22–26; 4Mo 1: 20–50) Juda skulle være den kongelige stammen, og det ble senere gjort klart at kongen nærmere bestemt skulle tilhøre Davids ætt. Levis etterkommere ble prestestammen, og selve prestedømmet skulle tilhøre Arons slektslinje. For å kunne slå fast at Kongen Jesus Kristus hadde juridisk arverett til tronen, måtte det være mulig å påvise at han var av Juda stamme og av Davids ætt. Men når det gjaldt hans prestedømme, skulle han ifølge Guds ed være prest «på Melkisedeks vis», og derfor var det ikke nødvendig at han stammet fra Levi. – Sl 110: 1, 4; He 7: 11–14.

Andre viktige slektsregistre. I tillegg til beskrivelsen av slektslinjen fra Adam til Jesus Kristus og omfattende slektsregistre som gjelder Jakobs tolv sønners etterkommere, finnes det også slektsregistre som viser opprinnelsen til de folkeslagene som var beslektet med Israel. Det finnes for eksempel fortegnelser som angår Abrahams brødre (1Mo 11: 27–29; 22: 20–24), Ismaels sønner (1Mo 25: 13–18), Moab og Ammon, som var sønner av Abrahams nevø Lot (1Mo 19: 33–38), de sønnene Abraham fikk med Ketura, som Midjan og andre stammer utgikk fra (1Mo 25: 1–4), og Esaus (Edoms) etterkommere (1Mo 36: 1–19, 40–43).

Disse nasjonene er av interesse på grunn av sitt slektskap med Guds utvalgte folk, Israel. Både Isak og Jakob fikk seg hustruer fra Abrahams brors familie. (1Mo 22: 20–23; 24: 4, 67; 28: 1–4; 29: 21–28) Gud lot Moabs, Ammons og Edoms folk få landområder som grenset til Israel, og israelittene fikk befaling om at de ikke måtte trenge seg inn på deres territorier eller innlate seg i strid med dem. – 5Mo 2: 4, 5, 9, 19.

Offentlige arkiver. I Israel ble det etter alt å dømme ført offentlige slektsregistre i tillegg til at de enkelte familiene selv holdt orden på sine slektstavler. I kapittel 46 i 1. Mosebok står det en fortegnelse over dem som ble født i Jakobs husstand fram til den tiden da Jakob kom til Egypt, og tydeligvis også i tiden videre fram til hans død. I 2. Mosebok 6: 14–25 er det en fortegnelse som først og fremst opplyser om Levis etterkommere, og som etter alt å dømme er skrevet av etter et tidligere slektsregister. Nasjonens første folketelling ble foretatt i Sinai-ødemarken i 1512 f.v.t., i det andre året etter utgangen fra  Egypt. Da kunne israelittene «få sin avstamning anerkjent hva angår deres slekter i deres fedrehus». (4Mo 1: 1, 18; se også 4Mo 3.) Deretter fortelles det bare om én folketelling som ble foretatt på Guds befaling før landflyktigheten. Denne opptellingen fant sted omkring 39 år senere, på Moabs sletter. – 4Mo 26.

I tillegg til de slektsregistrene som står oppført i Moses’ skrifter, finnes det også slektsregistre i bøker som er skrevet av andre historieskrivere, for eksempel Samuel (som skrev Dommernes bok, Ruts bok og en del av 1. Samuelsbok), Esra (som skrev 1. og 2. Krønikebok og Esras bok) og Nehemja (som skrev den boken som bærer hans navn). Av disse bøkene framgår det at det også var andre som førte eller lot føre slektsregistre – Iddo (2Kr 12: 15) og også Serubabel, som tydeligvis sørget for at de hjemvendte israelittene ble innført i slektsregistre. (Esr 2) Da den rettferdige kong Jotam regjerte, ble de som tilhørte de israelittiske stammene som var bosatt i Gilead-landet, innført i slektsregistre. – 1Kr 5: 1–17.

Disse slektsregistrene ble omhyggelig tatt vare på helt til begynnelsen av vår tidsregning. Dette framgår av at hver familie i Israel kunne dra til den byen familiefaren stammet fra, for å bli registrert i samsvar med keiser Augustus’ forordning like før Jesu fødsel. (Lu 2: 1–5) Det blir også nevnt at døperen Johannes’ far, Sakarja, tilhørte Abijas presteavdeling, og at Johannes’ mor, Elisabet, var av Arons døtre. (Lu 1: 5) Om profetinnen Anna står det at hun var «av Asjers stamme». (Lu 2: 36) Den omfattende oversikten over Jesu forfedre som står i Matteus, kapittel 1, og i Lukas, kapittel 3, viser også tydelig at slike registre ble oppbevart i offentlige arkiver og var tilgjengelige for folk som ville granske dem.

Historieskriveren Josefus bekrefter at det fantes offentlige jødiske slektsregistre, når han sier: «Min slekt er ikke en som har lav status. Den kan spore sin avstamning langt tilbake til prestelige forfedre. . . . Mine forfedre var imidlertid ikke bare prester, men de hørte med til den første av de 24 avdelingene – noe som var forbundet med en spesiell heder – og til den fornemste av dens familier.» Etter å ha påpekt at hans mor stammet fra Asamonaeus, sier han så: «Med en slik avstamning, som jeg refererer slik jeg finner den angitt i de offentlige registre, kan jeg avvise dem som vil tale nedsettende om min slekt.» – The Life, 1, 2, 6 (1).

Jødenes offisielle slektsregistre ble til slutt ødelagt – ikke av kong Herodes den store, slik Africanus hevdet på begynnelsen av 200-tallet, men etter alt å dømme av romerne i forbindelse med at de ødela Jerusalem i år 70 e.v.t. (Against Apion, av F. Josefus, I, 30–38 [7]; Den jødiske krig, København 1997, 2. bok, kap. 17, pkt. 6 [s. 157]; 6. bok, kap. 6, pkt. 3 [s. 381]) Siden det skjedde, har jødene ikke kunnet dokumentere hvem de stammer fra, ikke engang de som tilhører de to viktigste slektslinjene, Davids og Levis.

Påvisning av slektskapsforhold. Når det gjelder å påvise slektskapsforhold, er det ofte nødvendig å vurdere sammenhengen eller sammenligne parallelle lister eller skriftsteder fra forskjellige deler av Bibelen. Ordet «sønn» kan for eksempel bli brukt om en sønnesønn eller rett og slett om en etterkommer. (Mt 1: 1) En navneliste kan se ut til å være en fortegnelse over noen brødre, en enkelt manns sønner, mens det ved nærmere granskning og en sammenligning med andre skriftsteder viser seg at det dreier seg om et slektsregister hvor også noen sønner og sønnesønner eller andre etterkommere blir nevnt. I 1. Mosebok 46: 21 blir tydeligvis både sønner og sønnesønner av Benjamin omtalt som «sønner», slik man kan se ved å sammenligne dette skriftstedet med 4. Mosebok 26: 38–40.

Denne uttrykksmåten kan også forekomme i enkelte større familiers slektsregistre. I 1. Krønikebok 6: 22–24 blir det for eksempel regnet opp ti «Kehats sønner», mens det i det 18. verset og i 2. Mosebok 6: 18 bare er nevnt fire sønner av Kehat. Ser man nærmere på sammenhengen, vil man se at listen over «Kehats sønner» i 1. Krønikebok 6: 22–24 egentlig er et utsnitt av en fortegnelse over de slekter i Kehats ættelinje som var representert blant dem som David kunne sette til bestemte oppgaver i templet.

På lignende måte kan «far» bety «bestefar» eller til og med en forgjenger i et kongelig embete. (Da 5: 11, 18) Det hebraiske ordet ʼav (far) blir også mange steder brukt i betydningen «stamfar» eller «forfader», for eksempel i 5. Mosebok 26: 5; 1. Kongebok 15: 11, 24; 2. Kongebok 15: 38. På tilsvarende vis hender det også at de hebraiske ordene ʼem (mor) og bath (datter) blir brukt i betydningen «bestemor» og «datterdatter» eller «sønnedatter». – 1Kg 15: 10, 13; 2Kg 8: 26.

Byer; navn som har flertallsform. I noen oversikter står det at en mann er «far» til en by, for eksempel i 1. Krønikebok 2: 50–54, hvor Salma blir omtalt som «Betlehems far» og Sjobal som «Kirjat-Jearims far». Etter alt å dømme var byene Betlehem og Kirjat-Jearim blitt grunnlagt av disse mennene eller befolket av deres etterkommere. I den samme oversikten står det  videre: «Salmas sønner var Betlehem og netofatittene, Atrot-Bet-Joab og halvparten av manahatittene, sorittene.» (1Kr 2: 54) De netofatittene, manahatittene og sorittene som er nevnt her, var tydeligvis slekter.

I 1. Mosebok 10: 13, 14 blir navnene på Misrajims etterkommere oppgitt, og disse navnene ser ut til å ha flertallsform. Noen mener at navnene er betegnelser på slekter eller stammer og ikke på enkeltpersoner. Men man bør huske at det forekommer andre navn i totallsform, for eksempel Efraim, Appajim og Diblajim og dessuten det ovennevnte Misrajim, som alle er navn på enkeltmennesker. Misrajim var for øvrig Kams sønn. – 1Mo 41: 52; 1Kr 2: 30, 31; Ho 1: 3.

Forkortede lister. Det hendte ofte at bibelskribentene forkortet en slektstavle og tydeligvis bare nevnte mer fremtredende familieoverhoder, betydningsfulle personer eller personer som spilte den viktigste rollen i forbindelse med den aktuelle beretningen. Noen ganger var historieskriveren tydeligvis bare opptatt av å vise at en person stammet fra en bestemt fjern forfader, og han kunne derfor unnlate å nevne mange av de mellomliggende slektsleddene.

Et eksempel på en slik forkortelse finner man i Esras eget slektsregister. (Esr 7: 1–5) Han følger sin slektslinje tilbake til øverstepresten Aron, men i en parallell oversikt i 1. Krønikebok 6: 3–14 står det en rekke navn i versene 7 til 10 som er utelatt i Esra 7: 3. Esra utelot sannsynligvis disse navnene for å unngå unødvendige gjentagelser og for å forkorte den lange navnelisten. Men oversikten i Esras bok var likevel tilstrekkelig til å påvise hans prestelige avstamning. Esra sier at han er «sønn av» Seraja og mener med det at han er hans etterkommer, for han må ha vært Serajas sønnesønns sønn, eller kanskje hans sønnesønns sønnesønn. Seraja var øversteprest og ble drept av Nebukadnesar da jødene ble ført til Babylon (607 f.v.t.), og hans sønn Jehosadak var en av dem som ble ført i landflyktighet. (2Kg 25: 18–21; 1Kr 6: 14, 15) Øverstepresten Josva (Jesjua), som drog tilbake sammen med Serubabel 70 år senere, var Serajas sønnesønn. (Esr 5: 2; Hag 1: 1) Esra reiste tilbake til Jerusalem 69 år deretter, og han kan derfor umulig ha vært Serajas sønn i egentlig forstand og Jehosadaks bror.

Ved å sammenligne disse slektsregistrene kan man også se at Esra, selv om han nedstammet fra Aron gjennom Seraja, tydeligvis ikke tilhørte den slektslinjen fra Seraja som øversteprestembetet ble nedarvet gjennom, nemlig Jehosadaks slektslinje. Den øversteprestelige slektslinjen fra Seraja gikk gjennom Josva (Jesjua), Jojakim og Eljasjib. Den sistnevnte var øversteprest mens Nehemja var stattholder. Esra oppnådde altså sin hensikt med sitt forkortede slektsregister da han bare oppgav tilstrekkelig mange navn til å vise at han tilhørte Arons slektslinje. – Ne 3: 1; 12: 10.

Noen grunner til forskjeller i navnelistene. En mann som døde barnløs, ble ofte ikke nevnt. I noen tilfeller kan en mann ha hatt en datter, men ingen sønn, og arven kunne da bli overført gjennom datteren, som gjennom ekteskap kom til å høre med under et annet familieoverhode i samme stamme. (4Mo 36: 7, 8) Noen ganger kunne en mindre framstående familie bli slått sammen med en annen familie under dens familieoverhode og ikke bli nevnt for seg selv i slektsregistret. Navn kunne derfor bli utelatt i noen slektsregistre på grunn av barnløshet, overføring av arv gjennom kvinner, kanskje adopsjon og det at det ikke ble grunnlagt et selvstendig fedrehus. Nye navn kunne bli føyd til ved at det ble opprettet nye fedrehus. Det er derfor klart at navnene i et senere slektsregister kan avvike på mange punkter fra navnene i et tidligere register.

En rekke familieoverhoder kan være oppført i noe som kan fortone seg som en oversikt over en rekke brødre, mens listen kanskje også omfatter flere nevøer. Da Jakob «adopterte» Josefs sønner, sa han: «Efraim og Manasse skal bli mine liksom Ruben og Simeon.» (1Mo 48: 5) Efraim og Manasse blir derfor senere regnet som stammeoverhoder på linje med sine onkler. – 4Mo 2: 18–21; Jos 17: 17.

I Nehemja, kapittel 10, er det regnet opp en rekke navn på menn som med segl bevitnet «en bindende avtale» om å følge Guds bud. (Ne 9: 38) De navnene som står oppført her, er ikke nødvendigvis navnene på de personene som inngikk avtalen, men kan være navnene på de forfedrene som var overhoder for de involverte fedrehusene. (Jf. Esr 10: 16.) Noe som viser at det kan være slik, er det faktum at mange av de navnene som er oppført, er de samme som navnene på dem som ifølge andre opptegnelser vendte tilbake fra Babylon sammen med Serubabel omkring 80 år tidligere. De som var til stede, kan i noen tilfeller ha båret samme navn som stamfedrene, men de kan også bare ha vært representanter for de fedrehusene som er oppført under stamfedrenes navn.

Gjentagelse av navn. Det forekommer ganske ofte at samme navn står oppført flere ganger i et slektsregister. At en mann fikk samme navn som en av sine forfedre, kan sikkert ha gjort det lettere for vedkommende å identifisere sin  slektslinje, selv om det naturligvis også hendte at menn i andre slektslinjer hadde det samme navnet. Noen av de mange navnene som forekommer flere ganger i samme slektsregister, er Sadok (1Kr 6: 8, 12), Asarja (1Kr 6: 9, 13, 14) og Elkana (1Kr 6: 34–36).

I en rekke tilfeller er det forskjell på visse navn i parallelle registre. Dette kan skyldes at noen personer hadde mer enn ett navn, for eksempel Jakob, som også ble kalt «Israel». (1Mo 32: 28) Det kan også forekomme at stavemåten er litt endret, og dette kan noen ganger føre til at navnet får en annen betydning. Eksempler på dette er: Abram (som betyr «far er høy [opphøyd]») og Abraham («far til en stor mengde»); Sarai (muligens: «stridslysten»] og Sara («fyrstinne»). Profeten Samuels forfader Elihu blir etter alt å dømme også kalt Eliab og Eliel. – 1Sa 1: 1; 1Kr 6: 27, 34.

I De kristne greske skrifter blir det noen ganger benyttet tilnavn. Simon Peter blir for eksempel også kalt Kefas, etter et arameisk ord som tilsvarer det greske ordet for Peter. (Lu 6: 14; Joh 1: 42) Et annet eksempel er Johannes med tilnavnet Markus. (Apg 12: 12) En person kunne få et tilnavn på grunn av noe som var karakteristisk for vedkommende. På grunn av sine tilnavn kunne apostlene Simon «Kananaios» (også kalt «den nidkjære») og Simon Peter holdes fra hverandre. (Mt 10: 4; Lu 6: 15) I noen tilfeller ble det skjelnet mellom forskjellige personer med samme navn ved hjelp av uttrykk som «Jakob, Alfeus’ sønn»; dette uttrykket viste at denne Jakob var en annen enn Jakob, Sebedeus’ sønn, bror til apostelen Johannes. (Mt 10: 2, 3) Noen ganger ble den byen eller det området eller det landet en person kom fra, nevnt sammen med navnet, slik som i tilfellet med Josef fra Arimatea og Judas, galileeren. (Mr 15: 43; Apg 5: 37) Det er mulig at navnet Judas Iskariot betyr Judas, «mann fra Kerijot». (Mt 10: 4) De samme metodene ble benyttet i De hebraiske skrifter. (1Mo 25: 20; 1Sa 17: 4, 58) Navnet på en manns bror kunne også bli nevnt for å klargjøre hvem det var tale om. (Joh 1: 40) Når flere kvinner hadde samme navn, kunne de likeledes bli skjelnet fra hverandre ved at det også ble nevnt hvem som var deres far, mor, bror, søster, mann eller sønn. – 1Mo 11: 29; 28: 9; 36: 39; Joh 19: 25; Apg 1: 14; 12: 12.

Både i De hebraiske skrifter og i De kristne greske skrifter forekommer det at et familienavn eller en tittel kan bli brukt om en person, og det kan da slås fast hvem det dreier seg om, enten ved at hans egennavn også er nevnt, eller ut fra den tid og de historiske begivenheter vedkommende var knyttet til. Tre filisterkonger er for eksempel omtalt som Abimelek. Dette var enten et egennavn eller en tittel som kan sammenlignes med egypternes «farao». (1Mo 20: 2; 26: 26; 40: 2; 2Mo 1: 22; 3: 10) Hvilken Abimelek eller hvilken farao en tekst handler om, vil derfor kunne avgjøres ut fra hvilken tid og hvilke forhold som blir omtalt. Herodes var et familienavn, og Cæsar var et familienavn som ble til en tittel (keiser). Når en Herodes ble omtalt, kunne man (hvis det var fare for forveksling) presisere hvem det gjaldt, ved å bruke bare hans personlige navn, for eksempel Agrippa, eller ved å bruke hans personlige navn eller en ytterligere tittel sammen med Herodes, for eksempel Herodes Antipas eller Herodes Agrippa. Når det gjaldt en keiser (en Cæsar), kunne det bli klargjort hvem det dreide seg om på en lignende måte ved at han ble omtalt som for eksempel keiser (Cæsar) Augustus eller keiser (Cæsar) Tiberius. – Lu 2: 1; 3: 1; Apg 25: 13.

Når kvinner ble nevnt ved navn. Det forekom at kvinner ble nevnt i slektsregistrene. Det skjedde gjerne når det var en historisk grunn til å gjøre det. I 1. Mosebok 11: 29, 30 blir Sarai (Sara) nevnt, åpenbart fordi den lovte Ætt skulle komme gjennom henne og ikke gjennom en annen av Abrahams hustruer. Milka kan ha blitt nevnt i samme passasje fordi hun var bestemor til Rebekka, Isaks hustru. Det ble derved vist at Rebekka stammet fra Abrahams slektninger. Isak skulle jo ikke skaffe seg en hustru fra de andre nasjonene. (1Mo 22: 20–23; 24: 2–4) I 1. Mosebok 25: 1 blir det nevnt at Abraham senere tok seg en ny hustru, og at hennes navn var Ketura. Dette viser at Abraham giftet seg igjen etter at Sara døde, og at hans forplantningsevne fremdeles var intakt over 40 år etter at den på mirakuløst vis ble gjenopplivet av Jehova. (Ro 4: 19; 1Mo 24: 67; 25: 20) Det framgår også av beretningen hvordan Midjan og andre arabiske stammer var beslektet med Israel.

Lea, Rakel og Jakobs medhustruer er nevnt ved navn i forbindelse med de sønnene de fødte. (1Mo 35: 21–26) Dette hjelper oss til å forstå Guds senere handlemåte overfor disse sønnene. Av tilsvarende grunner blir også andre kvinner navngitt i slektsregistrene. Når en arv ble overført gjennom døtre, kunne deres navn bli nevnt. (4Mo 26: 33) Det er selvfølgelig noe helt spesielt med Tamar, Rahab og Rut, som alle under bemerkelsesverdige omstendigheter kom til å inngå i den slektslinjen som førte fram til Messias, Jesus Kristus. (1Mo 38; Rut 1: 3–5; 4: 13–15; Mt 1: 1–5) Andre eksempler på at kvinner er nevnt i slektsregistrene, finnes i 1. Krønikebok 2: 35, 48, 49 og 3: 1–3, 5.

 Slektsregistre og generasjoner. I noen slektsregistre kan man finne navnene på en mann og hans etterkommere fram til hans sønnesønns sønnesønner. Fra ett synspunkt kunne dette betraktes som fire eller fem generasjoner. Men den første mannen som er nevnt, fikk kanskje oppleve å se alle disse slektsleddene. Fra hans synspunkt kunne da hans «generasjon» omfatte tiden fra hans fødsel til hans død, eller til det siste slektsleddet som ble født i hans levetid. I det sistnevnte tilfellet ville en «generasjon» selvfølgelig strekke seg over en mye lengre tidsperiode enn hvis man regnet på den førstnevnte måten.

Dette kan belyses med et eksempel: Adam levde i 930 år og fikk sønner og døtre. I løpet av denne tiden opplevde han å se sin etterslekt i minst åtte ledd. Men hans egen levetid strakte seg inn i eller nådde fram til levetiden til Lamek, Noahs far. Ut fra dette kan man si at vannflommen kom i tredje generasjon i menneskenes historie. – 1Mo 5: 3–32.

I Bibelen finnes det noen eksempler på denne måten å regne på. Jehova lovte Abraham at hans ætt skulle bli fastboende utlendinger i et land som ikke var deres, og at de skulle vende tilbake til Kanaan «i fjerde generasjon». (1Mo 15: 13, 16) Ifølge den folketellingen som er omtalt i 4. Mosebok, kapitlene 1–3, må det ha kommet til mange slektsledd (generasjoner) i løpet av de 215 årene israelittene oppholdt seg i Egypt, ettersom det samlede antall menn som var 20 år eller mer like etter at folket forlot Egypt, var på hele 603 550 (i tillegg til mennene i Levi stamme). Men de ’fire generasjonene’ som er nevnt i 1. Mosebok 15: 16, regnet fra det tidspunkt da israelittene kom til Egypt, og til de drog ut derfra, kan oppfattes som de følgende: (1) Levi, (2) Kehat, (3) Amram og (4) Moses. (2Mo 6: 16, 18, 20) Disse mennene levde gjennomsnittlig i over hundre år. Hver av disse fire ’generasjonene’ fikk derfor tallrike etterkommere, kanskje både tippoldebarn og enda fjernere etterkommere, hvis man regner med at det gikk 20 eller av og til 30 år fra farens fødsel til hans første sønn ble født. Dette kan være forklaringen på at det i løpet av ’fire generasjoner’ kunne ha vokst fram en så stor folkemengde innen israelittene drog ut av Egypt. – Se UTGANGEN AV EGYPT.

Mange bibelforskere ser også et annet problem i forbindelse med den samme folketellingen. I 4. Mosebok 3: 27, 28 står det at det utgikk fire slekter fra Kehat, og at disse slektene hadde hele 8600 mannlige medlemmer (8300 ifølge noen håndskrifter til LXX ) som var fra en måned gamle og oppover da israelittene drog ut fra Egypt. Det kunne da se ut til at Moses på dette tidspunkt hadde tusenvis av brødre, fettere og nevøer. Noen har ut fra dette trukket den slutning at Moses ikke var sønn av den Amram som var sønn av Kehat, men at han var sønn av en annen Amram, en som levde flere generasjoner senere, slik at det ville vært tid nok til at det kunne bli født så mange mannlige etterkommere innenfor bare fire kehatittiske slekter innen den tiden da israelittene drog ut av Egypt.

Det kan være to løsninger på dette problemet. For det første nevner Bibelen, som tidligere nevnt, ikke alltid alle de sønner en mann hadde. Det er derfor mulig at Kehats fire navngitte sønner hadde flere sønner enn dem som er spesielt nevnt i slektsregistret. For det andre kan det være slik at både Levi, Kehat, Amram og Moses opplevde å se flere slektsledd (generasjoner) i løpet av sin levetid, selv om de personlig i betraktning av hvor lenge de levde, representerte fire slektsledd (generasjoner). Hvis man antar at det gikk 60 år mellom Levis og Kehats fødsel, mellom Kehats og Amrams fødsel og mellom Amrams og Moses’ fødsel, kunne det bli født flere generasjoner innenfor hver periode på 60 år. Moses kan ha sett sine jevnaldrende slektningers tippoldebarn og muligens også de sistnevntes barn før utgangen av Egypt. Det behøvde derfor ikke å ha vært en annen Amram mellom Amram, Kehats sønn, og Moses for at det kunne være så mange som 8600 (eller muligens 8300) kehatitter på den tiden.

Det oppstår også et spørsmål i forbindelse med en del av slektslinjen til den lovte Ætt, Messias, nemlig den delen som førte fra Nahsjon, som var høvding for Juda stamme etter utgangen av Egypt. I Rut 4: 20–22 blir Isai nevnt som det femte leddet i rekken fra Nahsjon til David. David ble født omkring 400 år etter utgangen av Egypt. Dette skulle innebære at disse forfedrene til David (i likhet med Abraham) hadde en gjennomsnittsalder på 100 år da deres sønn ble født. Dette er ikke utenkelig. Disse sønnene som er nevnt i Ruts bok, behøver ikke å ha vært de førstefødte. David var jo heller ikke den førstefødte, men den yngste av Isais mange sønner. Jehova kan også ha sørget for at Ætten kom gjennom denne nesten mirakuløse slektslinjen for at det i ettertid skulle være klart at Han hele tiden hadde ledet begivenhetenes gang i forbindelse med den lovte Ætt, slik han også avgjort hadde gjort i forbindelse med Isak og Jakob.

På det annen side er det også mulig at det med vilje er utelatt noen navn i dette 400 år lange  avsnittet av Messias’ slektsregister, som også er gjengitt i 1. Krønikebok 2: 11–15, Matteus 1: 4–6 og Lukas 3: 31, 32. Det at alle listene stemmer overens når det gjelder denne delen av slektsregistret, kan imidlertid tyde på at ingen navn er utelatt. Men selv om de historieskriverne som samlet disse listene, faktisk skulle ha utelatt visse navn som ikke ble ansett for å være viktige eller nødvendige for formålet, ville det ikke by på noe problem. Selv om det skulle ha vært flere slektsledd innimellom dem som er nevnt, ville det nemlig ikke virke forstyrrende inn på andre bibelske utsagn eller på Bibelens kronologi.

Bibelens slektsregistre er pålitelige. En som omhyggelig og i oppriktighet gransker Bibelens slektsregistre, vil ikke anklage bibelskribentene for å ha gjort seg skyldig i slurv, unøyaktighet eller overdrivelser i et forsøk på å forherlige sin egen nasjon eller en bestemt stamme eller person. Man må huske at de som tok med slektsregistrene i sine skrifter (for eksempel Esra og Nehemja), henviste til offentlige arkiver og hentet sine opplysninger fra de offisielle kildene de hadde adgang til. (Se KRØNIKEBØKENE.) Der fant de den informasjon de hadde behov for. De benyttet disse slektsregistrene til å framlegge tilfredsstillende beviser for det som trengte å bli bevist på den tiden. Deres slektshistoriske opplysninger ble etter alt å dømme fullt ut akseptert av dem som levde på den tiden, mennesker som hadde adgang til opptegnelsene og var kjent med de faktiske forhold. Det er derfor viktig å være klar over den situasjonen de befattet seg med. Esra og Nehemja skrev sine opplysninger i en gjenreisningstid, og de slektshistoriske opplysningene de samlet, hadde avgjørende betydning for funksjoner som nasjonens fortsatte eksistens var avhengig av.

Det var naturlig at slektsregistrene ble noe forandret i årenes løp, at nye navn ble føyd til, og at andre ble utelatt. På lister som gjaldt en tid langt tilbake, ble ofte bare de viktigere familieoverhodene nevnt. I noen tilfeller kunne mindre viktige navn stå i visse fortegnelser fordi de var av aktuell interesse. I noen tilfeller kan det bare ha vært mulig å finne ufullstendige lister i de kildene som ble benyttet. Noen deler av slektsregistrene kan ha vært utelatt, eller skribenten kan selv ha hoppet over noen avsnitt fordi de ikke var nødvendige i forbindelse med hans formål. Og de er heller ikke nødvendige for oss i vår tid.

I noen få tilfeller kan avskrivningsfeil ha sneket seg inn i teksten, spesielt i forbindelse med visse navns stavemåte. Men de forårsaker ikke problemer som har noen betydning for de slektsregistrene som er nødvendige for vår forståelse av Bibelen, og de berører heller ikke grunnlaget for kristendommen.

En grundig undersøkelse av Bibelen vil også vise at det ikke finnes noe grunnlag for den påstand at de gamle slektsregistrene i 1. Mosebok, kapitlene 5 og 11, og i andre bibelske bøker inneholder oppdiktede navn som skribenten har tatt med for å få registret til å stemme med et bestemt skjema. Disse skribentene var hengivne tjenere for Jehova, ikke nasjonalister. De var opptatt av Jehovas navn og hans forhold til sitt folk. Dessuten henviste andre bibelskribenter til mange av de navngitte personene som virkelige mennesker, og det gjorde også Jesus Kristus. (Jes 54: 9; Ese 14: 14, 20; Mt 24: 38; Joh 8: 56; Ro 5: 14; 1Kt 15: 22, 45; 1Ti 2: 13, 14; He 11: 4, 5, 7, 31; Jak 2: 25; Jud 14) Det å motsi alle disse vitnesbyrdene ville være ensbetydende med å beskylde sannhetens Gud for å lyve eller for å behøve å ty til knep for å få folk til å tro på hans Ord. Det ville være det samme som å benekte at Bibelen er inspirert.

Apostelen Paulus sier med rette: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» (2Ti 3: 16, 17) De slektsregistrene som finnes i Bibelen, er derfor helt pålitelige. De inneholder opplysninger av stor betydning både for dem som levde da de ble skrevet, og for oss som lever nå. Gjennom dem er det mulig å få en slektshistorisk bekreftelse på at Jesus Kristus er den lovte og lenge etterlengtede Abrahams Ætt. De gjør det også mulig å fastlegge kronologien tilbake til Adam, noe som ikke kan sies om noen annen kilde. Vi får bekreftet at Gud «dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker til å bo på hele jordens overflate». (Apg 17: 26) Vi ser at «da Den Høyeste gav nasjonene en arv, da han skilte Adams sønner fra hverandre, gikk han i gang med å fastsette folkenes grense med henblikk på antallet av Israels sønner» (5Mo 32: 8), og vi forstår hvordan nasjonene er beslektet med hverandre.

Ut fra kunnskapen om menneskenes opprinnelse, om at Adam opprinnelig var en «Guds sønn», og om at alle mennesker stammer fra Adam (Lu 3: 38), kan vi tydelig forstå den uttalelsen som går ut på at «synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden», og at «døden således spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet». (Ro 5: 12) Ut  fra denne kunnskapen er det også mulig å forstå hvordan Jesus Kristus kan være «den siste Adam» og «Evig Far», og hvordan det kan ha seg at «liksom alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i Kristus». (Jes 9: 6; 1Kt 15: 22, 45) Dette gjør det også lettere å forstå at det er Guds hensikt å føre lydige mennesker tilbake i en tilstand som «Guds barn». (Ro 8: 20, 21) Vi ser at Jehovas kjærlige godhet kommer til uttrykk overfor dem som elsker ham og holder hans bud, «i tusen generasjoner». (5Mo 7: 9) Det er tydelig at han er en trofast Gud som holder sine pakter og omhyggelig bevarer en historisk beretning som vi trygt kan bygge vår tro på. Både slektsregistrene og andre trekk ved Bibelen viser at Gud i sin storhet sørger for at historien blir nedtegnet og bevart. – Se SLEKTSREGISTER, JESU KRISTI.

Paulus’ veiledning angående slektsregistre. Omkring år 61–64 e.v.t. skrev apostelen Paulus til Timoteus at han ikke skulle rette sin oppmerksomhet mot «usanne historier og mot slektsregistre, som ikke fører til noe, men som snarere framkaller spørsmål til gransking» enn at de bidrar til «en utdeling av noe fra Gud i forbindelse med tro». (1Ti 1: 4) Det er lettere å forstå betydningen av denne advarselen når man vet hvilke ytterligheter jødene i senere perioder gikk til når de gransket slektsregistrene, og hvor nøyaktig de undersøkte enhver mulig uoverensstemmelse. I den babylonske talmud (Pesahim 62b) står det at de hadde «så mange eksegetiske fortolkninger mellom ‘Azel’ og ‘Azel’ [1. Krønikebok 8: 38 til 9: 44, en del av Bibelen som inneholder slektsregistre] at det måtte fire hundre kameler til for å bære dem»! – Hebrew-English Edition of the Babylonian Talmud, oversatt til engelsk av H. Freedman, London 1967.

Det å studere og diskutere slike spørsmål var uten praktisk verdi, og det gjaldt i enda høyere grad på den tiden da Paulus skrev til Timoteus. Det var ikke lenger viktig å bevare slektsregistrene for å kunne bevise hvem man stammet fra, siden Gud ikke lenger gjorde forskjell på jøder og ikke-jøder i den kristne menighet. (Ga 3: 28) Og gjennom slektsregistrene var det allerede slått fast at Jesus Kristus tilhørte Davids slektslinje. Dessuten ville Jerusalem og dermed også de jødiske slektsregistrene komme til å bli ødelagt ikke lenge etter at Paulus skrev denne formaningen. Gud bevarte dem ikke. Paulus var derfor opptatt av at Timoteus og menighetene ikke skulle la seg avspore så de begynte å bruke tid på granskning og strid om saker som gjaldt personlige stamtavler, og som ikke betydde noe for den kristne tro. Bibelen inneholder slektsregistre som viser at Jesus er Messias, og dette er det genealogiske anliggende som er av størst betydning for kristne. De øvrige bibelske slektsregistrene utgjør et vitnesbyrd om at den bibelske beretning er pålitelig, at den er en sann historisk beretning.