En som kaster prosjektiler med en slynge. Slyngen var gjerne en forholdsvis kort reim som ble lagt dobbelt og svingt rundt. Prosjektilet, for eksempel en stein, ble slengt ut i høy hastighet ved at den ene enden av reimen ble sluppet.

I gammel tid var slyngekastere en viktig avdeling i en hær. I Benjamins stamme var det 700 utvalgte menn som var «slyngekastere som kunne treffe på en hårsbredd, og som ikke bommet». (Dom 20: 15, 16) Ifølge targumene var keretittene og peletittene blant Davids krigere dyktige slyngekastere. Slyngekastere var også en viktig del av kong Ussias hær. (2Kr 26: 13, 14) Gamle monumenter viser at assyrerkongen Sankerib hadde et korps med slyngekastere i sin hær. Lignende avdelinger fantes også i egyptiske, syriske, persiske, sicilianske og andre hærstyrker. I den romerske hær tjenestegjorde slyngekastere i hjelpetroppene (auxilia). Så sent som i det første århundre e.v.t. forteller Josefus at jødiske slyngekastere praktiserte sine ferdigheter overfor romerske hærstyrker. – Jewish Antiquities, XVII, 259 (x, 2); Den jødiske krig, København 1997, 2. bok, kap. 17, pkt. 5 (s. 157); 4. bok, kap. 1, pkt. 3 (s. 234).

I oldtidens hærer utgjorde slyngekasterne vanligvis bare én avdeling av fotfolket. Resten av infanteriet bestod av bueskyttere og et mindre antall spydbærere. Når slyngekasterne ble beordret fram i første rekke for å innlede en kamphandling eller stanse fiendens frammarsj, rykket  de framover fra de bakre rekker gjennom passasjer mellom soldatene. Andre ganger slynget de sine prosjektiler bakfra, over hodet på spydbærerne. Slyngekasterne var spesielt effektive som krigere når de angrep byer med murer omkring. Med sine prosjektiler som ble slynget fra bakkenivå, kunne de slå ut fiendene oppe på murene eller også ramme mål inne i byene. (2Kg 3: 25) Da beleiringsmaskiner og angrepstårn ble utviklet, drog slyngekasterne fordel av den muligheten de derved fikk til å kjempe fra et høyere nivå.

En slyngekaster hadde den fordel framfor en soldat som var iført rustning og utstyrt med sverd eller spyd, at han kunne ramme fienden fra langt hold. Det påstås at han kunne treffe et mål som lå opptil 120 m unna, med steiner, og et enda fjernere mål med blykuler.

David som slyngekaster. Det skulle mye tid og trening til for å bli en dyktig og erfaren slyngekaster. Unge gjetergutter som passet hjorder og beskyttet dem mot rovdyr, utviklet den nødvendige ferdigheten. Gjetergutten David følte seg langt bedre rustet med slyngen sin enn med Sauls tunge rustning. Men han ville sikkert ikke ha kunnet klare seg mot Goliat hvis han ikke hadde hatt tro på Jehova og fått styrke fra ham. Utfallet av kampen avhang ikke av hvem som hadde best våpen, og hvem som var den dyktigste krigeren, men av Jehova, som støttet David. Som David sa til Goliat: «Jeg kommer mot deg med hærstyrkenes Jehovas navn, . . . han som du har hånt. . . . Og hele denne menighet skal vite at det ikke er ved sverd eller ved spyd Jehova frelser, for striden hører Jehova til.» En stein fra Davids slynge, en stein som utvilsomt ble styrt og gitt en usedvanlig kraft av Jehova, trengte inn i Goliats panne. Goliat falt, og David tok sverdet hans og «gjorde det endelig av med ham». – 1Sa 17: 38–51.