En følelse av fysisk ubehag, enten moderat eller sterkt; også intens mental eller følelsesmessig lidelse.

Mennesker har erfart mental, følelsesmessig og fysisk smerte på grunn av utmattende arbeid med å dyrke jord som var forbannet (1Mo 3: 17–19; 5: 29), på grunn av krenkende ord (Ord 15: 1), på grunn av at andre ikke reagerer positivt på godhet (Ro 9: 2), og på grunn av sykdom og annen motgang (Job 2: 13; 16: 6). Uhyggelige og skremmende situasjoner, både virkelige og slike noen har sett i syner, har også framkalt smerte. – Sl 55: 3, 4; Jes 21: 1–3; Jer 4: 19, 20; Ese 30: 4, 9; se også FØDSELSVEER.

’Smerte skal ikke være mer.’ Selv om den fysiske smertefølelsen er ubehagelig, tjener den et nyttig formål ved å gjøre en våken for farer som kan føre til legemlig skade, slik at en kan treffe forholdsregler for å unngå alvorlige kvestelser. Oppfyllelsen av Guds løfte om at «heller ikke . . . smerte skal være mer» (Åp 21: 4), kan derfor ikke innebære at menneskene blir ute av stand til å føle smerte. Det må heller forholde seg slik at den slags mental, følelsesmessig og fysisk smerte som er en følge av synd og ufullkommenhet (Ro 8: 21, 22), ’ikke skal være mer’ i den forstand at det som volder slik smerte (for eksempel sykdom og død), vil bli fjernet. At legemlig fullkommenhet ikke i seg selv betyr absolutt fravær av smerte, framgår av at selv det fullkomne mennesket Jesus erfarte både legemlig og følelsesmessig smerte i forbindelse med sin død og på grunn av den avvisende holdning han ble møtt med av dem han forkynte for. (Mt 26: 37; Lu 19: 41) Det var til og med blitt forutsagt at  han skulle være «en mann som var bestemt for smerter». (Jes 53: 3) Jesus bar andre menneskers smerter ved å helbrede dem som «led av forskjellige sykdommer og plager». – Mt 4: 24; Jes 53: 4.

Brukt billedlig. Ordet «smerte» blir ofte brukt på en billedlig måte i Bibelen. Alt etter den sammenhengen det står i, kan det bety «hardt arbeid» (Ord 5: 10) eller en sunn frykt for Jehova Gud og en dyp respekt for ham. (1Kr 16: 30; Sl 96: 9; 114: 7) Når vannene, fjellene og jorden skjelver, sies det at de ’vrir seg i smerte’. (Sl 77: 16; 97: 4; Jer 51: 29; Hab 3: 10) I Jehovas øyne hadde det troløse Juda en uhelbredelig smerte som ville få en dødelig utgang. – Jer 30: 15.

Smerter, eller veer, kan også betegne en bedrøvelig omstendighet. Angående Jesus Kristus sa apostelen Peter: «Gud oppreiste ham ved å løse dødens veer, for det var ikke mulig at han fortsatt kunne holdes fast av den.» (Apg 2: 24) Selv om de døde er uten bevissthet, er døden noe som er bittert og sørgelig, både på grunn av den smerte som ofte går forut for den, og fordi dens lammende grep gjør slutt på all virksomhet og frihet. – Jf. Sl 116: 3.