Noe som blir brukt til pynt eller dekorasjon. Det som blir brukt slik, behøver ikke alltid å være av vesentlig betydning i seg selv. Smykker ble særlig brukt av kvinner, men også av menn, og de ble til og med benyttet på dyr. Mange bygninger ble utsmykket.

Opplysninger som er gitt i Bibelen, og arkeologiske funn viser at folk allerede langt tilbake i tiden var interessert i utsmykning, og dessuten at utsmykningen ble utført med stor faglig ekspertise og kunstnerisk dyktighet. Kunsthåndverkere innen fagområder som veving, brodering, treskjæring, elfenbensskjæring og metallarbeid utførte svært dekorative arbeider. I ruinene av palasser i Assyria, Babylon, Persia og byen Mari  er det gjort funn som vitner om rike dekorasjoner. Det finnes rester etter store innvendige veggmalerier, og både innvendige og utvendige vegger var dekorert med fint utmeislede basrelieffer med motiver fra krig, jakt og det som foregikk i palasset. Døråpningene var ofte «bevoktet» av veldige dyrefigurer. Avbildningene av kongen og andre personer på relieffene viser at klærne deres var prydet med fine broderier. Til og med hestenes seletøy var overdådig dekorert med dusker og graveringer. (Jf. halskjedene til midjanittenes kameler; Dom 8: 21, 26.) Den viktigste kilden til opplysninger om Egypt er gravmalerier, men det er også funnet noen kulturgjenstander, blant annet tronstoler og kongelige stridsvogner.

Blant hebreerne og de første kristne. Smykker omtales tidlig i Bibelen. Abrahams tjener overrakte Rebekka en nesering av gull og to armbånd. (1Mo 24: 22, 30, 47, 53) Da Josef ble faraos førsteminister, fikk han et halskjede av gull og faraos egen signetring. (1Mo 41: 41–43) Slike signetringer, eller seglringer, ble brukt i alle de bibelske land. De ble ofte båret i en snor om halsen. (Jf. 1Mo 38: 18.) Med en slik ring kunne en person sette sin signatur, eller sitt offisielle segl, på dokumenter, og hvis noen overdrog sin signetring til en annen, var det et tegn på at vedkommende hadde fullmakt til å handle på vegne av den som eide ringen.

Da israelittene gikk ut av Egypt, lot egypterne dem få mange gjenstander av sølv og gull, og det var utvilsomt fra denne samlingen av verdisaker de hentet mange av de brosjene, øreringene og ringene og andre gjenstandene som de gav som bidrag til arbeidet på tabernaklet, akkurat som de med urette hadde gitt øreringer av gull til arbeidet med å forme en avgudskalv. (2Mo 12: 35, 36; 32: 1–4; 35: 20–24) I forbindelse med tabernaklet og dets utstyr ble det utført mye arbeid av kunsthåndverkere som var dyktige til å arbeide med tre og edle metaller og edelstener, og likeså til å veve og brodere. (2Mo 35: 25–35) Det templet som Salomo senere bygde, var enda mer praktfullt utsmykket. De innvendige panelene av sedertre og dørene av oljetre og einertre hadde utskårne relieffer med forskjellige slags figurer – for eksempel gresskarformede ornamenter, blomsterkranser, kjeruber og palmer, alle kledd med bladgull. De to kobbersøylene foran bygningen hadde søylehoder som var prydet med nettverksarbeid, flettede ornamenter laget som kjeder og dessuten granateplefigurer og liljeformet arbeid. (1Kg 6: 18, 29, 35; 7: 15–22) Salomo satte stor pris på kunstnerisk skjønnhet, og hans store elfenbenstrone var kledd med gull og hadde løvefigurer ved siden av armlenene. Det var dessuten ytterligere tolv løvefigurer på de seks trinnene foran tronen. Salomos trone og det som hørte med til den, var enestående i datidens verden. – 1Kg 10: 16–21.

I Bibelen blir det imidlertid lagt større vekt på åndelig skjønnhet. Foreldres tukt og formaninger er «en fager krans» til barnas hode og «et vakkert halskjede» til deres hals; visdom er «en vakker krone». «Kunnskaps lepper er dyrebare kar» som er langt mer verdifulle enn en hvilken som helst gullvase som er laget av en kunsthåndverker. «Som epler av gull på graverte arbeider av sølv er et ord talt i rette tid», og «en ørering av gull og et smykke av spesielt gull er en vis mann som gir irettesettelse, for det øre som hører». (Ord 1: 9; 4: 9; 20: 15; 25: 11, 12) En vakker kvinne som mangler fornuft, blir sammenlignet med «en nesering av gull i trynet på en gris». – Ord 11: 22.

Det oppfordres til måtehold, spesielt i De kristne greske skrifter. Om kvinner heter det at de skal «pynte seg med velordnede klær, med beskjedenhet og et sunt sinn, ikke med hårfletningsfrisyrer og gull eller perler eller meget kostbar klesdrakt, men på den måten som sømmer seg for kvinner som bekjenner at de har ærbødighet for Gud, nemlig ved gode gjerninger». (1Ti 2: 9, 10) Peter kunne henvise til eksempler fra førkristen tid da han oppfordret kvinner til å pryde seg med den skjønnhet som er forbundet med «hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd, som er av stor verdi i Guds øyne». Han pekte på at Sara og andre kvinner prydet seg på denne måten, «idet de underordnet seg under sine egne menn». (1Pe 3: 1–6) Det framgår av dette at Bibelen inneholder veiledning som kan hjelpe dem som følger den, til å ha et rett og likevektig syn på bruken av smykker og utsmykning.

Nevnt i profetier. Fordi Jehova hadde velsignet Jerusalem, Judas hovedstad, sammenlignet han denne byen med en kvinne som var pyntet med kostbare klær og mange praktfulle smykker. Da byen mistet sin åndelighet og i åndelig forstand prostituerte seg med andre nasjoner, ble den fratatt sine smykker og etterlatt naken og bar. (Ese 16: 2, 10–39) Dette skjedde ikke bare i åndelig forstand, men også bokstavelig talt da byens grådige erobrere tok den rikdom som «Sions døtre» hadde båret, deriblant ankelringer, hodebånd, måneformede smykker, øredobber, armbånd, slør, hodeplagg, ’fottrinnkjeder’,  brystbånd ,’sjelehus’ (sannsynligvis parfymebeholdere), smykker av summende sneglehus (amuletter), fingerringer og neseringer. (Jes 3: 16–26) Dette ville være en sorgens tid, for når folk sørget, la de vanligvis fra seg smykkene sine. – 2Mo 33: 4–6.

Når Jehova kjøpte Sion tilbake fra landflyktigheten i Babylon, skulle han på den annen side legge byens grunnvoll med safirer og lage dens murkranser av rubiner og dens porter av ildrøde, strålende steiner – et bilde på at han skulle innføre fred og rettferdighet. (Jes 54: 7, 8, 11–14) Det sies også at byen skulle bli kledd og pyntet som en brud. (Jes 49: 14–18; jf. 61: 10.) Dette siste bildet kan til en viss grad minne om beskrivelsen av Det nye Jerusalem med dets perleporter og dets grunnvoller av edelstener, en by som var gjort i stand som «en brud som er pyntet for sin ektemann». (Åp 21: 2, 9–21) Også her er det tydelig at pynten og utsmykningen henspiller på åndelige egenskaper og på velsignelser som er en følge av Guds godkjennelse og gunst.

Babylon den store, den symbolske kvinnen som driver utukt med jordens konger og kler seg i kongelig skrud og kongelige smykker og lever i skamløs overdådighet, skal derimot bli avkledd all sin stas. Hun skal bli gjort naken og skal deretter bli tilintetgjort. Hennes skjønnhet er falsk, og hun har «herliggjort seg selv». Hennes smykker er derfor ikke et symbol på Guds velsignelse og gunst, men heller på hennes egen falskhet og den lønnen hennes skjøgeliv skaffer henne i form av makt og rikdom. – Åp 17: 3–5, 16; 18: 7–20.

Se ANKELKJEDE, ANKELRING; ARMBÅND; BROSJE; EDELSTENER; HALSKJEDE; NESERING; PERLEKJEDE; RING; ØRERING, ØREDOBB.