En person som tjenestegjør i en hær. I De hebraiske skrifter blir soldater ofte betegnet mer presist etter sine spesielle oppgaver: hestfolk (2Mo 14: 9), løpere (1Sa 22: 17), slyngekastere (2Kg 3: 25), menn som håndterte lanse og skjold (2Kr 25: 5), skyttere (2Kr 35: 23) og bueskyttere (Job 16: 13; Jes 21: 17). Det greske ordet for «soldat» er stratiọtes. – Se HÆR.

På den tiden da Judea var underlagt Roma, var soldater et vanlig syn i området. Det at en offiser i Kapernaum kunne si: «For jeg . . . har soldater under meg», viser at det var stasjonert soldater i det området som stod under hans kommando. (Mt 8: 5–9) Romerske styrker var innkvartert i Antoniaborgen og kunne derfra holde oppsyn med jødene. Siste gang Paulus var i Jerusalem, reddet den militære befalingsmannen i denne borgen ham fra en opphisset folkemengde og dagen etter fra de rasende fariseerne og saddukeerne. (Apg 21: 30–35; 22: 23, 24; 23: 10) Da befalingsmannen fikk høre at det var planlagt et attentat mot Paulus, sørget han for at en eskorte bestående av 70 hestfolk, 200 soldater og 200 spydbærere førte ham til Antipatris, og at hestfolkene så førte ham videre derfra til Cæsarea. – Apg 23: 12–33.

Jødiske soldater. Det fantes også jødiske soldater, og noen av disse kom til døperen Johannes og spurte: «Hva skal vi gjøre?» De førte muligens en form for politimessig oppsyn, særlig i forbindelse med innkreving av toll og skatt. – Lu 3: 12–14.

Da Jesus ble henrettet og begravet. Ettersom Jesus ble overgitt til den romerske stattholderen, anklaget for opprør mot Roma, var det romerske soldater som ble brukt i forbindelse med at han ble henrettet. Før de førte ham bort for å pælfeste ham, utsatte de ham for ydmykende behandling ved å gjøre narr av ham og spytte på ham og slå ham. (Mt 27: 27–36; Joh 18: 3, 12; 19: 32–34) De delte ytterkledningene hans mellom seg og kastet lodd om underkledningen hans. Den avdelingen som utførte pælfestingen, bestod tydeligvis av fire soldater. (Joh 19: 23, 24) Den offiseren som hadde kommandoen i forbindelse med henrettelsen, og som så de fenomener som inntraff, og de omstendigheter Jesus døde under, sa: «Denne mannen var virkelig Guds Sønn.» (Mr 15: 33–39) Det var også romerske soldater som ble satt til å vokte Jesu grav. (Mt 27: 62–66) Jødene hadde bedt Pilatus om å sette vakt ved graven, og det hadde de ikke behøvd å gjøre hvis det var tale om det jødiske tempelpolitiet. Dessuten lovte overprestene at de skulle ordne opp i saken direkte med stattholderen hvis det kom ham for øre at Jesu legeme var blitt borte. – Mt 28: 14.

Den første hedning som ble en kristen. Omkring tre og et halvt år senere sendte en romersk soldat, en centurion, av sted to av sine hustjenere og «en gudhengiven soldat» for at de skulle be Peter komme til Cæsarea. Peters forkynnelse førte til at Kornelius og hans husstand, uten tvil også ’den gudhengivne soldaten’ som var i hans tjeneste, fikk den hellige ånd og ble de første hedninger som ble medlemmer av den kristne menighet. – Apg 10: 1, 7, 44–48.

Da Peter ble utfridd. Apostelen Peter ble senere arrestert etter ordre fra Herodes Agrippa I og satt i fengsel, hvor han ble overgitt til fire vaktskift med fire soldater i hvert skift. To av soldatene i et slikt skift holdt vakt ved fengselsdøren, og Peter var lenket til de to andre, en på hver side. Om natten viste en engel seg, løste Peter fra lenkene og utfridde ham av fengselet. Dette vakte stor røre blant soldatene. Herodes forhørte de vaktene som hadde ansvaret, og befalte så at de skulle «føres bort og straffes», noe som sannsynligvis betyr at de ble henrettet, i samsvar med romersk skikk. – Apg 12: 4–10, 18, 19.

Paulus blir vist vennlighet. Da apostelen Paulus skulle føres med skip til Roma fordi han hadde anket sin sak til keiseren, ble han overgitt  til en avdeling soldater som stod under kommando av en offiser som het Julius, fra Augustus’ hæravdeling. Denne mannen behandlet Paulus på en vennlig måte og lot ham få gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg. Til å begynne med trodde han tydeligvis ikke at Paulus var ledet av Gud, og stolte derfor mer på skipets eier og på styrmannen. Men etter at skipet var blitt kastet voldsomt omkring av en storm i flere dager, og etter at Paulus hadde fortalt om et syn han hadde hatt hvor han ble forsikret om at alle om bord ville bli bevart i live, lyttet offiseren og hans menn til Paulus. Da skipet begynte å bli slått i stykker i nærheten av Malta, ville soldatene drepe alle fangene, men offiseren, som ønsket å bringe Paulus trygt fram, hindret dem. (Apg 27: 1, 3, 9–11, 20–26, 30, 31, 39–44) I Roma fikk Paulus lov til å bo i sitt eget leide hus sammen med en soldat som holdt vakt over ham. – Apg 28: 16, 30.

Brukt billedlig. Da Paulus i sitt brev til menigheten i Korint forsvarte sin stilling som apostel, skrev han: «Hvem tjener noen gang som soldat på egen bekostning?» (1Kt 9: 7) Selv om Paulus ikke hadde tatt imot materiell hjelp fra korinterne, argumenterte han her for at han som soldat i sin Herre Kristi tjeneste så absolutt var berettiget til slik hjelp. Paulus betraktet også dem som samarbeidet med ham i forkynnelsen av det gode budskap, som Kristi soldater og kalte dem ’medsoldater’. – Flp 2: 25; Flm 2.

Til Timoteus, som Paulus hadde overdratt et stort ansvar, skrev han: «Ta din del i å lide ondt, som en god Kristi Jesu soldat. Ingen som tjener som soldat, lar seg innvikle i livets ervervsmessige gjøremål, for at han kan oppnå godkjennelse hos den som har vervet ham som soldat.» (2Ti 2: 3, 4) En god soldat regner med å møte vanskeligheter, og han vet at han må stå til rådighet til enhver tid og holde ut under de mest krevende forhold. Så lenge han er i krig, tenker han ikke på sin egen bekvemmelighet eller på å gjøre det han har lyst til. Det er hans overordnede som bestemmer hvordan han skal bruke sin tid og sine krefter. En soldat legger dessuten sin forretning, sitt landbruk, sitt håndverk eller andre leveveier bak seg for å kunne gjøre tjeneste som soldat. Han involverer seg ikke i andre ting, ettersom det ville avlede hans tanker fra kampen, som er det viktigste, og legge beslag på hans krefter. Det ville kunne koste ham selv eller dem som er avhengige av ham, livet. Ifølge historikerne hadde romerske soldater ikke lov til å ha noen annen form for levevei, og de kunne ikke være formyndere eller forvalte noens eiendom, for at ikke deres oppmerksomhet skulle bli avledet fra deres tjeneste som soldat. Under Moseloven var det for øvrig slik at en nygift mann og en mann som hadde bygd seg et hus, men ennå ikke hadde innviet det, og en mann som hadde plantet en vingård, men ennå ikke hadde høstet dens frukt, var fritatt for militærtjeneste. Og en mann som var fryktsom, ville naturligvis bli en dårlig soldat og ville bryte ned sine medsoldaters moral; en slik mann var derfor også fritatt for militærtjeneste ifølge Loven. (5Mo 20: 5–8) Både jødekristne og hedningkristne kunne derfor lett forstå Paulus’ illustrasjon.

I brevet til efeserne forklarte Paulus at den kristne soldat ikke kjemper mot blod og kjød, men mot «de onde åndemaktene i de himmelske regioner». Den rustning som er nødvendig for å kunne delta i denne kampen, er det derfor ikke mulig å få fra noe hold i denne verden; den rustningen man trenger, er rustningen fra Jehova Gud, han som vinner seier ved sin Hærfører, Jesus Kristus. – Ef 6: 11–17.