Den største av de to lyskildene på himmelen som gir lys til jorden; jordens viktigste energikilde. Uten solen hadde det ikke kunnet eksistere liv på jorden. Solen (hebr. sjẹmesj; gr. hẹlios) fungerer dessuten, sammen med månen, som en tidsmåler for menneskene og gir grunnlag for registrering av tidsperioder, dager og år. (1Mo 1: 14–18) Solen er en gave fra «himmellysenes Far», og han lar den skinne på alle uten forskjell, både onde og gode. (Jak 1: 17; Jer 31: 35; Mt 5: 45) Solen kan virkelig sies å lovprise sin store Skaper. – Sl 148: 3.

Solen er en stjerne med en diameter på omkring 1 392 000 km, noe som svarer til over hundre ganger jordens diameter, og dens volum er over en million ganger større enn jordens. Den gjennomsnittlige avstanden fra jorden er over 149 600 000 km. Man mener at solens overflatetemperatur ligger på omkring 6000 °C. På grunn av solens store avstand fra jorden er det mindre enn en milliarddel av dens strålingsenergi som når jorden. Men denne mengden er fullt ut tilstrekkelig til å skape ideelle klimatiske forhold som muliggjør plante- og dyrelivet på jorden. – 5Mo 33: 14; 2Sa 23: 4.

Jehova og Kristus stråler klarere enn solen. Solens Skaper, Jehova, stråler herligere og klarere enn solen. Noe som viser det, er at det lyset som skinte da hans oppstandne Sønn åpenbarte en del av sin herlighet for Saulus, var «klarere enn solens glans». (Apg 26: 13) I den hellige by, Det nye Jerusalem, vil det ikke være bruk  for solens lys, for «Guds herlighet» vil opplyse den, og Lammet vil være «dens lampe». – Åp 21: 2, 23; 22: 5.

Guds makt over sollyset. Den dagen Jesus ble hengt på torturpælen, falt det et mørke over hele landet fra den sjette time (kl. 11–12) til den niende time (kl. 14–15). (Mt 27: 45; Mr 15: 33) Lukas’ beretning tilføyer at det ble mørkt fordi «sollyset forsvant». (Lu 23: 44, 45) Grunnen til dette kan ikke ha vært at månen forårsaket en solformørkelse, slik noen mener, for dette skjedde ved påsketider, da det alltid er fullmåne. Det er først omkring to uker senere det er nymåne, (og det er ved nymåne det forekommer solformørkelser, idet månen sett fra jorden da befinner seg i samme retning som solen).

Lenge før denne begivenheten hadde Jehova vist sin evne til å stenge sollyset ute. Det skjedde da israelittene befant seg i Egypt. Under den niende plagen ble egypterne innhyllet i tykt mørke – et mørke som man kunne «ta på». Det varte i tre dager, lenger enn noen solformørkelse forårsaket av månen. Dessuten hadde israelittene i det nærliggende Gosen lys. – 2Mo 10: 21–23.

Da Jesus besvarte sine disiplers spørsmål om hans nærvær og avslutningen på tingenes ordning, forutsa han en usedvanlig formørkelse av solen. – Mt 24: 3, 29; Mr 13: 24; Lu 21: 25; jf. Jes 13: 10; Joe 2: 10, 31; 3: 15; Apg 2: 20; se HIMMEL (Himlene formørkes).

Tid og retning. Tidspunkter ble ofte angitt ved hjelp av henvisninger til solens posisjon. (1Mo 15: 12, 17; 32: 31; 5Mo 16: 6; Jos 8: 29; Dom 9: 33; 1Sa 11: 9) Retninger ble angitt på lignende måte. (5Mo 11: 30; Jos 12: 1) Uttrykket «under solen» ble brukt i betydningen «hvor som helst på jorden». (For 5: 18; 9: 11) ’For solens øyne’ og «framfor solen» betydde «offentlig; for alles øyne». – 2Sa 12: 11, 12.

Brukt billedlig. Jehova Gud blir kalt «sol og skjold», ikke fordi han er en naturgud, men fordi han er Kilden til lys, liv og energi. (Sl 84: 11) Det sies også at han er en skygge for sitt folk, slik at ’solen ikke skal stikke’ dem. Her blir det som bringer ulykke, sammenlignet med solens hete. (Sl 121: 6, 7) Forfølgelse (Mt 13: 5, 6, 20, 21) og Guds vrede blir noen ganger også symbolsk framstilt ved solens brennende hete. – Åp 7: 16.

Jehova sammenlignet det opprørske Jerusalem med en kvinne som hadde født sju sønner, og beskrev den dom som kom over henne, med det billedlige uttrykket: «Hennes sol har gått ned mens det ennå er dag.» Det vil si at hun ville bli rammet av ulykken før hun nådde sitt livs aften. Dette ble oppfylt da Jerusalem ble ødelagt av Babylon. (Jer 15: 9) Mika kom med en lignende profeti om de profetene som villedet Israel: «Solen skal med sikkerhet gå ned over profetene, og dagen skal bli mørk over dem.» (Mi 3: 6; jf. Am 8: 9.) Jehovas rikes styre blir framstilt som så strålende at det kan sies at «fullmånen er blitt beskjemmet, og den glødende solen er blitt skamfull» i sammenligning med det. (Jes 24: 23) Jesus sa at «de rettferdige» ved avslutningen på tingenes ordning skulle «skinne så klart som solen i sin Fars rike». – Mt 13: 39, 43; jf. Da 12: 3; se LYS.

Soldyrkelse. Da kong Josjia renset Juda, «avsatte [han] prestene for de fremmede gudene, dem som Judas konger hadde innsatt for at de skulle frambringe offerrøyk . . . for solen og for månen». «Videre sørget han for at de hestene som Judas konger hadde gitt til solen, ikke mer gikk inn i Jehovas hus . . . og solvognene brente han opp med ild.» (2Kg 23: 5, 11) Senere fikk profeten Esekiel i Babylon et syn av Jehovas tempel i Jerusalem. I det så han mellom forhallen og alteret 25 menn som «bøyde seg mot øst, for solen». (Ese 8: 16) Det var slike avskyelige handlinger som førte til at Jerusalem ble lagt i ruiner i 607 f.v.t., da Jehova benyttet Nebukadnesar til å ødelegge byen og templet. – Jer 52: 12–14.

Skyggen som gikk ti trinn tilbake. Både i Babylon og i Egypt kan bruken av solur spores tilbake til 700-tallet f.v.t. og tiden før det. Det hebraiske ordet maʽalọth, som i noen oversettelser (KJ, NO, MMM) er oversatt med «solur» i 2. Kongebok 20: 11 og Jesaja 38: 8, betyr imidlertid bokstavelig «trinn» (NV, NB, MMM, fotn.). Dette ordet er også brukt i overskriftene til de 15 sangene «ved oppstigningene», Salmene 120 til 134.

I de ovennevnte skriftstedene, 2. Kongebok 20: 8–11 og Jesaja 38: 4–8, blir det fortalt om det tegn Gud gav den syke kong Hiskia som svar på Jesajas bønn. Tegnet bestod i at Jehova fikk en skygge som gradvis hadde gått nedover, til å forandre retning og gå ti trinn tilbake, eller oppover. Disse ’trinnene’ kan ha vært streker på et solur; det er ikke umulig at Hiskias far, Akas, hadde et slikt solur og kanskje til og med hadde fått det fra Babylon. Den jødiske historieskriveren Josefus skriver imidlertid i forbindelse med denne beretningen at disse trinnene befant seg «i huset», noe som tyder på at de utgjorde en del av en trapp. (Jewish Antiquities, X, 29 [ii, 1]) Ved siden av trappen kan det ha stått en søyle som solstrålene falt på, slik at den dannet en skygge som gradvis flyttet seg langs trinnene og dermed virket som en tidsmåler.

 Det er mulig at dette miraklet hadde med forholdet mellom jorden og solen å gjøre, og hvis det er tilfellet, kan det ha lignet på det miraklet som blir omtalt i Josva 10: 12–14. (Se MAKT, KRAFT, KRAFTIGE GJERNINGER [Sol og måne står stille].) Det ser ut til at dette varselet gjorde inntrykk på folk over store områder, for 2. Krønikebok 32: 24, 31 viser at det kom sendebud fra Babylon til Jerusalem for å forhøre seg om det.