Soningsdagen (hebr. jom hakkippurịm, «overdekkingenes dag») var en dag da synd ble sonet, eller dekket over. Israelittene feiret denne dagen den 10. tisjri, det vil si på den tiende dagen i den sjuende måneden i det hellige år. (Tisjri svarer omtrent til september/oktober.) På denne dagen frambar Israels øversteprest ofre til soning for sine egne synder, for de andre levittenes synder og for folkets synder. Det var dessuten den dagen da tabernaklet, og senere templet, ble renset for syndens besmittende virkninger.

Soningsdagen var en dag da det skulle finne sted en hellig sammenkomst, og det var en fastedag, noe som framgår av at folket da skulle ’plage sine sjeler’. Dette var den eneste fasten som var påbudt i Moseloven. Dagen var også en sabbat, da man avholdt seg fra vanlig arbeid. – 3Mo 16: 29–31; 23: 26–32; 4Mo 29: 7; Apg 27: 9.

Bare én dag i året – på soningsdagen – hadde øverstepresten lov til å gå inn i Det aller helligste i tabernaklet eller i templet. (He 9: 7; 3Mo 16: 2, 12, 14, 15) Det er også verdt å merke seg at jubelåret begynte med soningsdagen. – 3Mo 25: 9.

Da soningsdagen ble innstiftet i ødemarken på Sinaihalvøya på 1500-tallet f.v.t., var det Moses’ bror, Aron, som var Israels øversteprest. Det han fikk anvisning om å gjøre, tjente som et mønster for hvordan feiringen av soningsdagen deretter skulle foregå. Når en forsøker å danne seg et bilde av det som foregikk på denne dagen, noe som må ha gjort sterkt inntrykk på israelittene, vil en lettere kunne forstå hva den betydde for dem. Det er ingen tvil om at den hjalp dem til å bli enda mer klar over at de var syndere som hadde behov for en gjenløsning, og til å verdsette den store barmhjertighet Jehova hadde vist dem ved å treffe denne foranstaltningen for at de synder de hadde begått i det forløpne år, kunne bli sonet.

Forskjellige trekk ved soningsdagen. Aron skulle på soningsdagen gå inn på det hellige  sted med en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer. (3Mo 16: 3) Først tok han av seg sin vanlige prestedrakt, så badet han, og så tok han på seg de hellige linklærne. (3Mo 16: 4) Deretter trakk han lodd mellom to geiter (to hannkje) som var tatt fra «forsamlingen av Israels sønner», og som begge var like sunne og friske og lytefrie. (3Mo 16: 5, 7) Øverstepresten trakk lodd mellom dem for å avgjøre hvilken av de to som skulle ofres til Jehova som et syndoffer, og hvilken som skulle sendes ut i ødemarken, idet den bar på Israels synder som ’bukken for Asasel’. (3Mo 16: 8, 9; jf. 14: 1–7; se ASASEL.) Deretter ofret han den unge oksen som et syndoffer for seg selv og sitt hus, det vil si for hele Levi stamme, som hans husstand var en del av. (3Mo 16: 6, 11) Han tok så velluktende røkelse og fyrfatet fullt av brennende kull fra alteret og gikk innenfor forhenget, inn i Det aller helligste. Her inne, i det innerste rommet, hvor vitnesbyrdets ark befant seg, ble røkelsen brent, og røkelsesskyen bredte seg over Arkens gullokk, hvor det var to kjeruber, også de laget av gull. (3Mo 16: 12, 13; 2Mo 25: 17–22) Denne handlingen var nødvendig for at Aron senere skulle kunne vende tilbake til Det aller helligste uten fare for sitt liv.

Aron gikk nå ut av Det aller helligste for å hente noe av oksens blod. Da han vendte tilbake med det, stenket han med fingeren noe av det sju ganger foran Arkens lokk, på østsiden. Dermed hadde soningen for presteskapet funnet sted; prestene var nå renset og kunne nærme seg Jehova på vegne av folket. – 3Mo 16: 14.

Den bukken som loddet «for Jehova» falt på, ble ofret som et syndoffer for folket. (3Mo 16: 8–10) Deretter bar øverstepresten blodet av bukken for Jehova inn i Det aller helligste, hvor han brukte det til å gjøre soning for Israels tolv ikke-prestelige stammer. Bukkens blod ble i likhet med oksens blod stenket «mot lokket og foran lokket» på Arken. – 3Mo 16: 15.

På denne måten gjorde Aron også soning for det hellige sted og møteteltet. Deretter tok han noe av oksens blod og av blodet til bukken for Jehova og gjorde soning for brennofferalteret, idet han tok noe av blodet og strøk det på alterhornene. Han skulle også «stenke noe av blodet på det med sin finger sju ganger og rense det og hellige det for Israels sønners urenheter». – 3Mo 16: 16–20.

Øverstepresten vendte nå sin oppmerksomhet mot den gjenværende bukken, bukken for Asasel. Han la sine hender på dens hode og bekjente over den «alle Israels sønners misgjerninger og alle deres opprør i alle deres synder», la dem på dens hode og sendte den så ut ’i ødemarken ved en mann som stod klar’. Bukken «bar» på den måten israelittenes misgjerninger ut i ødemarken, hvor den forsvant. (3Mo 16: 20–22) Den som førte bukken av sted, måtte deretter vaske sine klær og bade før han vendte tilbake til leiren. – 3Mo 16: 26.

Aron gikk nå inn i møteteltet, tok av seg linklærne, badet og tok på seg sine vanlige klær. Han gjorde deretter soning for seg selv og for folket ved å frambære brennofre (idet han brukte de to værene som er nevnt i 3Mo 16: 3, 5), og han lot fettet av syndofferet ryke på alteret. (3Mo 16: 23–25) Jehova Gud gjorde alltid selv krav på fettet av et offerdyr; israelittene hadde ikke lov til å spise det. (3Mo 3: 16, 17; 4: 31) Det som var igjen av syndofferoksen og syndofferbukken, ble fjernet fra tabernaklets forgård og brakt ut til et sted utenfor leiren, hvor det ble brent opp. Den som brente det opp, måtte vaske sine klær og bade før han kunne komme inn i leiren igjen. (3Mo 16: 27, 28) I 4. Mosebok 29: 7–11 blir det nevnt andre ofre som ble frambåret på denne dagen.

Den gyldige feiringen opphører. Tilhengere av jødedommen feirer fortsatt soningsdagen, men denne feiringen har lite til felles med den som ble innstiftet av Gud, for de har ikke noe tabernakel eller noe alter. Paktens ark eksisterer heller ikke lenger, det blir ikke ofret okser og bukker, og det finnes ikke noe levittisk presteskap. De kristne er imidlertid klar over at Jehovas tjenere i vår tid ikke er forpliktet til å feire denne dagen. (Ro 6: 14; He 7: 18, 19; Ef 2: 11–16) Da templet i Jerusalem ble ødelagt i år 70, ble det sanne levittiske presteskap dessuten tvunget til å innstille sin tjeneste, og det er ikke lenger mulig å finne ut hvem som med rette kunne virke som prester. The Encyclopedia Americana (1956, bd. XVII, s. 294) sier angående levittene: «Etter at templet var blitt ødelagt, gled de under atspredelsen ut av historien og forsvant i den vrimmel av fanger som ble spredt omkring i den romerske verden.»

Den motbilledlige oppfyllelsen. Da den årlige soningsdagen ble feiret på rette måte, tjente den, i likhet med andre trekk ved Moseloven, som et bilde på noe langt større. En nærmere undersøkelse av denne feiringen i lys av apostelen Paulus’ inspirerte ord viser at Israels øversteprest og de offerdyrene som ble brukt, var et bilde på Jesus Kristus og hans gjenløsningsverk til gagn for menneskeheten. Paulus viser i sitt brev til hebreerne at Jesus Kristus er den store, motbilledlige Øversteprest. (He 5: 4–10)  Apostelen viser også at når øverstepresten én dag i året gikk inn i Det aller helligste med offerdyrenes blod, var det et bilde på at Jesus Kristus gikk inn i selve himmelen med sitt eget blod for å skaffe soning for dem som viser tro på hans offer. Men ettersom Kristus var syndfri, trengte han naturligvis ikke å frambære noe offer for egne synder, slik som Israels øversteprest hadde måttet gjøre. – He 9: 11, 12, 24–28.

Aron ofret oksen for prestene og resten av Levi stamme og stenket noe av dens blod foran Arken i Det aller helligste. (3Mo 16: 11, 14) På lignende måte framstilte Kristus verdien av sitt eget blod for Gud i himmelen, hvor det kunne anvendes til gagn for dem som skulle komme til å herske som konger og prester sammen med ham. (Åp 14: 1–4; 20: 6) Bukken for Jehova ble også ofret, og dens blod ble stenket foran Arken i Det aller helligste til gagn for Israels ikke-prestelige stammer. (3Mo 16: 15) På lignende måte er Jesu Kristi ene offer ikke bare til gagn for det åndelige presteskap, de åndelige israelitter, men også for resten av menneskeheten. Det var nødvendig med to bukker, for én bukk kunne ikke både bli frambåret som offer og bli brukt til å «bære» bort Israels synder. De to bukkene ble sammen omtalt som ett syndoffer (3Mo 16: 5), og de ble behandlet på samme måte inntil det ble kastet lodd om dem, noe som viser at de i forening utgjorde ett forbilde. Jesus Kristus ble ikke bare ofret, men han «bærer» også bort syndene til dem han led offerdøden for.

Apostelen Paulus understreket at blod av okser og geiter ikke kunne ta bort synder, men at Gud gjorde i stand et legeme for Jesus (som Jesus viste at han var villig til å ofre, da han framstilte seg for å bli døpt), og at Kristi disipler i samsvar med Guds vilje er blitt «helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle». (He 10: 1–10) Det som var igjen av kroppene av oksen og bukken som ble ofret på soningsdagen, ble til slutt brent utenfor Israels leir, og apostelen påpeker at Kristus (da han ble pælfestet) på lignende måte led utenfor Jerusalems port. – He 13: 11, 12.

Det er derfor tydelig at den jødiske soningsdagen ikke engang for Israel kunne tilveiebringe en fullstendig og vedvarende fjerning av synder, men at de forskjellige trekkene ved denne årlige feiringen var forbilledlige. De pekte fram til den virkelige soning for synder, som er tilveiebrakt ved Jesus Kristus, den Øversteprest som de kristne bekjenner. – He 3: 1; se LØSEPENGE, GJENLØSNING; SONING.