Spådomskunst omfatter alle måter å skaffe seg skjult kunnskap på ved hjelp av spiritistiske, okkulte makter, da særlig kunnskap om framtidige begivenheter. (Se SPIRITISME.) Spesifikke former for spådomskunst  drøftes i artiklene ASTROLOGER; BESVERGELSE, BESVERGER; FORUTSIER BEGIVENHETER, EN SOM; MAGI OG TROLLDOMSKUNST.

De som utøver spådomskunst, tror at overmenneskelige guder åpenbarer framtiden for dem som har lært å lese og tolke visse tegn og varsler, som antas å bli meddelt på forskjellige måter: ved himmelfenomener (stjerners og planeters stilling, formørkelser, meteorer), ved fysiske krefter på jorden (vind, uvær, ild), ved dyrs atferd (hunders hyling, fuglers flukt, hvordan slanger beveger seg), ved det mønsteret teblad (ev. kaffegrut) danner i en kopp, ved oljetegninger på vannflaten, ved hvilken retning piler vender når de faller, ved hvordan indre organer (lever, lunger, innvoller) på offerdyr ser ut, ved linjene i håndflaten, ved loddkasting og ved de dødes «ånder».

Visse former for spådomskunst har fått egne navn. Som eksempler kan nevnes det å ta auspisier, varsler av fuglenes flukt, noe som var populært blant romerne; kiromanti, kunsten å spå på grunnlag av linjene i håndflaten; hepatoskopi, studiet av dyrs lever; haruspicium, studiet av dyrs innvoller; belomanti, det å ta varsler ved hjelp av piler; rabdomanti, bruk av ønskekvist; oneiromanti, drømmetydning; nekromanti, det å prøve å søke råd hos de døde. Også bruk av krystallkuler og det å rådspørre orakler er former for spådomskunst.

Opprinnelse. Spådomskunsten oppstod i Babylonia, kaldeernes land, og derfra bredte disse okkulte skikkene seg utover hele jorden etter hvert som folk flyttet på seg. (1Mo 11: 8, 9) Av den delen av Assurbanipals bibliotek som er funnet, skal en fjerdedel bestå av varseltavler med tydninger av alle eiendommeligheter som var blitt iakttatt på himmelen og på jorden, og av alle tilfeldige hendelser i hverdagen. Kong Nebukadnesar tydde til spådomskunst før han tok sin beslutning om å angripe Jerusalem. Det sies angående dette: «Han har ristet pilene. Han har spurt ved hjelp av terafim-bildene; han har sett på leveren. I hans høyre hånd viste spådommen seg å være for Jerusalem.» – Ese 21: 21, 22.

Det at man søkte varsler ved å studere offerdyrs lever, bygde på den forestilling at leveren var setet for all livskraft og alle følelser. Hos mennesket befinner en sjettedel av blodet seg i leveren. Man undersøkte hvordan leverens lapper, ganger, vedheng, blodårer, forhøyninger og tegninger så ut, og tolket dette som tegn eller varsler fra gudene. (Se ASTROLOGER.) Man har funnet et stort antall leirmodeller av levere. Den eldste, som er fra Babylon, inneholder varsler og kileskrifttekster som ble brukt av spåmenn. (BILDE: bd. 2, s. 324) Prestene i oldtidens Assyria ble kalt baru, som betyr «granskeren» eller «den som ser», på grunn av den fremtredende rolle gransking av levere spilte i deres spådomsorienterte religion.

Fordømt i Bibelen. Alle de forskjellige formene for spådomskunst, uansett hva de kalles, går helt og holdent på tvers av den veiledning Bibelen gir. Gjennom Moses gav Jehova israelittene gjentatte ganger strenge advarsler mot å begynne å etterligne de andre nasjonenes skikker knyttet til spådomskunst. Han sa: «Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller sin datter gå gjennom ilden, noen som driver med spådomskunst, noen som utøver magi, eller noen som ser etter varsler, eller en trollmann eller noen som binder andre med et trylleformular, eller noen som rådspør et åndemedium, eller noen som har som yrke å forutsi begivenheter, eller noen som spør de døde. For enhver som gjør disse ting, er en vederstyggelighet for Jehova, og på grunn av disse vederstyggelighetene driver Jehova din Gud dem bort foran deg.» (5Mo 18: 9–12; 3Mo 19: 26, 31) De som drev med spådomskunst, ble fordømt enten spådommene slo til eller ikke. (5Mo 13: 1–5; Jer 23: 32; Sak 10: 2) Hvor sterkt Bibelen fordømmer spådomskunst, framgår av de lovene som sa at alle som drev med dette, skulle lide døden. – 2Mo 22: 18; 3Mo 20: 27.

Til tross for at disse budene stadig ble gjentatt, fantes det frafalne som trosset Jehova. Det var ikke bare vanlige folk, som kvinnen i En-Dor, som gjorde dette, men også mektige personer, som kongene Saul og Manasse og dronning Jesabel. (1Sa 28: 7, 8; 2Kg 9: 22; 21: 1–6; 2Kr 33: 1–6) Selv om den gode kongen Josjia renset Juda for dem som utøvde spådomskunst på hans tid, var ikke dette nok til å redde riket fra å bli ødelagt, slik søsterriket Israel var blitt. (2Kg 17: 12–18; 23: 24–27) I sin kjærlige godhet sendte imidlertid Jehova først sine profeter for å advare innbyggerne om deres avskyelige handlinger, slik hans profeter også advarte Babylon, spådomskunstens mor. – Jes 3: 1–3; 8: 19, 20; 44: 24, 25; 47: 9–15; Jer 14: 14; 27: 9; 29: 8; Ese 13: 6–9, 23; Mi 3: 6–12; Sak 10: 2.

Spådomskunst var også svært utbredt på Jesu apostlers tid. På øya Kypros ble en trollmann som het Bar-Jesus, slått med blindhet fordi han prøvde å legge hindringer i veien for Paulus’ forkynnelsesarbeid. Og i Makedonia drev Paulus ut en spådomsdemon av en plagsom tjenestepike, til stor ergrelse for hennes herrer, som hadde  tjent mye penger på hennes okkulte evner. (Apg 13: 6–11; 16: 16–19) Andre, for eksempel Simon fra Samaria, sluttet frivillig med sine magiske kunster, og i Efesos var det så mange som brente sine spådomsbøker at den samlede verdien av de bøkene som ble brent, kom opp i hele 50 000 sølvstykker (260 000 kr, hvis det siktes til denarer). – Apg 8: 9–13; 19: 19.

Menneskers naturlige ønske om kunnskap om framtiden blir tilfredsstilt når de tilber og tjener sin Store Skaper, ettersom Skaperen gjennom sin kanal for meddelelse kjærlig åpenbarer på forhånd det som det er bra for mennesker å få vite. (Am 3: 7) Men når mennesker vender seg bort fra Jehova og blir fremmedgjort for Ham som fra begynnelsen kjenner enden, blir de lett offer for demoners spiritistiske innflytelse. Saul er et slående eksempel på dette. Til å begynne med så han hen til Jehova Gud for å få kunnskap om framtidige begivenheter, men etter at han som følge av sin troløshet var blitt avskåret fra all kontakt med Gud, vendte han seg i stedet til demonene for å få veiledning. – 1Sa 28: 6, 7; 1Kr 10: 13, 14.

Det er derfor et skarpt skille mellom Guds åpenbarte sannhet og opplysninger som blir tilveiebrakt ved spådomskunst. De som utøver spådomskunst, blir ofte påført voldsomme kramper av usynlige, demoniske makter. Noen kommer i vill ekstase under påvirkning av uhyggelig musikk og visse narkotiske stoffer. Jehovas sanne tjenere opplever ikke slike fysiske eller mentale anfall når de blir tilskyndt av den hellige ånd til å tale. (Apg 6: 15; 2Pe 1: 21) Guds profeter følte seg forpliktet til å tale åpent uten å forlange betaling, mens hedenske spåmenn utøvde sitt yrke for selvisk vinnings skyld.

Ingen form for spådomskunst blir noe sted i Bibelen stilt i et positivt lys. Mange steder blir utøvelse av spiritisme og spådomskunst fordømt sammen med utukt og ekteskapsbrudd. (2Kg 9: 22; Na 3: 4; Mal 3: 5; Ga 5: 19, 20; Åp 9: 21; 21: 8; 22: 15) I Guds øyne kan spådomskunst sammenlignes med opprørskhet, som er en alvorlig synd. (1Sa 15: 23) Det er derfor ubibelsk å omtale det at Jehova har meddelt seg til sine tjenere, som en form for «god» spådomskunst.

Jehova gjør spåmenn til skamme. At Jehova er i besittelse av ubegrenset makt, mens magipraktiserende spåmenns makt er svært begrenset, blir på en dramatisk måte vist i beretningen om det som skjedde da Moses og Aron trådte fram for farao. Da Arons stav ble til en slange, var de egyptiske magikerne tilsynelatende i stand til å etterligne dette underet. De ble imidlertid gjort ettertrykkelig til skamme da Arons stav slukte trollmennenes staver! De egyptiske prestene greide øyensynlig å gjøre vann til blod og få frosker til å krype opp over landet. Men da Jehova fikk støvet til å bli til mygg, måtte trollmennene resignere med sine hemmelige kunster og innrømme at dette skjedde ved «Guds finger». – 2Mo 7: 8–12, 19–22; 8: 5–11, 16–19; 9: 11.

Den onde Haman sørget for at noen (trolig en astrolog) «kastet . . . ’pur’, eller ’lodd’, . . . om dag etter dag og om måned etter måned» for å avgjøre hva som var det beste tidspunktet for å utrydde Jehovas folk. (Est 3: 7–9) Vedrørende dette skriftstedet heter det i en kommentar: «Da Haman benyttet denne metoden for å finne ut hva som var den gunstigste dagen til å gjennomføre den grusomme planen, handlet han slik Persias konger og fornemme alltid hadde gjort. De gav seg nemlig aldri i kast med noe uten å ha rådført seg med astrologene og forvisset seg om hva som var det beste tidspunktet.» (Commentary on the Whole Bible av Jamieson, Fausset og Brown) På grunnlag av disse spådommene satte Haman straks i verk sin onde plan. Jehova demonstrerte imidlertid igjen sin makt til å utfri sitt folk, og Haman, som satte sin lit til spådomskunst, ble hengt på nettopp den pælen som han hadde klargjort for Mordekai. – Est 9: 24, 25.

Enda et eksempel på at Jehovas kraft er de okkulte makters kraft langt overlegen, ses av beretningen om da moabittene kom «med spådomslønnen i sine hender» for å leie den mesopotamiske spåmannen Bileam til å forbanne Israel. (4Mo 22: 7) Selv om Bileam søkte å finne «noen ulykkebringende varsler», sørget Jehova for at han bare uttalte velsignelser. I ett av sine «ordspråkaktige utsagn» sa Bileam, som ikke var i stand til å motstå Jehovas kraft: «Det er ikke noe ulykkebringende trylleformular mot Jakob, heller ikke noen spådom mot Israel.» – 4Mo, kap. 23, 24.

«Pythons ånd.» I Filippi i Makedonia traff Paulus på en tjenestepike som var besatt av «en ånd, en spådomsdemon», bokstavelig «en pythons ånd» (gr. pneuma pỵthona). (Apg 16: 16) «Python» var i gresk mytologi navnet på den slangen som voktet templet og oraklet i Delfi. Ordet pỵthon kom til å betegne en person som kunne forutsi framtiden, og dessuten den ånd som talte gjennom vedkommende. Senere ble ordet brukt om buktalere, men her i Apostlenes gjerninger refererer det til en demon som satte den unge piken i stand til å utøve spådomskunst.