Ringeakt som består i at en gjør narr av noen, ofte på en sårende måte, eller gir uttrykk for dyp forakt. Det er flere hebraiske og greske ord som uttrykker varierende grader av spott, og ordvalget avhenger av omstendighetene. I Bibelen leser vi om mennesker som spotter, håner, skjeller ut, bruker skjellsord mot, ler av eller gjør narr av andre.

Med det greske substantivet blasfemịa og verbet blasfemẹo siktes det i den grunnleggende betydningen av disse ordene til ondskapsfull, ærekrenkende eller spottende tale. Det greske ordet  blasfemịa har altså en videre betydning enn det norske ordet «blasfemi», som er begrenset til å omfatte gudsbespottelse og hån mot noe hellig.

Ordet gadhạf blir brukt på lignende måte i De hebraiske skrifter. Dette ordet, som opprinnelig betegner det å påføre noen fysisk skade, blir brukt i den overførte betydningen å skade med ord, ’å spotte’. (4Mo 15: 30; 2Kg 19: 6; Ese 20: 27) Det hebraiske ordet naqạv har grunnbetydningen ’å bore, gjennombore’ (2Kg 12: 9; 18: 21) og brukes i betydningen ’spotte Gud’ i den beretningen hvor det sies at sønnen til en israelittisk kvinne ’misbrukte’ Jehovas navn. (3Mo 24: 11, 16) I disse tilfellene dreier det seg tydeligvis om krasse eller grove uttalelser rettet enten mot Jehova Gud selv eller mot hans folk. Sammenhengen viser hva slags ’misbruk’ eller spott det dreide seg om. – Se FORBANNELSE.

Spottere er som oftest «en vederstyggelighet» for andre; de vekker avsky. (Ord 24: 9) Hvis de ikke lar seg irettesette, blir det til ulykke for dem. (Ord 1: 22–27) De som spotter den fattige eller sine egne foreldre, blir foraktet. (Ord 17: 5; 30: 17) Spottere vil som regel ikke ’høre refselse’ (Ord 13: 1) og «elsker ikke den som irettesetter» dem. (Ord 9: 7, 8; 15: 12) Ikke desto mindre bør de irettesettes av hensyn til andre. (Ord 9: 12; 19: 25, 29; 21: 11) En oppnår ikke sann lykke ved å omgås ugudelige spottere, men bør i stedet ’jage dem bort’. – Sl 1: 1; Ord 22: 10.

I Israel var det dødsstraff for å nedkalle ondt over eller spotte sine foreldre. (2Mo 21: 17; Mt 15: 4; Mr 7: 10) Verbal og fysisk trakassering av foreldre utsprang av samme onde sinnelag og medførte derfor samme straff. (2Mo 21: 15) Ettersom foreldrene representerte Jehova Gud overfor barna sine, var det å spotte dem ensbetydende med å spotte ham. – Jf. 2Mo 20: 12.

Israels ledere måtte også vises respekt. Selv om Paulus ved en anledning var blitt urettferdig behandlet, kom han derfor med en unnskyldning for sine ord til øverstepresten, som han hadde fornærmet uten å være klar over hvem han stod overfor. – 2Mo 22: 28; Apg 23: 1–5.

Blant de kristne i det første århundre var det ikke rom for å spotte eller bruke skjellsord med overlegg. (1Kt 6: 9, 10; 1Pe 3: 8, 9) En som med fullt overlegg fortsatte å spotte andre, skulle utelukkes av menigheten. – 1Kt 5: 11–13.

Spott mot Guds tjenere. Jehovas trofaste tjenere blir utsatt for all slags uberettiget spott. Job ble falskelig anklaget for å spotte andre (Job 11: 3), mens det i virkeligheten var han som ble spottet og gjort til latter på grunn av sin ulastelige kurs. (Job 12: 4; 17: 2; 21: 3) David ble spottet. (Sl 22: 7; 35: 16) Også Elisja (2Kg 2: 23), Nehemja og hans medarbeidere (Ne 2: 19; 4: 1) foruten mange andre «fikk sin prøve ved spott» (He 11: 36). Da kong Hiskia i Juda sendte ut løpere til byene i Efraim og Manasse og oppfordret innbyggerne til å komme til Jerusalem og feire påske, var det mange som gjorde narr av sendebudene og spottet dem. (2Kr 30: 1, 10) Ja, både i Juda og i Israel behandlet frafalne israelitter Guds profeter og sendebud slik helt til «Jehovas voldsomme harme» rev dem bort. – 2Kr 36: 15, 16.

Jesus og hans disipler. Som Guds Tjener og Profet ble Jesus Kristus utsatt for spott. Man hånte ham, lo av ham, gjorde narr av ham, behandlet ham uforskammet og spyttet på ham. (Mr 5: 40; Lu 16: 14; 18: 32) De jødiske prestene og styresmennene var særlig hatefulle i sin spott. (Mt 27: 41; Mr 15: 31; Lu 23: 11, 35) Da Jesus ble overgitt til de romerske soldatene, var disse med på å spotte ham. (Mt 27: 27–31; Mr 15: 20; Lu 22: 63; 23: 36) Da han var blitt pælfestet, ble han spottet av folk som gikk forbi. De sa: «Ha! Du som skulle rive ned templet og bygge det opp på tre dager, frels deg selv ved å stige ned fra torturpælen.» En av ugjerningsmennene som hang ved siden av ham, sa noe lignende. – Mr 15: 29, 30; Mt 27: 39, 40; Lu 23: 39.

Også Jesu Kristi disipler ble spottet av de uvitende og de ikke-troende. (Apg 2: 13; 17: 32) Paulus og hans medkristne ble utsatt for spott fra slike som kom med falske beskyldninger angående deres hensikt, budskap og kristne samvittighet. (Apg 18: 6; Ro 3: 8; 14: 16; 1Kt 10: 30; 1Pe 4: 4) Selv skulle de imidlertid «ikke . . . tale krenkende om noen», og ved sin oppførsel gav de ingen noen grunn til med rette å spotte arbeidet eller budskapet deres. (Ef 4: 31; Kol 3: 8; 1Ti 6: 1; Tit 2: 5; 3: 2; jf. 2Pe 2: 2.) Ikke engang englene «kommer med en spottende anklage . . . , av respekt for Jehova». (2Pe 2: 11) Men spottende uttalelser kan ventes fra dem som hengir seg til løsaktig oppførsel, dem som er stolte, og som er ’syke i sinnet når det gjelder stridsspørsmål og diskusjoner om ord’, og dem som viser ringeakt eller mangel på respekt for Guds utnevnelser. – 1Ti 6: 4; 2Pe 2: 10–12; Jud 8–10.

Da apostelen Paulus omtalte den spott som hans medkristne ble utsatt for fra jødenes side, viste han til hvordan Isak i femårsalderen ble spottet av sin 19 år gamle halvbror, Ismael, som i sin sjalusi «drev gjøn med» («spottet», EN, NB, KJ) Isak. (1Mo 21: 9) Denne situasjonen utgjorde et profetisk forbilde, som Paulus  redegjorde for da han sa: «Men vi, brødre, er barn som hører løftet til, slik som Isak var. Men liksom den som ble født på kjødets måte, den gang begynte å forfølge den som ble født på åndens måte [født ved Guds inngripen], slik er det også nå.» (Ga 4: 28, 29) Senere skrev Paulus: «Ja, alle som ønsker å leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, skal også bli forfulgt.» – 2Ti 3: 12.

Noen som ikke var i følge med Jesus da han var på jorden, viste ved sine handlinger at de var ’på hans side’ og ikke raskt ville slutte seg til motstandere som spottet ham. Dette var tilfellet med en mann som drev ut demoner i Jesu navn, og som øyensynlig hadde fått kraft av Gud til å gjøre det. Johannes og andre mente at mannen burde hindres i å gjøre det, ettersom han ikke var sammen med dem. Men Jesus sa: «Forsøk ikke å hindre ham, for det er ingen som vil gjøre en kraftig gjerning på grunnlag av mitt navn, som straks etter vil kunne spotte [bokst.: tale ondt om] meg.» (Mr 9: 38–40) På det tidspunkt da Jesus kom med denne uttalelsen, var den jødiske menighet fremdeles anerkjent av Gud, og den kristne menighet var ennå ikke blitt opprettet. (Jf. Mt 16: 18; 18: 15–17.) Jesus krevde dessuten ikke at alle som trodde på ham, ledsaget ham. (Mr 5: 18–20) Det at en jøde, et medlem av Guds paktsfolk, gjorde kraftige gjerninger på grunnlag av Jesu navn, var derfor et bevis for at han hadde Guds godkjennelse. Men etter at den kristne menighet var blitt opprettet, måtte de som ønsket å ha Guds gunst, slutte seg til den som trofaste etterfølgere av Jesus Kristus. (Jf. Apg 2: 40, 41.) Det at en person gjorde kraftige gjerninger i Jesu navn, var i seg selv ikke lenger noe bevis for at han stod på Jesu Kristi side, og det var heller ingen garanti for at vedkommende ikke ville gjøre seg skyldig i bespottelse av Guds sønn. – Mt 7: 21–23; se BESPOTTELSE.

Hvordan spott kan utholdes med den rette innstilling. Jesus Kristus var hele tiden klar over at han ville bli utsatt for spott, og at det ville ende med at han ble drept. Men han forstod at den hån og spott han ble utsatt for, i virkeligheten var rettet mot Jehova, som han representerte, og dette var enda mer smertefullt for ham, for han ’gjorde alltid de ting som behaget hans Far’ (Joh 8: 29), og det som lå ham sterkest på hjertet, var helligelsen av hans Fars navn. (Mt 6: 9) «Når han ble skjelt ut, begynte han ikke å skjelle igjen. Når han led, begynte han ikke å true, men fortsatte å overgi seg til ham som dømmer rettferdig,» skrev apostelen Peter da han formante sine medkristne, spesielt dem som var slaver, til ikke å ta igjen hvis de ble utsatt for en slik behandling. Som Peter skrev, hadde Kristus ’etterlatt dem et eksempel for at de skulle følge nøye i hans fotspor’. – 1Pe 2: 18–23.

Ettersom Jesu disipler var ubetydelige i verdens øyne og var upopulære på grunn av sin virksomhet og sitt budskap, ble de ofte utskjelt. (Jf. Joh 9: 28, 29; 17: 14; 1Kt 1: 18; 4: 11–13.) Men de skulle ikke ta igjen overfor motstandere som skjelte dem ut. Dette hadde Jesus vist dem ved sitt eksempel. (1Pe 2: 21, 23) Selv om han ble anklaget for å være henfallen til vin, være en fråtser, stå i ledtog med Djevelen, bryte sabbaten og være en gudsbespotter, begynte han ikke å ta igjen ved å skjelle ut dem som kom med disse anklagene. (Mt 11: 19; 26: 65; Lu 11: 15; Joh 9: 16) Da Jesus ble utsatt for falske anklager i nærvær av Pilatus, forble han taus. (Mt 27: 12–14) Når de kristne fulgte hans eksempel i denne henseende, kunne dette ha god virkning på noen motstandere og få dem til å erkjenne at anklagene var grunnløse. Dette kunne til og med føre til at de begynte å ære Gud. – Jf. Ro 12: 17–21; 1Pe 2: 12.

De kristne måtte være nøye med å ha en god oppførsel, slik at de ikke gav motstandere noen grunn til å spotte dem. Dette gjorde apostelen Paulus spesielt oppmerksom på i forbindelse med yngre enker i menigheten. Siden de var tilbøyelige til å fare med sladder og blande seg bort i andres saker, oppfordret han dem til å gifte seg, slik at de fikk barn og en husholdning å ta seg av. Når de flittig tok seg av sine oppgaver i hjemmet, ville de ikke gi motstandere noen anledning til å spotte de kristne ved å stemple dem som personer som fór med sladder og blandet seg bort i andres saker. – 1Ti 5: 13, 14.

På et tidspunkt i sin tjeneste sa Guds profet Jeremia: «Jeg ble til latter hele dagen; alle spotter meg.» En kort tid ble han svak og vurderte å slutte å profetere på grunn av den hån og spott han hele tiden ble utsatt for. Men han forstod at det var for «Jehovas ord» han ble spottet, og i hans hjerte ble Jehovas ord som en brennende ild som han ikke var i stand til å «holde igjen». Fordi Jeremia var trofast, var Jehova med ham «som en veldig mann», og han ble styrket til lojalt å fortsette i sin tjeneste som profet. – Jer 20: 7–11.

Den rettskafne Job fortsatte å være ulastelig selv når han ble utsatt for mye spott. Men han utviklet et galt syn og begikk en feil, som han ble irettesatt for. Elihu sa om ham: «Hvilken sunn og sterk mann er som Job, som drikker spott som vann?» (Job 34: 7) Job var mer opptatt av å rettferdiggjøre seg selv enn å rettferdiggjøre Gud og  hadde en tilbøyelighet til å gjøre sin egen rettferdighet større enn Guds. (Job 35: 2; 36: 24) Da han ble spottet av sine tre «venner», var han tilbøyelig til å betrakte det som noe som var rettet mot ham selv i stedet for mot Gud. Dermed var han som en person som utsetter seg for spott og latterliggjøring og finner glede i det, akkurat som han synes det er forfriskende å drikke vann. Gud forklarte senere Job at disse spotterne i virkeligheten (når alt kom til alt) talte usant om Gud. (Job 42: 7) I tråd med dette sa Jehova til profeten Samuel da Israel forlangte å få en konge: «Det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.» (1Sa 8: 7) Og Jesus sa til sine disipler: «Dere skal bli gjenstand for alle nasjonenes hat for mitt navns skyld.» (Mt 24: 9) Når en kristen har dette i tankene, vil han kunne utholde spott med den rette innstilling og kunne se fram til å bli belønnet for sin utholdenhet. – Lu 6: 22, 23.

Berettiget spott. Spott kan være fortjent og berettiget. En person som ikke er forutseende, og som avviser gode råd, kan slå inn på en tåpelig kurs som gjør at han blir til latter. Jesus nevnte et eksempel på dette da han fortalte om en mann som begynte å bygge et tårn uten først å beregne omkostningene. (Lu 14: 28–30) Jehova gjorde med rette israelittene ’til hån for deres naboer, til spott og spe for dem som var rundt omkring’ dem, fordi de var egensindige og var ulydige mot Jehova Gud i en slik grad at de førte vanære over hans navn blant nasjonene. (Sl 44: 13; 79: 4; 80: 6; Ese 22: 4, 5; 23: 32; 36: 4, 21, 22) Profeten Elia spottet med rette Ba’al-prestene fordi de trosset Jehova. (1Kg 18: 26, 27) Etter at assyrerkongen Sankerib hadde talt spottende om Jehova til kong Hiskia og folket i Jerusalem, snudde situasjonen seg: Den hovmodige assyreren og hans hær ble foraktet og spottet og led et vanærende nederlag. (2Kg 19: 20, 21; Jes 37: 21, 22) På lignende måte ble Moab «til spott». (Jer 48: 25–27, 39) Jordens nasjoner har spottet Jehova på det groveste, men han på sin side ler av dem og spotter dem fordi de motsetter seg hans universelle overherredømme og må høste de dårlige fruktene av sin skamløse kurs. – Sl 2: 2–4; 59: 8; Ord 1: 26; 3: 34.

Spottere i «de siste dager». Et av trekkene ved tegnet på «de siste dager» skulle bestå i at det kom «spottere [bokst.: slike som leker (holder leven)] med spott, som vandrer i samsvar med sine egne begjær [«egne begjær etter ugudelige ting»; Jud 17, 18] og sier: ’Hvor er dette hans lovte nærvær? Fra den dag våre forfedre sovnet inn i døden, fortsetter jo alt å være nøyaktig som fra skapningens begynnelse’». (2Pe 3: 3, 4) Slike mennesker følger tydeligvis ikke veiledningen i Jesaja 28: 21, 22, hvor det blir advart om hvilke alvorlige følger det vil få å spotte Jehova.

«Gud kan ikke holdes for narr.» Apostelen Paulus gjør oppmerksom på hvor alvorlig det er å forsøke å holde Gud for narr, ja hvor farlig det er å tro at man ustraffet kan ringeakte eller omgå de prinsippene Guds styre er basert på. Paulus skriver til de kristne i Galatia: «For hvis noen mener han er noe, når han ingenting er, bedrar han sitt eget sinn. . . . Bli ikke villedet: Gud kan ikke holdes for narr. For hva et menneske enn sår, det skal han også høste; for den som sår med henblikk på sitt kjød, skal høste fordervelse av sitt kjød, men den som sår med henblikk på ånden, skal høste evig liv av ånden.» – Ga 6: 3–8.

Apostelen viser her at en ikke bør bedra seg selv ved å ha så høye tanker om seg selv at en ser bort fra Gud og hans Ord. En bør bringe livet sitt i orden og la seg lede av Guds ånd, slik Bibelen sier. Hvis en ikke gjør dette, men i stedet fortsetter å ’så’ med henblikk på kjødelige begjær, er det slik at en ’tar imot Guds ufortjente godhet og overser hensikten med den’; en viser forakt for Guds veiledning. (2Kt 6: 1) En kan kanskje lure seg selv til å tro at dette går bra, men Gud kjenner ens hjerte og vil dømme en i samsvar med det.