I vid forstand ethvert middel for å uttrykke eller utveksle følelser eller tanker, enten det dreier seg om lyder, gester eller tegn. Vanligvis siktes det imidlertid til et sett med ord og med regler for hvordan disse kan kombineres slik at de kan forstås av en gruppe mennesker. Det hebraiske og det greske ordet for «tunge» kan også bety «språk». (Jer 5: 15, NW, fotn.; Apg 2: 11, Int) Det hebraiske ordet for «leppe» blir brukt i samme betydning. – 1Mo 11: 1, NW, fotn.

Språket er naturligvis nær knyttet til sinnet, som benytter taleorganene – strupen, tungen, leppene og tennene – som redskaper. (Se TUNGE, TUNGEMÅL.) I Encyclopædia Britannica (1959-utgaven) sies det: «Tanker og ord er nær forbundet med hverandre. For at tanken skal være klar, må den støtte seg til navn [el. navneord, substantiver] og de forskjellige forbindelsene mellom dem. . . . Selv om visse forbehold er berettiget, finnes det en overveldende mengde vitnesbyrd . . . som bekrefter ovennevnte påstand: ingen ord, ingen tanker.» (Bd. 5, s. 740) Ord er menneskets viktigste middel til registrering, lagring, bearbeiding og videreformidling av informasjon.

Språkets opprinnelse. Det første menneske, Adam, ble skapt med et ordforråd og med evnen til å lage nye ord og derved utvide sitt ordforråd. Uten et slikt gudgitt ordforråd ville ikke det første menneske ha hatt noen større evne enn de fornuftløse dyrene til å forstå muntlige instrukser fra sin Skaper. (1Mo 1: 27–30; 2: 16–20; jf. 2Pe 2: 12; Jud 10.) Blant alle jordens skapninger er det bare det fornuftutstyrte mennesket som har evnen til å tale et virkelig språk, men det er ikke mennesket selv som har oppfunnet språket; det har sitt opphav hos menneskets allvise Skaper, Jehova Gud. – Jf. 2Mo 4: 11, 12.

Ordbokforfatteren Ludwig Koehler skriver angående språkets opprinnelse: «Man har, særlig før i tiden, fundert mye på hvordan menneskets talespråk ’ble til’. Noen skribenter har prøvd å utforske ’dyrenes språk’. Dyr er nemlig også i stand til ved hjelp av lyder og lydgrupper å gi uttrykk for sine følelser og fornemmelser, for eksempel tilfredshet, frykt, opphisselse, at en fare truer, sinne, seksuell lyst og tilfredshet når denne blir dekket, og kanskje mye annet. Uansett hvor mange og varierte disse uttrykksmåtene måtte være, . . . mangler de begrepsinnhold og tanke, menneskespråkets vesentligste særtrekk.» Etter å ha påvist hvordan mennesker er i stand til å utforske fysiologiske sider ved menneskets talespråk, tilføyer han: «Men hva som egentlig skjer når noen taler, hvordan oppfatningsevnens gnist antenner ånden hos barnet, eller hos menneskene generelt, og blir til det talte ord, overgår vår forstand. Menneskets talespråk er en gåte. Det er en Guds gave, et mirakel.» – Journal of Semitic Studies, Manchester 1956, s. 11.

Det hadde eksistert språk i utallige år før mennesket ble skapt. Jehova Gud kommuniserte med sin førstefødte Sønn i himmelen, og det var tydeligvis gjennom sin førstefødte Sønn, som ble kalt «Ordet», han kommuniserte med sine øvrige åndesønner. (Joh 1: 1; Kol 1: 15, 16; Åp 3: 14) Apostelen Paulus skrev under inspirasjon om «menneskers og englers tunger». (1Kt 13: 1)  Jehova Gud taler til sine åndeskapninger, englene, på deres eget ’tungemål’, og de «fullbyrder hans ord». (Sl 103: 20) Ettersom Gud og hans åndesønner ikke er avhengige av en atmosfære (til å viderebringe lyd i form av bølger og svingninger, noe som er en forutsetning for menneskelig tale), er det åpenbart umulig for mennesker å tale på eller oppfatte englenes språk. Når englene i egenskap av Guds sendebud skulle tale til mennesker, måtte de derfor benytte menneskespråk, og budskaper som er overbrakt ved engler, er nedskrevet på hebraisk (1Mo 22: 15–18), arameisk (Da 7: 23–27) og gresk (Åp 11: 15).

Hvorfor er det så mange forskjellige språk?

Ifølge FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) tales det i dag omkring 6000 språk rundt omkring i verden. Noen språk tales av flere hundre millioner mennesker, mens andre tales av færre enn tusen. Tanker og ideer som er grunnleggende like, uttrykkes og formidles på mange forskjellige måter. Bibelen inneholder den eneste historiske beretning som forklarer hvordan dette merkelige språkmangfoldet oppstod.

Fram til et tidspunkt etter den verdensomfattende vannflommen «hadde hele jorden fortsatt ett språk [bokst.: «én leppe»] og ett ordforråd». (1Mo 11: 1) Bibelen antyder at dette ’ene språk’ var det språket som med tiden fikk navnet hebraisk. (Se HEBRAISK.) Som det framgår av det følgende, innebærer ikke dette at alle andre språk stammer fra og er beslektet med hebraisk; det betyr bare at hebraisk eksisterte før alle andre språk.

Beretningen i 1. Mosebok beskriver hvordan en del av menneskeslekten etter vannflommen gikk sammen om et prosjekt som var i strid med Guds vilje slik den var blitt åpenbart for Noah og hans sønner. (1Mo 9: 1) I stedet for å bre seg utover og ’fylle jorden’ bestemte de seg for å sentralisere menneskesamfunnet. De bosatte seg et bestemt sted i et område som senere er blitt kjent som Sinears sletter i Mesopotamia. Dette stedet skulle tydeligvis også bli et religiøst senter, med et tårn til religiøse formål. – 1Mo 11: 2–4.

Den Allmektige Gud sørget for at det overmodige prosjektet fikk et tilbakeslag. Han ødela disse menneskenes samarbeid ved å forårsake en språkforvirring, slik at de ikke lenger hadde noe felles språk. Dette gjorde det umulig for dem å videreføre prosjektet på en organisert måte og førte til at de ble spredt ut over hele jorden. Språkforvirringen må også ha forhindret eller forsinket en framtidig utvikling i gal retning, en utvikling i strid med Guds vilje. Det at Gud forvirret menneskenes språk, begrenset jo menneskenes muligheter til å forene sine åndsevner og krefter for å gjennomføre ambisiøse planer. Det gjorde det også vanskelig å nyttiggjøre seg den kunnskap som med tiden ville bli samlet innenfor hver språkgruppe – ikke kunnskap fra Gud, men kunnskap oppnådd ved menneskelig erfaring og forskning. (Jf. For 7: 29; 5Mo 32: 5.) Selv om språkforvirringen medførte en alvorlig splittende faktor i menneskesamfunnet, har den altså også vært til gagn for menneskeheten, ettersom den har forsinket en farlig og skadelig utvikling. (1Mo 11: 5–9; jf. Jes 8: 9, 10.) Man behøver bare å tenke på visse trekk ved utviklingen i nyere tid som har kommet som følge av at menneskehetens akkumulerte viten er blitt misbrukt, for å forstå hva Gud for lenge siden forutså ville skje hvis det ikke ble satt en stopper for bestrebelsene i Babel.

De som beskjeftiger seg med sammenlignende språkvitenskap, inndeler vanligvis språkene i «familier». I de fleste tilfeller har man ikke kunnet identifisere de enkelte språkfamilienes moderspråk, og man har overhodet ikke funnet noe tegn på at alle de tusener av språk som tales i dag, har et felles opprinnelig moderspråk. Bibelens beretning sier ikke at alle språkene har utviklet seg fra hebraisk. I listen over folkeslagene i 1. Mosebok, kapittel 10, blir etterkommerne av Noahs sønner (Sem, Kam og Jafet) nevnt, og hver gruppe er registrert «etter deres slekter, etter deres tungemål, i deres land, etter deres nasjoner». (1Mo 10: 5, 20, 31, 32) Da Jehova Gud forårsaket språkforvirringen, frambrakte han altså tydeligvis ikke dialekter av hebraisk, men flere helt nye språk, som hver især kunne brukes til å uttrykke hele spekteret av menneskelige følelser og tanker.

Da Gud hadde forvirret menneskenes språk, manglet altså tårnbyggerne i Babel ikke bare «ett ordforråd» (1Mo 11: 1), det vil si et felles ordforråd, men også en felles grammatikk, en felles måte å uttrykke forholdet mellom ordene på. Professor S.R. Driver sa: «Det er imidlertid ikke bare med hensyn til grammatikk og rotord språkene skiller seg fra hverandre, men også . . . med hensyn til den måten begreper settes sammen til en setning på. Forskjellige folkegrupper tenker forskjellig, og derfor er ikke setningsformene like på de forskjellige språkene.» (A Dictionary of the Bible, redigert av J. Hastings, 1905,  bd. IV, s. 791) De forskjellige språkene krever altså forskjellige tankemønstre, noe som gjør det vanskelig å begynne å tenke på et nytt språk som man lærer seg. (Jf. 1Kt 14: 10, 11.) Av samme grunn vil en bokstavelig oversettelse av noe som er sagt eller skrevet på et fremmed språk, ofte virke ulogisk og kanskje til og med uforståelig. Det ser derfor ut til at Jehova Gud i forbindelse med språkforvirringen ved Babel først slettet tårnbyggernes felles språk fra hukommelsen deres og så la inn ikke bare nye ordforråd, men også nye tankemønstre, slik at hver språkgruppe fikk en helt ny grammatikk. – Jf. Jes 33: 19; Ese 3: 4–6.

Man ser for eksempel at noen språk, deriblant kinesisk, er monosyllabiske, noe som vil si at de utelukkende består av enstavelsesord, mens det normale i mange andre språk er at det dannes nye ord ved at ordstammer føyes sammen med hverandre og/eller med forstavelser og endelser. I noen språk er ordenes rekkefølge i setningen svært viktig, mens dette spiller liten rolle i andre språk. I noen språk har verbene flere konjugasjoner (bøyningsformer), mens de i andre språk, for eksempel kinesisk, ikke har noen i det hele tatt. Man kunne også nevne en rekke andre forskjeller som hver forutsetter en annerledes måte å tenke på, noe som ofte stiller store krav til den som prøver å lære et nytt språk.

De opprinnelige språkene som ble dannet da Gud grep inn ved Babel, utviklet seg åpenbart til forskjellige dialekter, og dialektene utviklet seg i mange tilfeller til egne språk. Disse beslektede språkenes forbindelse til hverandre og til sitt moderspråk ble ofte med tiden nesten helt utvisket. Også blant Sems etterkommere, som etter alt å dømme ikke var til stede i folkemengden i Babel, begynte noen etter hvert å snakke andre språk enn hebraisk, nemlig arameisk, akkadisk og arabisk. Historisk sett er det en rekke faktorer som har spilt inn i forbindelse med at språkene har forandret seg: atskillelse på grunn av stor avstand eller geografiske barrierer; krig og erobring; sviktende kommunikasjon; innvandring av folkeslag som talte andre språk. Slike faktorer har bidratt til at store språk er blitt delt opp i mindre, at noen språk delvis har smeltet sammen, og at noen språk helt har forsvunnet, idet de er blitt fortrengt av erobreres språk.

Det foregående er i overensstemmelse med vitnesbyrd som språkforskere har skaffet til veie. The New Encyclopædia Britannica sier: «De eldste skriftlige opptegnelser man har, de eneste språklige fortidslevninger som menneskene kan håpe å finne, går ikke lenger enn 4000 til 5000 år tilbake.» (1985, bd. 22, s. 567) I en artikkel i Science Illustrated for juli 1948 (s. 63) heter det: «Eldre former av de språkene vi kjenner i dag, var mye mer kompliserte enn sine nåtidige etterkommere . . . det ser ut til at menneskene ikke begynte med et enkelt språk og så gradvis gjorde det mer komplekst, men at de snarere fikk et uhyre innviklet språk på et eller annet tidspunkt i en fortid som man mangler opptegnelser fra, og så gradvis har forenklet det inntil dagens former ble til.» Språkforskeren dr. Mason påpeker dessuten at «den forestilling at ’de ville’ taler ved å utstøte en rekke av gryntelyder og er ute av stand til å uttrykke mange ’siviliserte’ tanker, er helt uriktig», og at «mange av de språkene som tales av folkeslag som ikke har noe skriftspråk, er langt mer komplekse enn dagens europeiske språk». (Science News Letter for 3. september 1955, s. 148) En rekke vitnesbyrd strider altså imot den tanke at menneskenes språk skal ha oppstått ved evolusjon.

Angående spørsmålet om hvor oldtidens språk spredte seg fra, skrev sir Henry Rawlinson, som var ekspert på orientalske språk: «Hvis vi utelukkende lot oss lede av de språklige stiers skjæringspunkt og ikke tok i betraktning noe av det som står i Bibelens beretning, ville vi likevel komme til at Sinears sletter var det senter som de forskjellige linjene har utgått fra.» – The Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland, London 1855, årg. 15, s. 232.

Blant de viktigste språkfamiliene som språkforskerne i dag regner med, er den indoeuropeiske, den sinotibetanske, den afroasiatiske, japansk og koreansk, den dravidiske, den austronesiske og den niger-kordofanske. Det finnes mange språk som man ennå ikke har kunnet klassifisere. Hver av de største språkfamiliene inndeles i mange undergrupper, eller grener. Den indoeuropeiske språkfamilie består for eksempel av de germanske, romanske (italiske), baltiske, slaviske, indoiranske (ariske) og keltiske språk foruten gresk, albansk og armensk. De fleste av disse undergruppene omfatter en rekke språk. De romanske språkene omfatter for eksempel blant annet fransk, spansk, portugisisk, italiensk og rumensk. Til de germanske språkene hører blant annet norsk, dansk, svensk, tysk og engelsk.

Fra Abrahams tid av. Hebreeren Abraham hadde åpenbart ingen problemer med å kommunisere med innbyggerne i Kanaan, som var hamitter. (1Mo 14: 21–24; 20: 1–16; 21: 22–34) Det blir ikke sagt noe om at han brukte tolk; på den annen side blir det heller ikke sagt noe om  det i beretningen om hans opphold i Egypt. (1Mo 12: 14–19) Han kunne trolig akkadisk (assyrisk-babylonsk), ettersom han hadde bodd i Ur i Kaldea. (1Mo 11: 31) Akkadisk var en tid et internasjonalt språk. Det er mulig at innbyggerne i Kanaan, som holdt til forholdsvis nær de semittiske folkeslagene i Syria og Arabia, til en viss grad var tospråklige. Alfabetet bærer dessuten tydelig preg av å være av semittisk opprinnelse, noe som også i vesentlig grad kan ha bidratt til at folk som tilhørte forskjellige språkgrupper, særlig herskere og embetsmenn, brukte semittiske språk. – Se KANAAN, KANAANEER nr. 2 (Språk); SKRIVNING.

Jakob kommuniserte tydeligvis også med letthet med sine arameisktalende slektninger (1Mo 29: 1–14), selv om de noen ganger kunne bruke et annet ord enn han om en gjenstand. – 1Mo 31: 46, 47.

Josef, som trolig lærte egyptisk mens han var slave hos Potifar, brukte til å begynne med tolk når han snakket med sine hebraiske brødre i Egypt. (1Mo 39: 1; 42: 6, 23) Moses, som vokste opp ved faraos hoff, kunne utvilsomt flere språk – hebraisk, egyptisk, trolig akkadisk og kanskje enda flere. – 2Mo 2: 10; jf. v. 15–22.

Arameisk erstattet med tiden akkadisk som datidens lingua franca, eller internasjonale språk, og ble til og med brukt i korrespondanse med Egypt. På den tiden da assyrerkongen Sankerib angrep Juda (732 f.v.t.), forstod imidlertid ikke jøder flest arameisk («syrisk»); det var bare de judeiske embetsmennene som forstod språket. (2Kg 18: 26, 27) Jødene forstod heller ikke babylonsk. De semittiske babylonerne som til slutt erobret Jerusalem i 607 f.v.t., lød derfor som ’dem som stammet med sine lepper’, når de snakket sitt kaldeiske språk. (Jes 28: 11; Da 1: 4; jf. 5Mo 28: 49.) Selv om babylonerne, perserne og andre folkeslag skapte store verdensriker og fikk herredømme over folk med mange forskjellige språk, fjernet de ikke språkbarrierene. – Da 3: 4, 7; Est 1: 22.

Nehemja ble svært bekymret da han ble oppmerksom på at sønnene til de hjemvendte jødene som hadde tatt seg fremmede hustruer, ikke kunne snakke «jødisk» (hebraisk). (Ne 13: 23–25) Han var bekymret for hvordan det skulle gå med den sanne tilbedelse, ettersom han visste hvor viktig det var å kunne forstå De hellige skrifter (som på den tiden bare forelå på hebraisk) når disse ble opplest og drøftet. (Jf. Ne 13: 26, 27; 8: 1–3, 8, 9.) Det å tale samme språk ville dessuten i seg selv ha en forenende virkning på folket. De hebraiske skrifter bidrog utvilsomt i vesentlig grad til at det hebraiske språk var forholdsvis stabilt. I løpet av de tusen årene da disse skriftene ble nedskrevet, forandret språket seg praktisk talt ikke.

På Jesu tid var Palestina for en stor del blitt en flerspråklig region. Det foreligger klare vitnesbyrd om at jødene fremdeles snakket hebraisk, men det ble også snakket arameisk og koinégresk. Dessuten ble latin brukt på de romerske herskernes offisielle innskrifter (Joh 19: 20), og man kunne utvilsomt høre de romerske soldatene som var stasjonert i Palestina, snakke latin. Opplysninger om det språket Jesus snakket til daglig, finnes i artikkelen ARAMEISK; se også HEBRAISK.

På pinsedagen i år 33 ble den hellige ånd utøst over Kristi disipler i Jerusalem, og de begynte plutselig å tale på mange forskjellige språk som de aldri hadde studert og lært. Ved Babel hadde Jehova Gud vist at han er i stand til å gi mennesker forskjellige ordforråd og forskjellige sett med grammatiske regler. På pinsedagen gjorde han dette på nytt, men med en vesentlig forskjell; de kristne som plutselig fikk den gave å tale nye språk, glemte ikke sitt opprinnelige språk, hebraisk. Guds ånd virket dessuten i en helt annen hensikt i dette tilfellet – ikke for å forvirre og spre gjenstridige mennesker, men for å opplyse og samle mennesker med et oppriktig hjerte og frambringe kristen enhet blant dem. (Apg 2: 1–21, 37–42) Fra da av var Guds paktsfolk et flerspråklig folk, men språkbarrierene ble overvunnet ved at alle hadde sinnet fylt med et felles språk, sannhetens språk. I enhet lovpriste de Jehova og hans rettferdige hensikt ved Kristus Jesus. Derved ble løftet i Sefanja 3: 9 oppfylt, idet Jehova Gud ’gav folkeslag en forandring så de fikk et rent språk, for at de alle skulle påkalle Jehovas navn, for at de skulle tjene ham skulder ved skulder’. (Jf. Jes 66: 18; Sak 8: 23; Åp 7: 4, 9, 10.) For at dette skulle kunne være mulig, måtte de «alle . . . vise enighet i tale» og «være fast forent i samme sinn og i samme tankegang». – 1Kt 1: 10.

Det språk som de som tilhørte den kristne menighet, talte, var også «rent» i den forstand at det var fritt for ord som uttrykte ondsinnet bitterhet, harme, vrede, skriking og lignende spottende tale, og dessuten var fritt for svikefullhet, slibrigheter og andre former for fordervethet. (Ef 4: 29, 31; 1Pe 3: 10) De kristne skulle bruke språket til dets mest opphøyde formål, nemlig til å lovprise sin Skaper og til å bygge opp sin neste med sunn, sannferdig tale, især ved hjelp av det gode budskap om Guds rike. (Mt 24: 14; Tit 2:  7, 8; He 13: 15; jf. Sl 51: 15; 109: 30.) Når tiden nærmet seg for at Jehova Gud skulle fullbyrde dommen over alle verdens nasjoner, ville han sette mange flere i stand til å tale det rene språk.

Den første delen av Bibelen ble nedskrevet på hebraisk, med enkelte avsnitt på arameisk. I det første århundre ble så den siste delen av De hellige skrifter nedskrevet på koiné, eller fellesgresk (skjønt Matteus opprinnelig skrev sitt evangelium på hebraisk). Før De greske skrifter ble påbegynt, var det også blitt utarbeidet en oversettelse av De hebraiske skrifter til gresk. Denne oversettelsen, Septuaginta, var ikke blitt til ved inspirasjon, men de kristne bibelskribentene siterte mye fra den. (Se INSPIRASJON.) Også De kristne greske skrifter og til slutt hele Bibelen ble med tiden oversatt til andre språk; noen av de første var latin, syrisk, etiopisk, arabisk og persisk. I dag foreligger hele Bibelen eller deler av den på godt over 3000 språk. Dette har fremmet forkynnelsen av det gode budskap og gjort det lettere å overvinne språkbarrierene med tanke på å forene mennesker fra mange land i den rene tilbedelse av sin Skaper.