Slimet væske som utsondres i munnhulen. Å spytte på noen, kanskje i ansiktet, var et uttrykk for dyp forakt, fiendtlighet eller harme og var noe som var til ydmykelse for den som ble utsatt for det. (4Mo 12: 14) Den gang da Job ble utsatt for store prøvelser, var det noen som gav uttrykk for avsky for ham ved å spytte på ham. (Job 17: 6; 30: 10) Hvis en israelitt nektet å inngå svogerekteskap slik Moseloven foreskrev, skulle han ydmykes offentlig ved at den avviste enken drog sandalen av den ene foten hans og spyttet ham i ansiktet i nærvær av de eldste i byen hans. – 5Mo 25: 7–10.

Jesus Kristus ble spyttet på da han stod framfor Sanhedrinet (Mt 26: 59–68; Mr 14: 65), og de romerske soldatene spyttet på ham etter at han var blitt forhørt og dømt av Pilatus. (Mt 27: 27–30; Mr 15: 19) Jesus hadde forutsagt at han kom til å bli vist forakt på denne måten (Mr 10: 32–34; Lu 18: 31, 32), og det utgjorde en oppfyllelse av følgende profeti: «Mitt ansikt skjulte jeg ikke for ydmykelser og spytt.» – Jes 50: 6.

Bibelen forteller på den annen side om tre tilfeller da Jesus brukte sitt eget spytt i forbindelse med at han utførte mirakuløse helbredelser. (Mr 7: 31–37; 8: 22–26; Joh 9: 1–7) Ettersom de helbredelsene Jesus utførte, var mirakuløse og skjedde ved Guds ånds kraft, er det ikke slik å forstå at spyttet hans virket som en effektiv naturmedisin.