En folkegruppe som består av flere familier, slekter eller klaner av samme etniske gruppe og/eller med samme kultur, og som er underlagt de samme ledere.

De hebraiske ordene som ofte blir oversatt med «stamme» (mattẹh og sjẹvet), betyr begge «stav» eller «kjepp». (2Mo 7: 12; Ord 13: 24) De kom tydeligvis til å bety «stamme» i betydningen en gruppe mennesker ledet av én eller flere høvdinger som bar et septer, eller en stav. (Jf. 4Mo 17: 2–6.) I de fleste tilfeller hvor sammenhengen viser at et av disse ordene betyr «stamme», blir det brukt om en av Israels stammer, for eksempel i uttrykkene «Gads stamme [mattẹh]» og «levittenes stamme [sjẹvet]». (Jos 13: 24, 33) Men uttrykket «den stammen som du [dvs. Gud] gjenløste som din arv», i Salme 74: 2, refererer åpenbart til hele Israels nasjon, idet hele nasjonen blir betraktet som en «stamme», eller et folk, som var atskilt fra og annerledes enn alle andre nasjoner og folk. Og i 4. Mosebok 4: 18 blir ordet «stamme» tydeligvis brukt i en snevrere betydning enn den vanlige, nemlig om kehatittenes slekt, som utgjorde en av hovedgrenene innen Levi stamme. Når Jesaja 19: 13 omtaler egyptiske «stammer», siktes det tydeligvis til visse kategorier av mennesker, inndelt etter enten geografisk tilhørighet, kaste eller andre kriterier.

Det greske ordet fylẹ (som blir oversatt med «stamme»), betegner en gruppe mennesker av samme avstamning, eventuelt en underavdeling av en slik gruppe, for eksempel en klan eller en stamme. Ordet blir i De kristne greske skrifter ofte brukt om Israels stammer. (Apg 13: 21; Ro 11: 1; Flp 3: 5; He 7: 13, 14; Åp 5: 5) I uttrykk som «fra hver stamme og hvert tungemål og hvert folk og hver nasjon» synes «stamme» å referere til en folkegruppe med felles avstamning. (Åp 5: 9) En slik formulering er derfor altomfattende; den refererer til hele menneskeheten, enten den betraktes som inndelt i stammer med innbyrdes beslektede personer, i språkgrupper, i store folkegrupper eller i politiske enheter. (Åp 7: 9; 11: 9; 13: 7; 14: 6) Fylẹ inngår også i uttrykket «alle jordens stammer» i Åpenbaringen 1: 7, et uttrykk som åpenbart refererer til alle mennesker på jorden, ettersom det samme verset også sier at «hvert øye skal se ham». – Jf. Mt 24: 30.

Israels stammer. Stammeinndelingen i Israel bygde på avstamning fra Jakobs tolv sønner. (1Mo 29: 32 til 30: 24; 35: 16–18) Fra disse «tolv familieoverhodene [gr. dọdeka patriạrkhas]» nedstammet «Israels tolv stammer». (1Mo 49: 1–28; Apg 7: 8) Jakob velsignet imidlertid Josefs to sønner, Manasse (den eldste) og Efraim (den yngste), og sa: «Efraim og Manasse skal bli mine liksom [hans egne sønner] Ruben og Simeon.» (1Mo 48: 5, 13–20) Da de forskjellige stammene fikk sine arvelodder i det lovte land (Jos, kap. 13–19), fantes det ingen «Josefs stamme». I stedet ble etterkommerne av «Josefs sønner», Manasse og Efraim, betraktet som to stammer i Israel. (Se GRENSE; KART: bd. 1, s. 744.) Dette betydde imidlertid ikke at 13 israelittiske stammer skulle ha hver sin arvelodd, for Jehova bestemte at levittene ikke skulle få noen arvelodd i form av et landområde. Han hadde utvalgt «Levi stamme» (4Mo 1: 49) til å utføre tjeneste ved helligdommen i stedet for de førstefødte fra hver stamme. (2Mo 13: 1, 2; 4Mo 3: 6–13, 41; 5Mo 10: 8, 9; 18: 1; se LEVITTER.) Det var altså tolv ikke-levittiske stammer i Israel. – Jos 3: 12, 13; Dom 19: 29; 1Kg 11: 30–32; Apg 26: 7.

Da Moses velsignet stammene (5Mo 33: 6–24), ble ikke Simeon nevnt, kanskje fordi stammen var sterkt redusert og dens arvelodd skulle inngå i Judas område. I Esekiels syn av det hellige bidrag og de tolv stammene nevnes nøyaktig de  stammene som ifølge Josvas bok fikk hver sin arvelodd. (Ese 48: 1–8, 23–28) I Esekiels syn befinner Levi stamme seg i «det hellige bidrag». – Ese 48: 9–14, 22.

Stammestrukturen. Mye av organiseringen av Israels nasjon var knyttet til stammestrukturen. Både når israelittene la ut på vandring, og når de slo leir, opptrådte de stamme for stamme. (4Mo 2: 1–31; 10: 5, 6, 13–28) Arveloddene ble også tildelt stamme for stamme, og spesielle lover skulle sikre at landområder ikke ble overdratt fra én stamme til en annen. – 4Mo 36: 7–9; Jos 19: 51.

Hver stamme var videre inndelt etter familieoverhoder. Stammene var riktignok nasjonens grunnenheter, men hver stamme var inndelt i store «slekter» som var etterkommere av forskjellige familieoverhoder. (4Mo 3: 20, 24; 34: 14) Innen hver «slekt» var det mange husstander. Denne strukturen, som var etter mønster av stammestrukturen, blir anskueliggjort i Josva 7: 16–18 og i 1. Samuelsbok 9: 21; 10: 20, 21.

Det åndelige Israels stammer. I Åpenbaringen 7: 4–8 blir det sagt at de 144 000 medlemmene av det åndelige Israel er inndelt i tolv ’stammer’ med 12 000 i hver. (Se GUDS ISRAEL.) Her avviker imidlertid rekken av stammer noe fra rekken av Jakobs sønner (deriblant Levi), det kjødelige Israels opprinnelige stammeoverhoder. (1Mo 49: 28) Grunnen til dette kan være som følger:

Jakobs førstefødte sønn, Ruben, mistet sin førstefødselsrett på grunn av en overtredelse. (1Mo 49: 3, 4; 1Kr 5: 1, 2) Josef (den første sønnen Jakob fikk med sin andre hustru, Rakel, som han var mest glad i) fikk de privilegiene som tilkom den førstefødte, deriblant retten til to deler, eller andeler, i Israel. (1Mo 48: 21, 22) I rekken av navn i Åpenbaringen 7: 4–8 står ’Josef’ tydeligvis for Efraim, mens Manasse representerer Josefs andre andel i det åndelige Israel. Levi stamme er nevnt, og for at det skal være plass til Levi uten at antall stammer øker, er Dan utelatt; dette skyldes tydeligvis ikke at Dans stamme på noen måte var uegnet til å bli nevnt her. At Levi er nevnt blant de øvrige stammene, viser også at det ikke er en egen prestestamme i det åndelige Israel; hele denne åndelige nasjonen er «et kongelig presteskap». – 1Pe 2: 9.

«Dømme Israels tolv stammer.» Jesus sa til apostlene at de «i gjenskapelsen» skulle «sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer». (Mt 19: 28; se SKAPELSE, SKAPNING [Gjenskapelsen].) Han uttrykte en lignende tanke da han inngikk en pakt med sine trofaste apostler om et rike. (Lu 22: 28–30) Det er ikke rimelig å anta at Jesus mente at apostlene skulle dømme det åndelige Israels tolv stammer, som blir omtalt senere, i Åpenbaringen, siden de selv skulle tilhøre den gruppen. (Ef 2: 19–22; Åp 3: 21) De som ble «kalt til å være hellige», skulle ikke dømme seg selv eller hverandre, men «verden». (1Kt 1: 1, 2; 6: 2) De som hersker med Kristus, utgjør et kongerike av prester. (1Pe 2: 9; Åp 5: 10) Slik uttrykket «Israels tolv stammer» er brukt i Matteus 19: 28 og i Lukas 22: 30, refererer det derfor tydeligvis til den «verden» av mennesker som ikke tilhører dette kongelige presteskapet, og som vil bli dømt av dem som sitter på de himmelske tronene. – Åp 20: 4.