Det hebraiske ordet kokhạv og de greske ordene astẹr og ạstron blir i Bibelen brukt generelt om ethvert lysende himmellegeme med unntak av solen og månen, som det blir brukt andre betegnelser for.

 Universets enorme utstrekning. Den galaksen som jorden er en del av, og som vanligvis blir kalt Melkeveien, eller Melkeveisystemet, har en anslått diameter på omkring 100 000 lysår og inneholder antagelig over 100 milliarder stjerner lik vår sol. Den stjernen som er nærmest jorden, en stjerne i Alfa Centauri-gruppen, befinner seg over 40 billioner kilometer borte. Men selv disse veldige antallene og avstandene virker relativt små når man tar i betraktning at det ifølge astronomiske beregninger finnes 100 milliarder galakser i universet. Omkring 10 milliarder av disse ligger innenfor moderne teleskopers rekkevidde.

Stjerneverdenens enorme utstrekning gir Skaperens ord i Jesaja 40: 26 en helt spesiell vekt og mening: «Løft deres øyne mot det høye og se. Hvem har skapt disse ting? Det er Han som fører deres hær fram, ja etter antall, og han kaller dem alle ved navn. På grunn av den veldige dynamiske energi og på grunn av hans store kraft savnes ikke én av dem.» (Jf. Sl 147: 4.) Salmisten følte seg tilskyndt til å si, fylt av ærefrykt: «Når jeg ser dine himler, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har beredt, hva er da et dødelig menneske, at du kommer ham i hu, og et jordmenneskes sønn, at du tar deg av ham?» – Sl 8: 3, 4.

Alder. Det at lyset fra fjerne stjerner og galakser som befinner seg millioner av lysår borte, nå når fram til de store teleskopene på jorden, viser at de må ha blitt skapt for millioner av år siden, for ellers hadde lyset fra dem ennå ikke nådd fram til vår planet. Skapelsen av dem er åpenbart innbefattet i de første ordene i Bibelen, i 1. Mosebok 1: 1: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden.» Dette blir ikke motsagt av det som sies i vers 16, hvor det står at Gud på den fjerde skapelsesdag, eller i den fjerde skapelsesperiode, «gikk i gang med å danne . . . stjernene». Ordet «danne» (hebr. ʽasạh ) betyr ikke det samme som ordet «skape» (hebr. barạʼ ). – Se SKAPELSE, SKAPNING.

Antall stjerner. Når Gud talte til mennesker, henviste han noen ganger til stjernene for å angi en mengde som var uten tall, en mengde som kunne sammenlignes med tallet på sandkornene på havets strand. (1Mo 22: 17; 15: 5; 2Mo 32: 13; jf. Ne 9: 23; Na 3: 15, 16; He 11: 12.) Ettersom det bare er mulig å se noen få tusen stjerner tydelig med det blotte øye, mente mange tidligere at dette var en haltende sammenligning, men i dag har man beviser for at antallet av stjerner med rette kan sammenlignes med tallet på alle sandkornene på hele jorden.

Moses gav uttrykk for at Israel i en viss utstrekning hadde erfart en oppfyllelse av løftet til Abraham om at hans ætt skulle bli tallrik som himmelens stjerner, men det er interessant å merke seg at de folketellingene som det fortelles om i Bibelen, aldri omfattet hele den israelittiske nasjon. (5Mo 1: 10; 10: 22; 28: 62) Om David sies det senere at han bevisst unnlot å telle «dem som var fra tjueårsalderen og under», med den begrunnelse at «Jehova hadde lovt å gjøre Israel så tallrikt som himlenes stjerner». (1Kr 27: 23) Denne oppfatningen som kommer til uttrykk i Bibelen, at stjernene ikke kunne telles, atskiller seg tydelig fra de oppfatninger som hersket blant andre folkeslag i gammel tid.

Orden og lovmessighet. Bibelen legger dessuten vekt på den orden og lovmessighet disse himmellegemene er underlagt, idet det i flere skriftsteder tales om ’forskrifter’, ’forordninger’ og «baner». (Jer 31: 35–37; Dom 5: 20; jf. Jud 13.) Det at det er veldige krefter som holder de enkelte stjernene i deres relative posisjoner i samsvar med fysiske lover, framgår av Guds spørsmål til Job: «Kan du binde stjernebildet Kimas bånd, eller kan du løse stjernebildet Kesils reip? Kan du føre stjernebildet Massarot ut til dets fastsatte tid? Og stjernebildet Asj ved siden av dets sønner – kan du føre dem? Er du blitt kjent med himmelens forskrifter, og kunne du innføre dens myndighet på jorden?» (Job 38: 31–33; se ASJ; KESIL, II; KIMA; MASSAROT.) I New Bible Dictionary sies det: «Vi hevder derfor at Bibelen forutsetter et univers som er fullstendig rasjonelt og umåtelig stort, i motsetning til samtidens framherskende verdensbilde, som gikk ut på at universet ikke var rasjonelt og ikke større enn det man kunne se med det blotte øye.» – Redigert av J. Douglas, 1985, s. 1144.

Det apostelen Paulus sier om forskjellen mellom de enkelte stjernene, blir enda lettere å forstå i lys av moderne astronomi, som viser at stjernene skiller seg fra hverandre med hensyn til farge, størrelse, lysstyrke, temperatur og relativ tetthet. – 1Kt 15: 40, 41.

Stjernedyrkelse. Stjernedyrkelse var svært utbredt blant oldtidens nasjoner i Midtøsten, men Guds trofaste tjenere, som hadde Skaperens syn på tingene, var av den oppfatning at stjernene bare var materielle legemer som var underlagt Guds lover og Guds kontroll, og at de ikke hadde noen makt over menneskene, men at de tjente som lyskilder og tidsmålere. (1Mo 1: 14–18; Sl 136: 3, 7–9; 148: 3) Da Moses advarte israelittene mot å lage seg bilder av den sanne Gud, Jehova, sa han at de ikke måtte la  seg forlede til å tilbe solen, månen og stjernene, «som Jehova din Gud har tildelt alle folkene under hele himmelen». (5Mo 4: 15–20; jf. 2Kg 17: 16; 21: 5; 23: 5; Sef 1: 4, 5.) Hedenske nasjoner identifiserte sine guder med bestemte stjerner og mente altså at disse himmellegemene stod i en spesiell forbindelse med deres nasjon. Sakkut og Kaivan, som er nevnt i Amos 5: 26 som guder som ble tilbedt av det frafalne Israel, antas å være babylonske navn for planeten Saturn, som Stefanus kalte Refan da han siterte denne teksten. (Apg 7: 42, 43) Stjernedyrkelsen var spesielt utbredt i Babylon, men den viste seg å være verdiløs da byen ble ødelagt. – Jes 47: 12–15.

«Stjernen» som ble sett etter at Jesus var født. De ’astrologene fra østlige områder’, det vil si fra Babylon-området, som avla kong Herodes et besøk etter at Jesus var født – et besøk som førte til at alle guttebarn i Betlehem ble drept – tjente eller tilbad tydeligvis ikke den sanne Gud. (Mt 2: 1–18; se ASTROLOGER.) Når det gjelder den «stjernen» (gr. astẹr) de så, er det blitt framsatt mange forslag med hensyn til hva det kan ha vært – en komet, en meteor, en supernova eller, ifølge en mer populær antagelse, en konjunksjon av planeter (planeter som har en slik stilling at de, sett fra jorden, synes å falle sammen). Det kan imidlertid ikke gis noen logisk forklaring på hvordan slike himmellegemer skulle kunne ’stanse over det stedet hvor det lille barnet var’, og på den måten peke ut det huset i landsbyen Betlehem hvor barnet befant seg. Det er også bemerkelsesverdig at disse hedenske astrologene var de eneste som «så» denne «stjernen». Det at de utøvde astrologi, som er noe Gud fordømmer, og de tragiske følgene av deres besøk, som brakte den framtidige Messias’ liv i fare, gjør at det er logisk å trekke den slutning at de ble ledet av en som motarbeidet Guds hensikter med hensyn til den lovte Messias. Det er all grunn til å spørre om ikke han som ’stadig gjør seg om til en lysets engel’, han som er kjent for «enhver kraftig gjerning og løgnaktige tegn og varsler», han som kunne få det til å se ut som om en slange snakket, og som Jesus omtalte som «en manndraper da han begynte», også kunne få noen astrologer til å ’se’ et stjernelignende objekt som først ledet dem, ikke til Betlehem, men til Jerusalem, hvor en dødsfiende av den lovte Messias hadde sin residens. – 2Kt 11: 3, 14; 2Te 2: 9; 1Mo 3: 1–4; Joh 8: 44.

Brukt billedlig. Ordet «stjerne» forekommer i Bibelen også i overført betydning og i metaforer eller i sammenligninger som et bilde på mennesker, for eksempel i den drømmen Josef hadde, hvor hans foreldre ble framstilt ved solen og månen og hans elleve brødre ved elleve stjerner. (1Mo 37: 9, 10) I Job 38: 7 står «morgenstjernene» som ropte av glede da jorden ble grunnlagt, som en parallell til «Guds sønner», det vil si englene. Den oppstandne og opphøyde Jesus omtalte seg selv som «den klare morgenstjerne» og lovte sine seirende etterfølgere å gi dem «morgenstjernen», noe som tydeligvis sikter til at de vil få være sammen med ham i himmelen og få del i hans herlighet. (Åp 22: 16; 2: 26, 28; jf. 2Ti 2: 12; Åp 20: 6.) Menighetenes sju «engler», som det blir sendt skriftlige budskaper til, blir symbolisert ved sju stjerner i Kristi høyre hånd. (Åp 1: 16, 20; 2: 1; 3: 1) «Avgrunnens engel», som blir kalt Abaddon, blir også framstilt ved en stjerne. – Åp 9: 1, 11; se ABADDON.

I det ordspråkaktige utsagnet i Jesaja, kapittel 14, blir den skrytende og ærgjerrige Babylons konge (dvs. det babylonske dynasti av konger representert ved Nebukadnesar) omtalt som ’den skinnende’ (hebr. helẹl; «Lucifer», KJ), og det blir sagt om ham at han forsøkte å løfte sin trone «over Guds stjerner». (Jes 14: 4, 12, 13; se SKINNENDE.) Metaforen «stjerne» blir brukt profetisk om Judas konger i Davids slektslinje (4Mo 24: 17), og Bibelens historiske beretning viser at det babylonske dynasti i en periode løftet seg over de judeiske kongene ved å erobre Jerusalem. I en lignende profeti i Daniel, kapittel 8, sies det om en framtidig makts ’lille horn’ at det tråkket ned noen av stjernene i «himlenes hær» og gikk imot hærens Fyrste og hans helligdom. (Da 8: 9–13) Og i Daniel, kapittel 12, sies det om dem som «har innsikt» og fører andre til rettferdighet, at de billedlig talt skal skinne «som stjernene» i «endens tid». (Da 12: 3, 9, 10) Umoralske mennesker som viker av fra sannheten, blir på den annen side sammenlignet med «stjerner uten fast kurs». – Jud 13.

I profetiske advarsler om de ulykker som vil inntreffe som følge av Guds dom, tales det ofte i billedlig forstand om at stjernene, sammen med solen og månen, blir formørket. (Jes 13: 10; Ese 32: 7; Åp 6: 12, 13; 8: 12; jf. Job 9: 6, 7.) Formørkelse av disse himmellegemene blir også nevnt i Forkynneren 12: 1, 2, i beskrivelsen av menneskets alderdom. Andre steder sies det om stjerner at de faller ned eller blir kastet ned til jorden. (Mt 24: 29; Åp 8: 10; 9: 1; 12: 4) I endens tid skulle det inntreffe «tegn» i solen, månen og stjernene. – Lu 21: 25.

I 2. Peter 1: 19 bruker apostelen det greske uttrykket fosfọros, som blir gjengitt med «morgenstjerne». Slike stjerner er på noen tider av året  de siste som viser seg på horisonten i øst før solen står opp, og bringer på den måten bud om at en ny dag gryr. Det at Peter like før omtaler synet av Jesu forvandling i herlighet, antyder at dette kan settes i forbindelse med at Jesus overtar makten som konge som «Davids rot og avkom og den klare morgenstjerne [«stjerne»: gr. astẹr]». – Åp 22: 16; 2: 26–28.

’Stjernene kjempet mot Sisera.’ Følgende passasje i Dommerne 5: 20 har noen ganger vært gjenstand for diskusjon: «Fra himmelen kjempet stjernene, fra sine baner kjempet de mot Sisera.» Noen betrakter dette bare som et poetisk uttrykk for Guds hjelp. (Jf. Dom 4: 15; Sl 18: 9.) Andre antar at det falt et regn av meteoritter, eller at Sisera satte sin lit til astrologiske forutsigelser som ikke gikk i oppfyllelse. Ettersom Bibelen ikke gir noen nærmere forklaring på hvordan stjernene «kjempet», synes det rimelig å slå seg til ro med å betrakte uttalelsen som et vitnesbyrd om at Gud på en eller annen måte grep inn på mirakuløst vis til gagn for Israels hær.