(stọikerne).

Filosofer som Paulus støtte på da han forkynte på torget i Aten. Stoikernes synspunkter forandret seg noe med tiden, men deres filosofi gikk i det store og hele ut på at materie og kraft (det sistnevnte noen ganger kalt forsynet, fornuften eller Gud) var de grunnleggende prinsipper i universet. For stoikerne var alt, selv laster og dyder, noe materielt. Ettersom de ikke trodde på en personlig Gud, mente de at alt var en del av en upersonlig guddom, og at menneskesjelen skrev seg fra den. Stoikerne trodde at sjelen levde videre når kroppen døde, og noen av dem mente at den til slutt ville bli tilintetgjort sammen med universet, mens andre mente at den til slutt ville bli absorbert av guddommen igjen. Stoikerne hevdet at man for å nå det høyeste mål – lykke – måtte bruke sin fornuft til å forstå og tilpasse seg de lover som styrer universet. Å leve et dydig liv var for dem ensbetydende med å leve i overensstemmelse med naturen. En mann som ifølge deres oppfatning virkelig var vis, stilte seg likegyldig til både smerte og nytelse og hadde frigjort seg fra slike ting som rikdom og fattigdom. De mente at menneskenes anliggender ble styrt av skjebnen, og at selvmord var akseptabelt hvis problemene virket overveldende.

Det var Zenon fra byen Kition (Citium) på Kypros som grunnla denne spesielle filosofiske retningen omkring år 300 f.v.t., etter at han en tid hadde hatt forbindelse med kynikerne. Hans disipler fikk betegnelsen stoikere etter Stoa poikile, den malte søylehallen i Aten hvor han underviste. Stoisismen ble i første rekke videreutviklet av Kleanthes og Khrysippos, og den ble antatt i vide kretser blant grekerne og romerne; blant dens tilhengere var Seneca, Epiktet og den romerske keiseren Marcus Aurelius (Mark Aurel). Dens blomstringstid varte til ca. år 300 e.v.t.

I likhet med epikureerne avviste stoikerne den kristne lære om oppstandelsen. Da Paulus forkynte det gode budskap om Jesus og om oppstandelsen, kalte de ham derfor en ’pratmaker’ og sa at han var en som ’forkynte fremmede guddommer’. Da Paulus senere var blitt ført til Areopagos, siterte han hva stoikerne Aratos fra Kilikia og Kleanthes hadde skrevet (i henholdsvis Fainomena og «Hymne til Zevs»), da han sa: «For ved ham [Gud] har vi liv og beveger oss og er til, slik også noen av dikterne blant dere har sagt:  ’For vi er også hans avkom.’» – Apg 17: 17–19, 22, 28.