Det samme som Middelhavet, det store bihavet som ligger mellom Europa og Afrika, med Asia i øst. Det var hebreerne som kalte det Storhavet. Benevnelsen Middelhavet skriver seg fra den latinske betegnelsen Mare Mediterraneum, «havet midt mellom landene», et uttrykk som er svært passende ettersom dette havet er nesten helt omgitt av land. Dette forholdet, og også de varme vindene fra Saharaørkenen, resulterer i en uvanlig sterk fordampning og gir vannet høyere saltholdighet og dermed høyere massetetthet (egenvekt). Ved Gibraltarstredet strømmer lettere vann fra Atlanterhavet derfor inn ved overflaten, mens det tyngre vannet fra Middelhavet strømmer ut nær bunnen. Havgående skip har bare adgang til Middelhavet gjennom smale passasjer – gjennom Gibraltarstredet i vest, gjennom Dardanellene og Bosporos i nordøst og, siden 1800-tallet, gjennom Suezkanalen i sørøst.

Også i dag kan Middelhavet med rette kalles Storhavet, slik som det ble kalt av oldtidens folkeslag fra Moses’ tid av, for det er virkelig et stort hav. (4Mo 34: 6, 7) Hvis man ikke regner med dets forskjellige armer, som betraktes som selvstendige hav, måler det omkring 3700 km i lengden og over 970 km på det bredeste, og det dekker et areal på 2 510 000 km². Dets største dyp er ca. 5100 m.

Den italienske og den greske halvøya stikker ut i den nordlige delen av Middelhavet og deler det der opp i Det tyrrenske hav, Det joniske hav, Adriaterhavet og Egeerhavet. Disse halvøyene bidrar til å gi Middelhavet dets uregelmessige form og gjør kystlinjen betraktelig lengre. Mellom Sicilia og Nord-Afrika, omtrent midtveis mellom øst og vest, innsnevres havet til en bredde av bare 150 km, og der er heller ikke dybden særlig stor.

Esekiels profeti sier at fiskene i Storhavet utgjorde «en stor mengde». (Ese 47: 10) Foruten over 400 fiskearter finner man i dette farvannet flotte koraller og store mengder med svamper.

Bibelskribentene brukte ikke bare betegnelsen «Storhavet» (Jos 1: 4; 9: 1, 2; 15: 12, 47; 23: 4; Ese 47: 15, 19, 20; 48: 28), men også andre beskrivende uttrykk. For dem var dette havet «havet i vest», ettersom det utgjorde den vestlige grensen for deres gudgitte land. (5Mo 11: 24; 34: 1, 2) Sett fra Jerusalem var det også «havet i vest» i motsetning til «havet i øst», det vil si Dødehavet. (Joe 2: 20; Sak 14: 8) Det ble dessuten kalt «filisternes hav» (2Mo 23: 31) eller ganske enkelt «Havet». – 4Mo 34: 5.

Siden de tidligste tider har fønikerne og andre djerve sjøfarende krysset Storhavet, oppdaget en rekke av dets øyer og drevet handel med mange av havnebyene. Bibelen nevner øyer som Arvad, Kauda, Kios, Kos, Kreta, Kypros, Malta, Patmos, Rodos, Samos og Samotrake. En del av byene på disse øyene og langs fastlandskysten i den østlige delen av Storhavet er også nevnt i Bibelen, for eksempel Adramyttium, Akko (Ptolemais), Aksib, Alexandria, Amfipolis, Asjkalon, Attalia, Dor, Føniks, Gebal, Godhavnene, Knidos, Lasea, Patara, Puteoli, Regium, Salamis, Salmone og Syrakus.

Jesus besøkte traktene ved havnebyene Tyrus og Sidon (Mr 7: 24, 31), Peter var i Joppe og Cæsarea (Apg 10: 5, 6, 24), og Paulus var i Pafos, Troas, Neapolis, Kenkreai, Efesos, Assos, Mitylene og Milet (Apg 13: 13; 16: 11; 18: 18, 19; 20: 14, 15). Storhavet er kjent for sine voldsomme stormer som har resultert i mange skipbrudd og store tap av menneskeliv. Blant de heldigere var de som overlevde sammen med Paulus. – Apg 27: 14, 15, 39–44.