[hebr. bath haijaʽanạh; renanịm (flt.)].

Den første av disse hebraiske benevnelsene antas å bety «den grådiges datter» eller «den ufruktbare jords datter», beskrivelser som begge passer godt på strutsen. Den andre benevnelsen antas å betegne en fugl «med et gjennomtrengende skrik», noe som også passer på strutsen, for dens skrik er blitt beskrevet som «et hest, sørgmodig skrik som er blitt sammenlignet med en løves brøl». – The Smithsonian Series, 1944, bd. 9, s.105; jf. Mi 1: 8.

Strutsen (Struthio camelus) er den største av alle nålevende fugler. Den kan bli over 2 m høy, og den kan veie så mye som 140 kg. Hodet er forholdsvis lite og flatt, med svært store øyne, og den smidige halsen er omkring 1 m lang. Både hodet, halsen og de kraftige bena mangler fjær, mens kroppen for øvrig har tett og kraftig fjærdrakt, og de lange, bløte vinge- og halefjærene har helt siden oldtiden vært høyt verdsatt. Hannens fjær, som er skinnende svarte og hvite, står i skarp kontrast til hunnens, som er uanselig gråbrune. Strutsen skiller seg ut blant alle fugler ved at den bare har to tær på hver fot, hvorav den ene er utstyrt med en klo som kan brukes som et farlig våpen når fuglen blir nødt til å forsvare seg. På grunn av sin høyde og sitt skarpe syn oppdager denne svære fuglen imidlertid som regel sine fiender på lang avstand og trekker seg da gjerne forsiktig unna.

Strutsen lever hovedsakelig av planteføde, men den er praktisk talt altetende, så dens kosthold innbefatter også kjøtt, for eksempel slanger, øgler og til og med småfugler. I Moseloven står den  oppført blant de «urene» fuglene som israelittene ikke hadde lov til å spise. (3Mo 11: 13, 16; 5Mo 14: 12, 15) I oldtiden ble strutsen kalt kamelfugl fordi den kan klare seg i lange perioder uten vann og derfor holder til i øde ørkenområder. I Bibelen blir den nevnt sammen med sjakaler og lignende dyr i forbindelse med livet i ørkenen (Jes 43: 20) og for å illustrere Edoms og Babylons øde tilstand. (Jes 13: 21; 34: 13; Jer 50: 39) Da Job satt i asken og klaget over sin situasjon, forkastet og avskydd som han var, betraktet han seg selv som «en bror av sjakaler» og «en venn av strutsens døtre». – Job 30: 29.

En motsetning til storken. Jehova Gud henledet senere Jobs oppmerksomhet på strutsen, og hans ord gir et inntrykk av hvilken usedvanlig fugl dette er. (Job 39: 13–18) I motsetning til den høytflygende, majestetiske storken med de brede, kraftige vingene kan strutsen ikke fly; vingene kan ikke bære dens vekt, og dens flate brystben mangler den «kammen» som flygemusklene hos flygedyktige fugler er festet til. Strutsefjærene er praktfulle, men de mangler de små krokene som haker seg fast i hverandre og gir fjærene hos de fuglene som kan fly, den nødvendige luftmotstand. – Job 39: 13.

I motsetning til storken, som bygger sitt store, solide rede i tretopper (Sl 104: 17), på bygninger eller på høye klipper, skraper strutsen bare opp en grunn grop i bakken omgitt av en lav forhøyning. Her legger hunnen eggene, som hvert veier omkring 1,5 kg, og ettersom strutsen ofte er polygam (til forskjell fra storken, som er kjent for sin trofasthet mot én make), kan det bli temmelig mange egg når to eller tre hunner legger eggene sine i samme rede. Hannen ruger på eggene om natten og hunnen om dagen, men når heten er som verst, forlater hun av og til redet i en periode. I slike perioder kan eggene bli røvet av dyr eller av mennesker, eller de kan bli skadet, selv om skallet er svært tykt. – Job 39: 14, 15.

’Behandler sine sønner hardt.’ Noen har reist innvendinger mot uttalelsen om at strutsen ’behandler sine sønner hardt, som om de ikke var hennes egne’ (Job 39: 16), og om at den er «grusom» mot ungene sine. (Kla 4: 3) De hevder at strutsene er relativt omsorgsfulle foreldre. Grammatikalsk sett kan det hebraiske uttrykket (renanịm) som blir brukt i Job 39: 13, betegne både hanner og hunner, men noen ordbokforfattere mener at det hentyder til hunnene. Dette lyder sannsynlig i betraktning av at eggene er nevnt i samme forbindelse, og dem er det jo hunnen som legger. Hvis det poetiske utsagnet angående fuglens ’grusomhet’ gjelder hunnen, er det absolutt godt grunnlag for det, ettersom hannen så snart eggene er klekt ut, «overtar all omsorg for ungene, mens hunnene som regel drar av sted sammen». (All the Birds of the Bible av Alice Parmelee, 1959, s. 207) Dessuten er både hanner og hunner, selv om de er sterke fugler, snare til å forlate redet og ungene når de føler at det er fare på ferde. De prøver seg kanskje på forskjellige avledningsmanøvrer for å få fienden bort fra redet, men det er ikke desto mindre en ’hard’ behandling av de ubeskyttede ungene. De forsvarsløse og forlatte ungenes eneste beskyttelse er de kamuflasjefargene som Skaperen har forsynt dem med, og som kan få rovdyr til å overse dem og i stedet sette etter de flyktende foreldrene. Strutsen kan derfor med rette kalles «grusom» sammenlignet med mange andre fugler, og særlig sammenlignet med storken, som er kjent for den kjærlige oppmerksomhet og stadige omsorg den viser ungene sine.

’Glemmer visdom.’ Det sies om strutsen at den ’glemmer visdom’, og at den ’ikke har andel i forstand’. (Job 39: 17) Dette er noe som er anerkjent av nåtidige forskere. Araberne snakker om å være «dummere enn en struts». (Soncino Books of the Bible, redigert av A. Cohen, London 1946, Job, s. 205.) Strutsen løper gjerne i en stor bue, noe som gjør det mulig for dens forfølgere å omringe den hvis de er tilstrekkelig mange. Men på en rett strekning kan den på grunn av sine kraftige ben ’le av hesten og dens rytter’. (Job 39: 18) Når den løper, kan skrittene være hele 3,5 m lange, og den kan komme opp i en hastighet på 70 km i timen. Skjønt vingene ikke kan brukes til å fly med, bidrar de til å gi den tunge kroppen balanse når strutsen løper.

Det er visse ting hos strutsen som sies å forbløffe vitenskapsfolk, som gjerne klassifiserer den blant de ’lavere’ eller ’mer primitive’ fuglene. Den har en blære som samler opp urinsyre, et organ som er karakteristisk for pattedyrene, men som ikke finnes hos andre fugler. Den har også øyevipper, som beskytter øynene mot den flygende ørkensanden. Så selv om den kraftfulle, hurtige strutsen ikke selv er særlig intelligent, vitner den om Skaperens visdom.

Arabiastrutsen (Struthio camelus syriacus), som en gang var meget utbredt i Palestina og Arabia, er nå utdødd. Siden 1973 er en beslektet afrikansk art blitt gjeninnført i Israel.