[hebr. tinsjẹmeth].

En stor, grasiøs vannfugl med lang, slank, buet hals. Enkelte svaner kan veie opp mot 20 kg og ha et vingespenn på omkring 2,5 m.

Den hebraiske betegnelsen (tinsjẹmeth), som forekommer i listen over urene flygende skapninger (3Mo 11: 13, 18; 5Mo 14: 12, 16), kommer fra en rot som betyr «å gispe». (Jes 42: 14) Betegnelsen kan henspille på svanens høye hvesing når den blir opphisset eller sint, og blir oversatt med «svane» i flere oversettelser (MMM, NV, KJ, Da, Le, Ro, Yg). Denne gjengivelsen kan føres tilbake til den latinske oversettelsen Vulgata, hvor Hieronymus gjengir det hebraiske ordet tinsjẹmeth (i 3Mo 11: 18) med det latinske ordet cycnus (svane). Den eldre, greske oversettelsen Septuaginta bruker her ordet porfyrịon, som sannsynligvis refererer til sultanhønen (Porphyrio porphyrio). Begge disse gamle oversettelsene gjengir imidlertid tinsjẹmeth med «ibis» i 5. Mosebok 14: 16, noe som vitner om oversetternes usikkerhet.

Det finnes svaner i Palestina, men svanen er ikke en vanlig fugl der i dag. Av den grunn og fordi den hovedsakelig er planteeter, foretrekker mange oversettere i dag å gjengi tinsjẹmeth med «vannhønen» (RS, Mo), «ibisen» (JB) eller «sløruglen» (NO) eller med navnet på andre fugler som er kjent for å være kjøttetere eller åtseletere. Men selv om svaner er sjeldne fugler i Palestina i dag, kan de ha vært et vanligere syn der i gammel tid. Noen mener at det at visse fugler ble betraktet som urene, skyldtes at de var rovfugler eller åtseletere, men dette er bare en antagelse, og det blir ikke sagt direkte i Bibelen.

Svanen lever normalt av frø, røtter av vannplanter og mark, men kan også ete skalldyr.