Et gult, ikke-metallisk grunnstoff som forekommer fritt eller sammen med andre grunnstoffer i sulfid- og sulfatforbindelser. Dets smeltepunkt er usedvanlig lavt, 113 °C. Det er lettantennelig og brenner med svakt blå flamme. Ved forbrenningen utvikles svoveldioksid, som har en stikkende lukt.

Den første historiske henvisningen til svovel finnes i beretningen om hvordan de onde byene Sodoma og Gomorra ble tilintetgjort ved at det regnet ild og svovel ned over dem. (1Mo 19: 24; Lu 17: 29) På grunnlag av geologiske undersøkelser mener noen at denne katastrofen, som kom som en straff fra Jehova, kan ha inntruffet i form av et vulkanutbrudd i den sørlige delen av Dødehavet, og at dette kan forklare at det i dag finnes store mengder svovel i området.

Man mener at det ble tilsatt svovel til den ilden som alltid brant i Hinnoms dal (Gehenna) like utenfor Jerusalems murer, slik at forbrenningstemperaturen ble hevet og stedet ble som et stort forbrenningsanlegg for byen.

Etter Sodomas og Gomorras ødeleggelse med ild og svovel i 1919 f.v.t. refererer Bibelen flere ganger til at svovel er svært brennbart. (Jes 30: 33; 34: 9; Åp 9: 17, 18) Svovel blir brukt som symbol på at noe legges helt øde. (5Mo 29: 22, 23; Job 18: 15) Når det er tale om fullstendig tilintetgjørelse, står «ild og svovel» sammen. (Sl 11: 6; Ese 38: 22; Åp 14: 9–11) Det sies i Bibelen at Djevelen vil bli «kastet i ild- og svovelsjøen», et passende bilde på fullstendig tilintetgjørelse, «den annen død». – Åp 19: 20; 20: 10; 21: 8.