I den greske oversettelsen Septuaginta blir de to ordene ekklesịa, som betyr «forsamling» eller «menighet», og synagogẹ, som betyr «sammenføring», brukt om hverandre. Med tiden kom ordet «synagoge» til å betegne det stedet eller den bygningen hvor menigheten kom sammen. Det mistet imidlertid ikke helt sin opprinnelige betydning, for «Den store synagoge» var ikke en stor bygning, men en forsamling av ansette lærde som har fått æren for å ha fastlagt De hebraiske skrifters kanon for de palestinske jødene. Denne institusjonen skal ha  oppstått på Esras eller Nehemjas tid og ha vært i virksomhet inntil det som ble kalt Det store sanhedrin, ble til, på 200-tallet f.v.t. Disippelen Jakob bruker ordet i betydningen et kristent møte, en offentlig forsamling. – Jak 2: 2.

I Åpenbaringen 2: 9 og 3: 9 blir ordet «synagoge» brukt om en forsamling som står under Satans innflytelse. Det tales også om «den såkalte Synagoge av de frigitte». – Apg 6: 9; se FRIGITT, FRI.

Man vet ikke nøyaktig når synagogene oppstod, men det ser ut til at det har skjedd i løpet av den 70 år lange landflyktigheten i Babylon, da det ikke fantes noe tempel, eller kort tid etter hjemkomsten derfra, etter at presten Esra hadde lagt så stor vekt på nødvendigheten av å kjenne Moseloven.

På Jesu tid hadde hver by av en viss størrelse i Palestina sin egen synagoge. De større byene hadde flere, og Jerusalem hadde mange. Bibelen forteller til og med om en synagoge som ble bygd for jødene av en romersk offiser. (Lu 7: 2, 5, 9) Ruinene av en av de best bevarte synagogene er gravd ut i Tell Hum (Kefar Nahum), som sannsynligvis svarer til det gamle Kapernaum. Denne bygningen, som opprinnelig hadde to etasjer, blir datert til et tidspunkt mellom slutten av 100-tallet og begynnelsen av 400-tallet e.v.t. Den er bygd oppå en tidligere synagoge, som stammer fra det første århundre e.v.t. Den tidligere synagogen, som er blitt delvis utgravd i nyere tid, var 24,2 m lang og 18,5 m bred.

De gamle synagogene hadde et oppbevaringssted for skriftruller. Det som fra gammelt av var vanligst, var tydeligvis å oppbevare rullene utenfor hovedbygningen eller i et separat rom, noe man gjorde av sikkerhetsgrunner. Med tiden ble rullene oppbevart i en transportabel ark, eller kiste, som ble stilt fram under gudstjenesten. I senere synagoger ble arken gjort til en del av selve bygningen, idet den ble innbygd i eller anbrakt på en av veggene. I nærheten av arken og vendt mot menigheten var det sitteplasser for synagogens forstandere og fremtredende gjester. (Mt 23: 6) Loven ble lest opp fra en forhøyning, som tradisjonelt var anbrakt midt i synagogen. Langs de tre sidene var det sitteplasser eller benker til forsamlingen, og det er mulig at det var en atskilt avdeling for kvinner. Det ser ut til at bygningens orientering, dens plassering i forhold til himmelretningene, ble ansett for viktig; man ønsket at deltakerne under gudstjenesten ble sittende slik at de hadde ansiktet vendt mot Jerusalem. – Jf. Da 6: 10.

Tilbedelsen i synagogen. Synagogen var et sted hvor det ble gitt undervisning, ikke et sted hvor man frambar ofre. Ofre ble bare frambåret i templet. Det ser ut til at tilbedelsen i synagogen omfattet lovprisning, bønn, resitasjon og opplesning av Skriftene og også utlegning og formaning eller forkynnelse. I forbindelse med lovprisningen brukte man Salmene. Bønnene, som i en viss utstrekning ble tatt fra Skriftene, ble med tiden lange og rituelle og ble ofte framsagt for syns skyld. – Mr 12: 40; Lu 20: 47.

En del av tilbedelsen i synagogen var resitasjonen av Shema, som kan betegnes som den jødiske trosbekjennelse. Denne bønnen har fått sitt navn etter det første ordet i det første av de skriftstedene som utgjør bønnen: «Hør [Sjemạʽ ], Israel: Jehova vår Gud er én Jehova.» (5Mo 6: 4) Den viktigste delen av gudstjenesten var opplesningen av Toraen (Pentateuken), som fant sted mandag, torsdag og hver sabbat. I mange synagoger var denne opplesningen lagt opp slik at man leste igjennom hele Toraen i løpet av ett år; i andre tok det tre år. Det var fordi man la så stor vekt på opplesningen av Toraen, at disippelen Jakob kunne si til medlemmene av det styrende råd i Jerusalem: «Fra gammel tid har Moses i by etter by hatt dem som forkynner ham, for han blir lest opp i synagogene hver sabbat.» (Apg 15: 21) Misjna (Megillah 4: 1, 2) nevner også at man leste utdrag av Profetene, de såkalte Haftaroth (Haftara), og knyttet en forklaring til. Da Jesus gikk inn i synagogen i sin hjemby, Nasaret, rakte man ham en av skriftrullene med Haftaroth for at han skulle lese fra den, og etter at han var ferdig med å lese, knyttet han en forklaring til stoffet, slik skikken var. – Lu 4: 17–21.

Etter opplesningen av Toraen og Haftaroth og den etterfølgende utlegningen kom forkynnelsen eller formaningen. Beretningen sier at Jesus underviste og forkynte i synagogene i hele Galilea. Og Lukas forteller at det var «etter opplesningen av Loven og av Profetene» at Paulus og Barnabas ble innbudt til å tale, det vil si å forkynne. – Mt 4: 23; Apg 13: 15, 16.

Paulus’ forkynnelse. Etter opprettelsen av den kristne menighet på pinsedagen i år 33 forkynte apostlene, og særlig Paulus, mye i synagogene. Når Paulus kom til en by, gikk han som regel først til synagogen og forkynte der, slik at jødene fikk anledning til å høre det gode budskap om Riket først, og deretter gikk han til ikke-jødene. I noen tilfeller brukte han temmelig lang tid i synagogen og forkynte der flere sabbater. I Efesos underviste han i synagogen i tre måneder, og da hans forkynnelse møtte motstand,  skilte han de troende disiplene fra de øvrige og fortsatte undervisningen i auditoriet i Tyrannus’ skole i omkring to år. – Apg 13: 14; 17: 1, 2, 10, 17; 18: 4, 19; 19: 8–10.

Paulus brukte ikke de jødiske synagogene som møtesteder for kristne menigheter. Han holdt heller ikke møter om søndagene, for han brukte den jødiske sabbaten, lørdagen, til å forkynne for jødene, ettersom de var samlet den dagen.

Likheter med den kristne menighetsordning. Det var ikke vanskelig for de første jødekristne å holde bibelstudiemøter som var preget av orden og god undervisning, for de kunne følge det grunnleggende mønsteret fra synagogene, som de var fortrolig med. Det finnes mange likhetspunkter mellom den jødiske og den kristne ordning. Verken i den jødiske synagoge eller i den kristne menighet var det en spesiell geistlighet eller en prest som sa praktisk talt alt som skulle sies. I synagogen kunne enhver gudfryktig jødisk mann ha en andel i opplesningen og i utlegningen av det som var blitt lest. I den kristne menighet skulle alle komme med en offentlig kunngjøring av sitt håp og oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger, men det skulle foregå på en ordnet måte. (He 10: 23–25) Kvinnene underviste ikke og utøvde ikke myndighet over mennene i den jødiske synagoge; det gjorde de heller ikke i den kristne menighet. I 1. Korinterbrev, kapittel 14, blir det gitt instrukser med hensyn til møtene i den kristne menighet, og det er tydelig at disse minner mye om den framgangsmåte som ble fulgt i synagogen. – 1Kt 14: 31–35; 1Ti 2: 11, 12.

Synagogene hadde forstandere og tilsynsmenn, og det samme gjaldt de første kristne menighetene. (Mr 5: 22; Lu 13: 14; Apg 20: 28; Ro 12: 8) Synagogene hadde også tjenere, og det samme hadde de kristne menighetene. I synagogen var det en mann som ble kalt den sendte, eller sendebudet. Det finnes ikke noe som svarer til dette i den historiske beretningen om den første kristne menighet, men en lignende betegnelse, nemlig «engel», er brukt i de budskapene Jesus Kristus sendte til de sju menighetene i Lilleasia. – Lu 4: 20; 1Ti 3: 8–10; Åp 2: 1, 8, 12, 18; 3: 1, 7, 14.

Synagogene tjente også i andre forbindelser som en forløper for de kristne forsamlingene: De lokale synagogene anerkjente Sanhedrinet i Jerusalem som en overordnet myndighet, akkurat som de kristne menighetene anerkjente den myndighet som det styrende råd i Jerusalem utøvde, slik det tydelig framgår av Apostlenes gjerninger, kapittel 15. Ingen av stedene ble det tatt opp kollekt, og likevel ble det begge steder gitt bidrag til forsamlingen og dens tjenere og til de fattige. – 2Kt 9: 1–5.

Både i synagogen og i den kristne menighet kunne det dessuten avsies dommer i forskjellige saker. Synagogen var det sted hvor mindre saker mellom jøder ble tatt opp og avgjort, og apostelen Paulus anbefaler i tråd med dette at de kristne lar modne medlemmer av menigheten avgjøre saker mellom kristne i stedet for å gå til verdslige domstoler med slike uoverensstemmelser. (1Kt 6: 1–3) Mens det under synagogeordningen kunne idømmes slag, var straffen i den kristne menighet begrenset til irettesettelse og refselse. Det strengeste tiltak som kunne treffes i den kristne menighet overfor en som hevdet at han var en kristen, var – som i synagogen – utstøtelse, eller eksklusjon. – 1Kt 5: 1–8, 11–13; se MENIGHET; UTSTØTELSE, UTELUKKELSE, EKSKLUSJON.

Jesus forutsa at hans disipler skulle bli pisket i synagogene (Mt 10: 17; 23: 34; Mr 13: 9), og at de skulle bli utstøtt, ekskludert. (Joh 16: 2) Noen av styresmennene blant jødene trodde på Jesus, men fordi de fryktet for å bli utstøtt av den jødiske menighet, bekjente de ham ikke. (Joh 12: 42) En mann som hadde vært blind fra fødselen, men som var blitt helbredet av Jesus, ble kastet ut av jødene fordi han vitnet om Jesus. – Joh 9: 1, 34.