En profetisk tidsperiode som er omtalt i Daniel 9: 24–27. I løpet av denne perioden skulle Jerusalem bli gjenoppbygd, og Messias skulle framstå og deretter bli «avskåret» (utryddet, drept). Etter denne perioden skulle både byen og dens hellige sted bli ødelagt.

I det første regjeringsåret til Dareios, Ahasverus’ sønn, «han som var av medernes ætt», forstod profeten Daniel ut fra Jeremias profeti at tiden snart var inne til at jødene skulle bli utfridd fra Babylon og dra tilbake til Jerusalem. Daniel vendte seg da til Jehova i inderlig bønn i samsvar med Jeremias ord: «’Og dere skal visselig kalle på meg og komme og be til meg, og jeg vil lytte til dere. Og dere kommer virkelig til å søke meg og finne meg, for dere kommer til å søke meg av hele deres hjerte. Og jeg vil la meg finne av dere,’ lyder Jehovas utsagn. . . . ’Og jeg vil føre dere tilbake til det stedet som jeg lot dere gå i landflyktighet fra.’» – Jer 29: 10–14; Da 9: 1–4.

Mens Daniel bad, sendte Jehova sin engel Gabriel til ham med en profeti som nesten alle bibelkommentatorer betrakter som en profeti om Messias, selv om de har forskjellige meninger om hvordan den skal forstås. Gabriel sa:

«Sytti uker er blitt fastsatt over ditt folk og over din hellige by, for å gjøre slutt på overtredelsen og gjøre ende på synd og gjøre soning for misgjerning og innføre rettferdighet til uavgrensede tider og sette segl på syn og profet og salve Det aller helligste. Og du skal vite og ha den innsikt at fra ordet om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem utgår, inntil Messias, Lederen, skal det være sju uker og sekstito uker. Hun skal vende tilbake og virkelig bli gjenoppbygd, med torg og vollgrav, men i tidenes trengsel. Og etter de sekstito ukene skal Messias bli avskåret, uten noe for seg selv. Og byen og det hellige sted skal det folk som tilhører en leder som kommer, ødelegge. Og enden på det skal være ved oversvømmelse. Og inntil enden skal det være krig; det som er besluttet, er ødeleggelser. Og han skal la pakten stå ved makt for de mange i én uke, og halvveis i uken skal han få slaktoffer og offergave til å opphøre. Og på avskyeligheters vinge kommer den som forårsaker ødeleggelse; og inntil en utryddelse finner sted, skal nettopp det som er besluttet, fortsette å strømme ned også over den som ligger øde.» – Da 9: 24–27.

En messiansk profeti. Denne profetien er helt klart en viktig nøkkel til å kunne påvise hvem Messias er. Det er i denne forbindelse nødvendig å fastslå når de 70 ukene begynte, og hvor langt tidsrom de strakte seg over. Hvis disse ukene var bokstavelige uker på sju dager hver, må det enten forholde seg slik at profetien ikke gikk i oppfyllelse, noe som er umulig (Jes 55: 10, 11; He 6: 18), eller det må være slik at Messias kom for over 2400 år siden, på Perserrikets tid, og ikke ble identifisert. Hvis det siste var tilfellet, ville alle de andre bibelske profetiene som gjaldt Messias, være uoppfylt. Det er derfor tydelig at de 70 ukene må være et symbol på en mye lengre tidsperiode. De begivenhetene som er omtalt i profetien, er av en slik art at de avgjort ikke kunne ha funnet sted i løpet av 70 bokstavelige uker – bare litt over ett år og fire måneder. De fleste bibelkommentatorer er enige om at profetiens «uker» er årsuker. I noen oversettelser står det også «sytti årsuker». (AT, Mo, RS ) Bibeloversettelsen Tanakh, som ble utgitt i 1985 av et jødisk forlag (The Jewish Publication Society), har denne gjengivelsen i en fotnote, og i Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930 og Norsk Bibel  av 1988 står det i en fotnote at «uke» her betyr et tidsrom på sju år. – Se Da 9: 24, NW, fotn.

Når begynte de profetiske «sytti uker»?

Når det gjelder begynnelsen på de 70 uker, var det slik at perserkongen Artaxerxes i sitt 20. regjeringsår, i måneden nisan, gav Nehemja tillatelse til å gjenoppbygge Jerusalem og muren omkring byen. (Ne 2: 1, 5, 7, 8) Da Nehemja beregnet Artaxerxes’ regjeringstid, gikk han etter alt å dømme ut fra et kalenderår som begynte med måneden tisjri (september/oktober), slik også jødenes nåværende verdslige kalenderår gjør, og sluttet med måneden elul (august/september), den tolvte måneden. Man vet ikke om dette var Nehemjas egen beregningsmåte eller om det var den beregningsmåten som ble benyttet til visse formål i Persia.

Noen vil kanskje reise innvendinger mot det ovenstående og henvise til Nehemja 7: 73, hvor det sies at israelittene var i sine byer i den sjuende måneden – årets måneder er i denne forbindelse regnet fra nisan til nisan. Men Nehemja siterte her fra «boken med slektsregistret over dem som drog opp først», sammen med Serubabel, i 537 f.v.t. (Ne 7: 5) Nehemja forteller også at løvhyttehøytiden på hans tid ble holdt i den sjuende måneden. (Ne 8: 9, 13–18) Dette var helt på sin plass, ettersom det framgår av beretningen at de fant fram til hva som etter Jehovas befaling var blitt «skrevet i loven», og i denne loven, i 3. Mosebok 23: 39–43, står det at løvhyttehøytiden skulle feires «i den sjuende måneden» (det vil si ifølge den hellige kalender, som gikk fra nisan til nisan).

At Nehemja, når han omtalte visse begivenheter, kan ha regnet med et år som gikk fra høst til høst, synes å framgå av en sammenligning mellom Nehemja 1: 1–3 og 2: 1–8. I den første passasjen forteller han at han fikk de dårlige nyhetene om Jerusalems tilstand i måneden kislev (den tredje måneden ifølge den verdslige kalender og den niende ifølge den hellige kalender) i Artaxerxes’ 20. år. I den andre passasjen står det at han bad kongen om lov til å dra av sted og gjenoppbygge Jerusalem, og at han fikk tillatelse til dette i måneden nisan (den sjuende måneden ifølge den verdslige kalender, men den første ifølge den hellige), fremdeles i Artaxerxes’ 20. år. Nehemja regnet derfor tydeligvis ikke Artaxerxes’ regjeringsår fra nisan til nisan.

For å finne ut når Artaxerxes’ 20. regjeringsår var, må man gå tilbake til slutten av hans far og forgjenger Xerxes’ regjeringstid. Xerxes døde i slutten av 475 f.v.t., og Artaxerxes’ tiltredelsesår begynte derfor i 475 f.v.t. Hans første regjeringsår ble så regnet fra 474 f.v.t., noe også andre historiske kilder viser. Artaxerxes’ 20. regjeringsår må følgelig ha vært 455 f.v.t. – Se PERSIA, PERSERE (Xerxes’ styre og Artaxerxes’ styre).

’Fra ordet utgår.’ Ifølge profetien skulle det gå 69 årsuker «fra ordet om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem utgår, inntil Messias, Lederen». (Da 9: 25) Av den verdslige historie og av Bibelen framgår det at Jesus kom til Johannes og ble døpt tidlig på høsten i år 29 e.v.t. Det var ved denne anledningen han ble Den salvede, eller Messias, Lederen. (Se JESUS KRISTUS [Tidspunktet for hans fødsel og lengden av hans tjeneste].) Når man regner tilbake fra dette historiske utgangspunktet, kommer man til at de 69 årsukene begynte i 455 f.v.t. I dette året utgikk det viktige «ordet om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem».

I nisan (mars/april) i kong Artaxerxes’ 20. regjeringsår (455 f.v.t.) kom Nehemja med denne anmodningen til kongen: «Hvis det synes kongen godt, . . . så send meg til Juda, til mine forfedres gravsteders by, så jeg kan gjenoppbygge den.» (Ne 2: 1, 5) Kongen gav ham tillatelse til dette, og Nehemja foretok den lange reisen fra Susan til Jerusalem. Omkring den fjerde ab (juli/august) kom Nehemja med følgende befaling til jødene etter at han om natten hadde undersøkt bymurene: «Kom og la oss gjenoppbygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være gjenstand  for hån.» (Ne 2: 11–18) Ordet om å gjenoppbygge Jerusalem, som hadde utgått med Artaxerxes’ godkjennelse, ble derved satt i kraft av Nehemja i Jerusalem i det samme året. Dette viser tydelig at 455 f.v.t. er det året de 70 ukene skal regnes fra.

Reparasjonsarbeidet på murene ble fullført den 25. dagen i elul (august/september), etter at det hadde gått bare 52 dager. (Ne 6: 15) Etter at murene var gjenoppbygd, gikk det framover med gjenreisningen av resten av Jerusalem. I de første sju «uker» (49 år) arbeidet Nehemja med hjelp av Esra og deretter andre som kan ha kommet etter dem, «i tidenes trengsel». De kan ha møtt vanskeligheter innenfra, fra jødene selv, og utenfra, fra samaritanene og andre. (Da 9: 25) Malakis bok, som ble skrevet etter 443 f.v.t., inneholder en sterk kritikk av den dårlige tilstand det jødiske presteskapet på den tiden befant seg i. Man mener at det var etter dette tidspunktet Nehemja vendte tilbake til Jerusalem etter å ha vært en stund hos Artaxerxes (jf. Ne 5: 14; 13: 6, 7). Bibelen sier ikke noe om hvor lenge etter 455 f.v.t. han personlig fortsatte å arbeide med gjenoppbyggingen av Jerusalem. Men arbeidet ble etter alt å dømme fullført i den utstrekning det var nødvendig, i løpet av 49 år (sju årsuker), og Jerusalem og templet ble så stående til Messias kom. – Se MALAKIS BOK (Når boken ble skrevet).

Messias kommer etter ’sekstini uker’. De etterfølgende «sekstito uker» (Da 9: 25) er også en del av de 70 uker, den andre delen som er nevnt, og begynte følgelig da de «sju uker» sluttet. Tiden fra «ordet om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem» utgikk, «inntil Messias, Lederen», skulle være 7 pluss 62 «uker», det vil si 69 «uker» – 483 år – en periode som strakte seg fra 455 f.v.t. til 29 e.v.t. Som nevnt tidligere var det om høsten dette året – i 29 e.v.t. – Jesus ble døpt i vann og salvet med hellig ånd, og det var også da han begynte sin tjeneste som «Messias, Lederen». – Lu 3: 1, 2, 21, 22.

Daniels profeti angav altså flere hundre år i forveien nøyaktig hvilket år Messias skulle komme. Det er ingenting som bekrefter at jødene i det første århundre på grunnlag av Daniels profeti hadde foretatt beregninger om når Messias skulle stå fram. Men Bibelen sier at «folket gikk i forventning», og at «alle resonnerte i sine hjerter angående Johannes: ’Kan han kanskje være Kristus?’» (Lu 3: 15) Selv om de ventet på Messias, kunne de tydeligvis ikke angi nøyaktig i hvilken måned og uke og på hvilken dag han skulle komme. De lurte derfor på om Johannes var Kristus, selv om Johannes etter alt å dømme begynte sin tjeneste våren 29 e.v.t., omkring seks måneder før Jesus trådte fram for å bli døpt.

«Avskåret» halvveis i uken. Gabriel sa videre til Daniel: «Etter de sekstito ukene skal Messias bli avskåret, uten noe for seg selv.» (Da 9: 26) En tid etter slutten på de ’sju pluss sekstito ukene’ – omkring tre og et halvt år etter – ble Messias i samsvar med dette «avskåret» ved at han ble drept på en torturpæl og gav avkall på alt han hadde, som et gjenløsningsoffer for menneskeheten. (Jes 53: 8) De foreliggende vitnesbyrdene tyder på at Jesus brukte den første halvparten av denne ’uken’ til å utføre sin tjeneste. Ved én anledning, sannsynligvis høsten 32 e.v.t., benyttet han en illustrasjon der han åpenbart omtalte den jødiske nasjon som et fikentre (jf. Mt 17: 15–20; 21: 18, 19, 43) som ikke hadde båret frukt på «tre år». Vingårdsmannen sa til vingårdens eier: «Herre, la det være også dette året, inntil jeg får gravd rundt det og lagt på gjødsel; og hvis det så frambringer frukt i framtiden, vel og bra; men hvis ikke, skal du hogge det ned.» (Lu 13: 6–9) Jesus kan her ha hentydet til det tidsrommet da han selv hadde vært opptatt med å forkynne for denne uimottagelige nasjonen, en virksomhet som fram til da hadde vart i omkring tre år, og som skulle fortsette et stykke inn i det fjerde året.

Pakten ved makt «i én uke». I Daniel 9: 27 står det: «Og han skal la pakten stå ved makt for de mange i én uke [sju år], og halvveis i uken skal han få slaktoffer og offergave til å opphøre.» Den pakten som er nevnt her, kan ikke være lovpakten, for den ble fjernet av Gud da Kristus brakte sitt offer tre og et halvt år etter at den 70. uken begynte. «Han har tatt det [det håndskrevne dokument, Loven] bort ved å nagle det til torturpælen.» (Kol 2: 14) Og: «Kristus kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse . . . Hensikten var at Abrahams velsignelse skulle bli nasjonene til del ved Jesus Kristus.» (Ga 3: 13, 14) Ved Jesus Kristus lot Gud Abrahamspaktens velsignelser fortsatt være forbeholdt Abrahams kjødelige etterkommere inntil evangeliet begynte å bli brakt ut til ikke-jødiske nasjoner i og med at Peter forkynte for italieneren Kornelius. (Apg 3: 25, 26; 10: 1–48) Kornelius og hans husstand ble omvendt etter at Saulus fra Tarsus ble omvendt, noe som antas å ha skjedd omkring 34 e.v.t. Etter Paulus’ omvendelse gikk menigheten inn i en periode med fred og ble bygd opp. (Apg 9: 1–16, 31) Det ser ut til at Kornelius ble opptatt i den kristne menighet omkring høsten i år 36 e.v.t.,  som ville være ved utløpet av den 70. «uken», 490 år etter 455 f.v.t.

Han ’får slaktoffer og offergave til å opphøre’. Uttrykket ’få til å opphøre’, som blir brukt i forbindelse med slaktoffer og offergave, betyr bokstavelig «få til å holde sabbat, få til å hvile, få til å la være å arbeide». Det «slaktoffer» og den «offergave» som skulle opphøre ifølge Daniel 9: 27, kunne ikke være Jesu gjenløsningsoffer og rimeligvis heller ikke noen av de åndelige ofre som blir brakt av dem som følger i hans fotspor. Det må snarere være tale om de slaktofre og offergaver som i samsvar med Moseloven ble frambåret av jødene i templet i Jerusalem.

«Halvveis i uken» må være midt i perioden på sju år, eller tre og et halvt år etter begynnelsen av årsuken. Ettersom den 70. «uken» begynte da Jesus ble døpt og salvet til å være Kristus om høsten i år 29 e.v.t., må halvparten av denne uken (tre og et halvt år) strekke seg fram til våren i år 33, det vil si til påsken (den 14. nisan) dette året. Denne dagen var etter alt å dømme den 1. april i år 33 ifølge den gregorianske kalender. (Se HERRENS AFTENSMÅLTID [Tidspunktet for innstiftelsen].) Apostelen Paulus forteller at Jesus kom ’for å gjøre Guds vilje’, som gikk ut på at han skulle ’avskaffe det første [de slaktofre og offergaver som ble frambåret i samsvar med Moseloven] og befeste det andre’. Dette gjorde han ved å frambære sitt eget legeme som et offer. – He 10: 1–10.

Selv om de jødiske prestene fortsatte å frambære ofre ved templet i Jerusalem helt til det ble ødelagt i år 70, hadde syndofrene mistet sin gyldighet i Guds øyne. De hadde ikke lenger Guds godkjennelse. Like før Jesus døde, sa han til Jerusalems innbyggere: «Se, deres hus blir overlatt til dere selv.» (Mt 23: 38) Jesus «frambar ett offer for synder for bestandig . . . For med ett offer har han gjort dem som blir helliget, fullkomne for bestandig». «Hvor det nå er tilgivelse for disse [synder og lovløse gjerninger], er det ikke lenger noen ofring for synd.» (He 10: 12–14, 18) Apostelen Paulus henviser til Jeremias profeti, hvor det er tale om en ny pakt, og han peker på at den tidligere pakt (lovpakten) blir gjort foreldet og blir gammel og «nær ved å forsvinne» på grunn av denne nye pakten. – He 8: 7–13.

Det blir gjort ende på overtredelse og synd. Det at Jesus ble «avskåret» i og med at han ble drept, og at han så ble oppreist og trådte fram for Gud i himmelen, førte til at det ble ’gjort slutt på overtredelse og gjort ende på synd og gjort soning for misgjerning’. (Da 9: 24) Lovpakten hadde avslørt og fordømt jødene som syndere, og de kom under en forbannelse fordi de brøt pakten. Men hvor synden «ble stor», slik det ble avslørt eller tydeliggjort av Moseloven, ble Guds barmhjertighet og nåde enda større gjennom hans Messias. (Ro 5: 20) På grunnlag av Messias’ offer kan angrende synderes overtredelse og synd bli strøket ut, og den medfølgende straffen kan bli annullert.

Evig rettferdighet innført. Ved Kristi død på torturpælen kom det i stand en forsoning for troende som viste anger. Deres synder ble sonet og strøket ut, og veien ble åpnet for at de kunne bli «erklært rettferdige» av Gud. Den rettferdighet de derved oppnår, vil vedvare og føre til evig liv for dem. – Ro 3: 21–25.

Det aller helligste blir salvet. Jesus ble salvet med hellig ånd i forbindelse med sin dåp, da den hellige ånd kom ned over ham representert ved en dues skikkelse. Men salvingen av «Det aller helligste» innebærer mer enn det at Jesus ble salvet, for uttrykket «Det aller helligste» sikter ikke til en person. «Det aller helligste» er en betegnelse som blir brukt om Jehova Guds helligdom. (2Mo 26: 33, 34; 1Kg 6: 16; 7: 50) Den salvingen av «Det aller helligste» som er nevnt i Daniels bok, må derfor gjelde «det større og mer fullkomne telt, som ikke er gjort med hender», og som Jesus Kristus i egenskap av den store Øversteprest gikk inn i «med sitt eget blod». (Da 9: 24; He 9: 11, 12) Da Jesus kom til sin Far med verdien av sitt ofrede menneskeliv, var selve himmelen den åndelige virkelighet som Det aller helligste i tabernaklet, og senere i templet, var et bilde på. Guds himmelske bolig var blitt salvet, eller satt til side, som «Det aller helligste» i den store åndelige tempelordning som ble til da Jesus ble salvet med hellig ånd i år 29 e.v.t. – Mt 3: 16; Lu 4: 18–21; Apg 10: 37, 38; He 9: 24.

Det blir ’satt segl på syn og profet’. Alt som fant sted i forbindelse med Messias – det offer han brakte, hans oppstandelse, det at han trådte fram for sin himmelske Far med verdien av sitt offer, og alt det andre som skjedde i løpet av den 70. uken – ’satte segl på syn og profet’ ved at det viste at de profetiske synene og utsagnene var sanne og kom fra Gud. Det stadfestet som ved bruken av et segl at Gud stod bak dem, at de skrev seg fra én og samme guddommelige kilde og ikke fra ufullkomne mennesker. Det beseglet også synet ved å vise at det gjaldt bare Messias, fordi det ble oppfylt på ham og den gjerning Gud utførte gjennom ham. (Åp 19: 10) Tydningen av synet er knyttet til ham, og det er ikke mulig å påvise at det blir oppfylt på noen annen. – Da 9: 24.

 Byen og det hellige sted blir ødelagt. De begivenhetene som er nevnt i siste del av versene 26 og 27 i det 9. kapitlet i Daniels bok, ble oppfylt etter de 70 «ukene», men som en direkte følge av at jødene forkastet Kristus i løpet av den 70. «uken». Det framgår av historien at Titus, sønn av den romerske keiser Vespasian, var leder for de romerske hærstyrkene som kom mot Jerusalem. Soldatene strømmet faktisk inn i Jerusalem og templet, som en oversvømmelse, og ødela både byen og helligdommen. Det at hedenske hærer kom til å stå på det hellige sted, gjorde dem til en «avskyelighet». (Mt 24: 15) Alle forsøk som ble gjort på å roe ned situasjonen før Jerusalem ble ødelagt, slo feil fordi Gud hadde bestemt hva som skulle skje: «Det som er besluttet, er ødeleggelse», og «inntil en utryddelse finner sted, skal nettopp det som er besluttet, fortsette å strømme ned også over den som ligger øde».

En jødisk oppfatning. Den massoretiske tekst med dens system av vokalpunkter ble utarbeidet i siste halvdel av det første årtusen e.v.t. Etter alt å dømme fordi massoretene ikke godtok Jesus Kristus som Messias, forsynte de den hebraiske tekst i Daniel 9: 25 med et skilletegn, ʼathnạch, etter «sju uker», slik at de sju ukene ble atskilt fra de «sekstito uker». På denne måten kom det til å se ut som om profetiens 62 uker, eller 434 år, var den tiden som skulle gå med til å gjenoppbygge det gamle Jerusalem. I Isaac Leesers oversettelse heter det: «Vit derfor og forstå at fra ordet utgår om å gjenreise og bygge Jerusalem inntil den salvede, fyrsten, skal det gå sju uker: [som skilletegn er det her benyttet et kolon] og i løpet av seksti og to uker vil den [byen] igjen bli oppbygd med gater og vollgraver (omkring den), ja i tidenes trengsel.» En oversettelse som er utgitt av The Jewish Publication Society of America, har en lignende gjengivelse: «. . . skal det gå sju uker; og i seksti og to uker skal den bli oppbygd igjen.» I disse to oversettelsene forekommer ordene «i løpet av» og «i», som åpenbart er tilføyd til støtte for oversetternes fortolkning. – Jf. NO.

Angående massoretenes tegnsetning skriver professor E.B. Pusey følgende i en fotnote til den trykte utgaven av en av de forelesningene han holdt ved Oxford universitet: «Jødene satte versets hovedskilletegn under שׁבְעָה [sju] i den hensikt å skille de to tallene 7 og 62. Dette må de ha gjort i uredelighet, למען המינים, ’på grunn av kjetterne’, (som Raschi [en fremtredende jødisk rabbiner på 1000-tallet og 1100-tallet e.v.t.] sier når han forkaster bokstavelige utlegninger som var til fordel for de kristne). For når den siste delen av perioden blir skilt ut på denne måten, kan den bare bety: ’og i løpet av seksti og to uker skal gate og mur bli gjenreist og oppbygd’, dvs. at det skulle ta 434 år å gjenoppbygge Jerusalem, noe som ville være meningsløst.» – Daniel the Prophet, 1885, s. 190.

I Daniel 9: 26 (Le) står det blant annet: «Og etter de seksti og to uker skal en salvet bli avskåret uten å ha noen etterfølger.» Ifølge noen jødiske kommentatorer var de 62 ukene en periode som strakte seg fram til makkabeertiden, mens uttrykket «den salvede» etter deres mening gjaldt kong Agrippa II, som levde på den tiden da Jerusalem ble ødelagt i år 70 e.v.t. Andre sier at «den salvede» var en øversteprest, Onias, som ble avsatt av Antiokhos Epifanes i år 175 f.v.t. Hvis profetien, slik de hevder, skulle anvendes på en av disse mennene, ville den bli fratatt enhver virkelig betydning, og uoverensstemmelsene i forbindelse med tidsangivelsene ville innebære at profetien om de 62 uker ikke var noen nøyaktig tidsprofeti. – Se Soncino Books of the Bible (kommentar til Da 9: 25, 26), redigert av A. Cohen, London 1951.

For å forsvare sin oppfatning sier disse jødiske bibelkommentatorene at de «sju uker» ikke er 7 ganger 7 år, altså 49 år, men 70 år, men de betrakter likevel de 62 ukene som 7 ganger 62 år. De mener at de 70 årene henspiller på den tiden landflyktigheten i Babylon varte. De hevder at Kyros eller Serubabel eller øverstepresten Jesjua er den salvede som er nevnt i Daniel 9: 25, mens de mener at den salvede som er nevnt i Daniel 9: 26, er en annen.

De fleste norske oversettelser (GN, EN, NB, NV, NKJO) unnlater (i motsetning til MMM og NO) å følge tegnsetningen i den massoretiske teksten her. De nevner «sju uker og sekstito uker» i sammenheng og viser derved at de 62 ukene følger etter de 7 som en del av de 70, og de antyder ikke at de 62 ukene gjelder den perioden som gikk med til å gjenoppbygge Jerusalem. De fleste engelske oversettelser har en lignende gjengivelse. (Jf. Da 9: 25 i KJ, AT, Dy, NW, Ro, Yg.) I en redaksjonell note av James Strong i Langes Commentary on the Holy Scriptures (Da 9: 25, fotn., s. 198) heter det: «Den eneste begrunnelsen for denne gjengivelsen, som skiller de to periodene på sju uker og sekstito uker og derved nevner den første perioden som den Salvede Fyrstes terminus ad quem [tidspunkt som noe knyttes til] og den siste som gjenoppbygningstiden, ligger i tegnsetningen i den massoretiske teksten, hvor det er anbrakt en athnach [et skilletegn]  mellom dem. . . . og den angjeldende gjengivelsen innebærer en skurrende oppbygning av den andre delen, som er uten preposisjon. Det er derfor bedre, og enklere, å holde seg til Den autoriserte oversettelsen [KJ], som følger alle de eldre oversettelsene.» – Oversatt og redigert av P. Schaff, 1976.

Det er gitt uttrykk for mange andre oppfatninger, noen messianske og noen ikke-messianske, angående betydningen av denne profetien. I denne forbindelse kan det være verdt å merke seg at den eldste tilgjengelige utgave av Septuaginta inneholder en sterk forvrengning av det som står i den hebraiske teksten. Som professor Pusey forklarer i sitt verk Daniel the Prophet (s. 328, 329), forfalsket oversetteren utsagnet om tidsperioden, i tillegg til at han tilføyde, forandret og flyttet om på ord, alt for å kunne bruke profetien til støtte for makkabeernes kamp. Denne åpenbart forvrengte oversettelsen er i de fleste nyere utgaver av Septuaginta blitt erstattet med en som ble utarbeidet av Theodotion, en lærd jøde som levde på 100-tallet e.v.t. Hans oversettelse samstemmer med den hebraiske teksten.

Noen forsøker å forandre de profetiske tidsperiodenes rekkefølge, mens andre hevder at de løper samtidig, eller avviser at de har en oppfyllelse som gjelder en bestemt tid. Men de som fremmer slike oppfatninger, vikler seg inn i håpløse selvmotsigelser, og deres forsøk på å komme ut av dem fører ut i det absurde eller ender med at de rett og slett benekter at profetien er inspirert eller sann. Særlig om de sistnevnte oppfatningene, som reiser flere problemer enn de løser, sier den ovennevnte professor E.B. Pusey: «Disse var de uløselige problemene som vantroen hadde å løse. Den måtte løse dem på egen hånd, noe som i og for seg var lettere, for ingen ting er umulig for vantroen å tro, bortsett fra det Gud åpenbarer.» – S. 206.