Små vanndråper som er mindre enn regndråper og holder seg svevende i luften; kan minne om svært lett regn (yr). Når varm og fuktig luft stiger til værs og blir avkjølt til duggpunktet, kondenseres fuktigheten, ettersom kald luft ikke kan holde på så mye vann som varm luft. Hvis dette skjer i nærheten av bakken, dannes det tåke; hvis det skjer høyere oppe, dannes det skyer. (Sl 135: 7; Ord 25: 14; Jer 10: 13; 51: 16) Fuktighet som kondenseres på kalde overflater, for eksempel på jordoverflaten eller på planter (noe som vanligvis skjer om natten), kalles dugg. – 2Mo 16: 13, 14; Dom 6: 36–40; se DUGG.

Bibelens poetiske beskrivelse av disse geofysiske prosessene stemmer med det vitenskapen har konstatert. Elihu forteller at Jehova, Kilden til all varme og energi, først lar fuktigheten bli dratt opp fra jorden og siden lar den sildre eller dryppe ned på jorden igjen i form av regn og tåke (hebr. ʼedh), som om den var blitt silt. – Job 36: 27, 28.

Det hebraiske ordet ʼedh forekommer bare ett annet sted i Bibelen, nemlig i beretningen i 1. Mosebok om forholdene på jorden på et tidspunkt i løpet av skapelsesdagene. «Jehova Gud hadde ikke latt det regne på jorden . . . Men en tåke steg stadig opp fra jorden [som innbefattet elvene, sjøene og havene], og den vannet hele jordens overflate.» (1Mo 2: 5, 6) Oversettere som utarbeidet bibeloversettelser i gammel tid (LXX, Vg, Sy), oppfattet imidlertid ikke det som det tales om her, som en tåke, men som en kilde og antok at jorden ble vannet ved hjelp av en underjordisk ferskvannsstrøm.

Brukt billedlig. Mens apostelen Paulus snakket med prokonsulen Sergius Paulus i byen Pafos på Kypros, begynte en mann som het Bar-Jesus (også kalt Elymas), en trollmann og falsk profet, ’å stå ham imot’. Paulus sa til ham at Jehovas hånd var over ham, og at han ville bli blind for en tid. «I samme øyeblikk falt en tett tåke og mørke over ham.» Synet hans ble tydeligvis uklart eller tåkete og deretter hurtig helt formørket. Da legen Lukas beskrev det som hendte, brukte han det greske medisinske uttrykket akhlỵs (tett tåke). – Apg 13: 4–11.

Da apostelen Peter advarte mot falske lærere som ville snike seg inn i den kristne menighet og forderve den, sa han: «Disse er kilder uten vann og tåkeskyer som drives av en voldsom storm, og for dem er mørkets mulm holdt rede.» Reisende i Midtøsten visste hvor skuffende det var å nærme seg en kilde eller en brønn i håp om å finne forfriskende vann for så å finne at den var uttørket. I august kommer det i Palestina noen ganger slørskyer fra vest som ikke gir regn. En bonde som tok disse lette, tåkelignende skyene som et løfte om vann til markene sine, ville bli sørgelig skuffet. På lignende måte ville disse falske lærerne, disse umoralske mennene, bringe skuffelse, slik som Peter videre sier: «For de kommer med svulstige uttalelser som ikke er til noe gagn, og ved kjødets begjær og ved løsaktige gjerninger forleder de dem som er i ferd med å slippe unna folk som ferdes i villfarelse. Mens de lover dem frihet, er de selv fordervelsens slaver.» – 2Pe 2: 1, 17–19.

De kristne blir minnet om å ta Jehova med i alle sine planer og ikke skryte av hva de har tenkt å gjøre, men huske at livet i denne tingenes ordning er kortvarig og usikkert, og at de selv er som en tåke som raskt forsvinner. – Jak 4: 14; se SKY.