I gammel tid skrev man på hebraisk tallene helt ut med bokstaver. En eller annen gang etter landflyktigheten i Babylon begynte jødene så smått å bruke alfabetets bokstaver som talltegn, men denne praksisen ble ikke fulgt i hebraiske bibelhåndskrifter fra denne perioden. I et av de eldste eksisterende eksempler på hebraisk skrift, Siloam-innskriften (som sannsynligvis stammer fra Hiskias regjeringstid [745–717 f.v.t.]), er de oppgitte målene skrevet helt ut med bokstaver. Det at tallene ble skrevet  helt ut med bokstaver, førte til økt nøyaktighet og pålitelighet i håndskriftene til De hebraiske skrifter, som er blitt skrevet av mange ganger, for det kan lettere snike seg inn feil ved avskrivning av talltegn enn ved avskrivning av ord.

På hebraisk blir tall over ti skrevet som en kombinasjon av ord; tolv blir for eksempel skrevet som en kombinasjon av to og ti. (1Mo 14: 4) Tallet 20 blir imidlertid skrevet som ti i flertall, 30 er en flertallsform avledet av tre, 40 en flertallsform avledet av fire, og så videre. Hundre er et særskilt ord; 200 er dualisformen (totallsformen) av dette ordet. Andre «hundrer», for eksempel 300, består av to ord. Det høyeste tallet som kan uttrykkes med ett enkelt hebraisk ord, er 20 000, dualisformen av 10 000 (en myriade). Større tall er en kombinasjon av ord. I 1. Krønikebok 5: 18 er tallet «førtifire tusen sju hundre og seksti» for eksempel ordrett skrevet slik: førti og fire tusen og sju av hundrer og seksti. «En million» blir skrevet som tusen tusener. (2Kr 14: 9) Rebekkas familie velsignet henne med ordene: «Du, vår søster, måtte du bli til tusener ganger ti tusen [bokst.: tusener av myriader].» (Rebekkas etterkommere kom faktisk til å telle mange millioner.) (1Mo 24: 55, 60) Daniel så i et syn «ti tusen ganger ti tusen [bokst.: en myriade myriader]» stå foran Jehova. – Da 7: 10.

Noen ganger blir tall brukt i omtrentlig betydning, som runde tall, for eksempel i Salme 90: 10, hvor salmisten taler om hvor gammelt et menneske blir, og muligens også i 1. Kongebok 19: 18 (hvor det sies at «sju tusen» ikke hadde bøyd seg for Ba’al) og i 2. Krønikebok 14: 9 (hvor det tales om «en million» etiopiere som ble slått av Asa).

I De kristne greske skrifter er tall som regel også skrevet helt ut med bokstaver. I Codex Sinaiticus og Codex Alexandrinus er «villdyrets tall» skrevet slik. – Åp 13: 18.

Bibelens bruk av tall er ikke numerologi. Ettersom Bibelen inneholder både historie og profetier, kan de tallene som blir oppgitt, være enten bokstavelige eller symbolske. Det framgår som regel av sammenhengen i hvilken betydning et tall blir brukt. Visse tall forekommer ofte i en billedlig, overført eller symbolsk betydning i Bibelen, og i slike tilfeller er det nødvendig å forstå deres betydning for å kunne forstå teksten. Denne bibelske bruken av tall bør imidlertid ikke forveksles med numerologi, som går ut på at enkelte tall, tallkombinasjoner og summen av visse tall blir tilskrevet en mystisk betydning. Numerologien, som etter alt å dømme oppstod i Babylon, er en form for spådomskunst. Den faller derfor inn under Guds fordømmelse av forskjellige former for spådomskunst. – 5Mo 18: 10–12.

I det etterfølgende vil det bli tatt fram noen eksempler på den billedlige betydningen av visse tall som ofte blir brukt i Bibelen.

Én. Når tallet én blir brukt symbolsk, inneholder det tanken om noe som står alene, noe unikt, og også om enhet og overensstemmelse i hensikt og handling. «Jehova vår Gud er én Jehova,» sa Moses. (5Mo 6: 4) Han alene er Den Suverene Herre. Det er ingen som han. Han deler ikke sin herlighet med noen, slik de hedenske, treenige gudene gjør. (Apg 4: 24; Åp 6: 10; Jes 42: 8) Jehova og Jesus Kristus utgjør en enhet i den forstand at de er ett i hensikt og handling (Joh 10: 30), og Kristi disipler bør også være ett med Gud og hans Sønn, liksom disiplene innbyrdes må være ett. (Joh 17: 21; Ga 3: 28) En slik enhet finnes også i ekteskapsordningen. – 1Mo 2: 24; Mt 19: 6; Ef 5: 28–32.

To. Tallet to forekommer ofte i juridisk sammenheng. Når to vitners utsagn stemmer overens, får vitnesbyrdet større vekt. Det skulle to eller tre vitner til for at et saksforhold skulle anses som fastslått. Dette prinsippet blir også fulgt i den kristne menighet. (5Mo 17: 6; 19: 15; Mt 18: 16; 2Kt 13: 1; 1Ti 5: 19; He 10: 28) Gud fulgte også dette prinsippet da han framstilte sin Sønn som menneskehetens Frelser. Jesus sa: «I deres egen Lov står det også skrevet: ’To menneskers vitnesbyrd er sant.’ Jeg er én som vitner om meg selv, og Faderen, som har sendt meg, vitner om meg.» – Joh 8: 17, 18.

Når noe ble gjort to ganger – for eksempel hvis en uttalelse eller et syn ble gjentatt (selv om det kanskje bare dreide seg om paralleller) – betegnet det at en sak stod fast (som i tilfellet med faraos drøm om kuene og om kornaksene; 1Mo 41: 32). Den hebraiske poesi i Bibelen er rik på parallelle tanker, noe som får de sannheter som blir uttrykt, til å prente seg dypere inn i sinnet, og som samtidig tydeliggjør forståelsen ved at det blir brukt forskjellige ord i parallellismen. – Se Sl 2, 44 og andre.

I Daniels profeti hadde et av dyrene ’to horn’, noe som symboliserte at det medopersiske verdensrike var en dobbeltmakt. – Da 8: 20, 21; jf. Åp 13: 11.

Tre. Mens to vitners samstemmige vitnesbyrd var et tilstrekkelig bevis i en rettssak, gjorde tre vitners utsagn beviset enda sterkere. Tallet tre blir derfor noen ganger brukt som symbol på intensitet, ettertrykk eller økt styrke. «En tredobbelt tråd kan ikke hurtig slites av.» (For 4: 12) Jesus  gav sine ord ettertrykk da han stilte Peter tre spørsmål etter at Peter tre ganger hadde fornektet ham. (Mt 26: 34, 75; Joh 21: 15–17) Det synet Peter fikk, hvor han ble oppfordret til å spise alle slags dyr, deriblant dyr som ifølge Moseloven var urene, ble gitt økt vekt ved at han fikk det tre ganger. Dette gjorde det sikkert lettere for Peter å forstå det som nå skulle skje. Da Kornelius og hans husstand tok imot det gode budskap, skjønte Peter at Gud nå vendte sin oppmerksomhet mot uomskårne mennesker av nasjonene, som jødene betraktet som urene. – Apg 10: 1–16, 28–35, 47, 48.

Jehovas høye grad av hellighet og renhet blir understreket ved at de himmelske skapninger erklærer: «Hellig, hellig, hellig er Jehova.» (Åp 4: 8; Jes 6: 3) Før Jehova fjernet den siste jordiske kongen i Davids slektslinje fra tronen, sa han: «En ruin, en ruin, en ruin skal jeg gjøre det til. Og når det gjelder dette, så skal det i sannhet ikke bli noens før han kommer, han som har den juridiske retten, og jeg skal gi ham det.» Her understreket han at ingen konger av Davids slektslinje skulle sitte på tronen i Jerusalem og herske i hans navn – at tronen skulle stå helt tom – inntil hans tid var inne til å innsette Messias i Rikets makt. (Ese 21: 27) At de veer som skulle komme over jorden, ville bli sterke, framgår av at det sies «ve» tre ganger. – Åp 8: 13.

Fire. Tallet fire står av og til for noe som er altomfattende eller kvadratisk (og solid) hva symmetri og form angår. Det forekommer tre ganger i Åpenbaringen 7: 1. Her sies det at «fire engler» (alle de engler som har kontroll over de «fire vinder», og som er rede til å iverksette en fullstendig ødeleggelse) står på jordens «fire hjørner» (slik at de kan løse vindene diagonalt, så ikke noe område blir spart). (Jf. Da 8: 8; Jes 11: 12; Jer 49: 36; Sak 2: 6; Mt 24: 31.) Det nye Jerusalem «ligger som en firkant» med like store sider og er altså kubeformet. (Åp 21: 16) Andre symbolske uttrykk hvor tallet fire forekommer, finnes i Sakarja 1: 18–21; 6: 1–3; Åpenbaringen 9: 14, 15.

Seks. Dette tallet betegner noen ganger ufullkommenhet. «Villdyrets tall» er 666 og blir kalt «et menneskes tall», noe som viser at det har å gjøre med ufullkomne, syndige mennesker, og det ser ut til at det symboliserer at ’villdyret’ står for noe ufullkomment. Det at tallet seks blir forsterket ved at det blir brukt tre ganger (slik at det forekommer på enernes, tiernes og hundrenes plass), understreker ufullkommenheten og utilstrekkeligheten hos det som ’villdyret’ representerer. – Åp 13: 18.

Sju. Tallet sju blir i Bibelen ofte brukt for å betegne fullstendighet. Noen ganger refererer det til fullføringen av et arbeid. Det kan imidlertid også referere til en fullstendig syklus av noe som Gud har fastsatt eller tillatt. Ved å fullføre sitt arbeid i forbindelse med jorden på seks skapelsesdager og hvile på den sjuende dagen tilveiebrakte Jehova et mønster for hele sabbatsordningen, helt fra uken på sju dager til jubelåret, som fulgte etter en syklus på sju ganger sju år. (2Mo 20: 10; 3Mo 25: 2, 6, 8) De usyrede brøds høytid og løvhyttehøytiden varte begge i sju dager. (2Mo 34: 18; 3Mo 23: 34) Sju forekommer ofte i forbindelse med levittiske forskrifter angående ofre (3Mo 4: 6; 16: 14, 19; 4Mo 28: 11) og renselser. – 3Mo 14: 7, 8, 16, 27, 51; 2Kg 5: 10.

De «sju menigheter» som blir omtalt i Åpenbaringen, med sine karakteristiske trekk, gir et fullstendig bilde av alle Guds menigheter på jorden. – Åp 1: 20 til 3: 22.

Det at ’villdyret’ har «sju hoder» (Åp 13: 1), viser hvilken grense som er satt for dyrets utvikling. Selv om ’det skarlagenrøde villdyret’ blir kalt «en åttende konge», utspringer det fra de sju og eksisterer ikke atskilt fra det sjuhodete «villdyret». (Åp 17: 3, 9–11) Det samme gjelder ’villdyrets bilde’. (Åp 13: 14) Det tohornete ’villdyret’ eksisterer på lignende måte samtidig med det opprinnelige ’villdyret’ og forsøker å sette dets «merke» på alle mennesker. – Åp 13: 11, 16, 17.

Jehova viste israelittene stor langmodighet, men han advarte dem om at hvis de ignorerte hans irettesettelser, ville han tukte dem «sju ganger», det vil si grundig, for deres synder. – 3Mo 26: 18, 21, 28.

I Bibelens historiske avsnitt betegner tallet sju ofte fullstendighet eller det å fullføre et arbeid eller en gjerning. Israelittene viste sterk tro og ubetinget lydighet ved å marsjere rundt Jeriko i sju dager – og på den sjuende dagen til og med sju ganger – noe som ble etterfulgt av at bymuren falt sammen. (Jos 6: 2–4, 15) Elia viste full tillit til at hans bønn ville bli hørt, da han på Karmel-fjellet sju ganger bad sin tjener om å gå og se på himmelen før en regnsky kom til syne. (1Kg 18: 42–44) Den spedalske Na’aman måtte dukke seg sju ganger i Jordan. Det krevde stor ydmykhet av denne mektige syriske hærføreren å følge profeten Elisjas oppfordring, men da han lydig gjorde slik som det ble sagt til ham, ble han renset av Jehova. (2Kg 5: 10, 12) Med poetisk styrke og intensitet blir Jehovas rene, fullstendige, fullkomne og vakre ord sammenlignet med sølv som er renset i en smelteovn og lutret sju ganger. (Sl 12: 6) Jehovas barmhjertighet blir  framhevet med ordene: «Sju ganger kan den rettferdige falle, og han kommer visselig til å reise seg.» (Ord 24: 16) At Jehova fortjener all pris, blir understreket av salmistens ord: «Sju ganger om dagen har jeg lovprist deg.» – Sl 119: 164.

I Åpenbaringsboken blir tallet sju hyppig brukt i symbolsk forstand i forbindelse med det som har med Gud og hans menighet å gjøre, og også i forbindelse med Guds Motstander, Satan Djevelen, i hans totale krig mot Gud og hans folk. – Åp 1: 4, 12, 16; 5: 1, 6; 8: 2; 10: 3; 12: 3; 13: 1; 15: 1, 7; 17: 3, 10; også andre skriftsteder.

Multipla av sju (tall som sju går opp i) blir også brukt som et uttrykk for fullstendighet. Tallet 70 (ti ganger sju) blir brukt profetisk i de «sytti uker» i Daniels profeti om Messias’ komme. (Da 9: 24–27; se SYTTI UKER.) På grunn av ulydighet mot Gud lå Jerusalem og Juda øde i 70 år, «inntil landet [fullstendig] hadde gjort opp for sine sabbater». – 2Kr 36: 21; Jer 25: 11; 29: 10; Da 9: 2; Sak 1: 12; 7: 5.

Syttisju – et tall der tallet sju er gjentatt – kunne overbringe tanken «til uavgrenset tid» eller «uten begrensning». Jesus rådde de kristne til å tilgi sine brødre i en slik utstrekning. (Mt 18: 21, 22) Ettersom Gud hadde bestemt at den som drepte morderen Kain, skulle «lide hevn sju ganger», sa Lamek, som tydeligvis hadde drept en mann i selvforsvar: «Hvis Kain skal hevnes sju ganger, så skal Lamek hevnes syttisju ganger.» – 1Mo 4: 15, 23, 24.

Åtte. Tallet åtte ble brukt for å legge ytterligere vekt på fullstendigheten av noe (én mer enn sju, det tallet som vanligvis uttrykte fullstendighet) og står derfor noen ganger for overflod. Jehova forsikret sitt folk om at de ville bli befridd for trusselen fra Assyria, idet han sa at det ville bli oppreist «sju hyrder» mot Assyria, «ja [ikke bare sju, men] åtte høvdinger blant menneskene». (Mi 5: 5) Som en passende avslutning på det hellige års siste høytid, løvhyttehøytiden, skulle den åttende dagen være en hellig sammenkomst, en høytidssamling, en dag med fullstendig hvile. – 3Mo 23: 36, 39; 4Mo 29: 35.

Ti. Tallet ti betegner fullstendighet, helhet, summen av alt som eksisterer av noe. Det er også verdt å merke seg at når tallene sju og ti forekommer sammen, betegner sju noe som er høyere eller overordnet, mens ti står for noe underordnet.

De ti plager som kom over Egypt, var et fullstendig uttrykk for Guds dommer over Egypt – alt som var nødvendig for fullt ut å ydmyke Egypts falske guder og for å befri Guds folk, Israel, fra Egypts grep. «De ti ord» utgjorde de grunnleggende lovene i lovpakten, og de omkring 600 andre lovene tjente bare til å utdype dem, kaste lys over dem og forklare anvendelsen av dem. (2Mo 20: 3–17; 34: 28) Jesus brukte tallet ti i flere av sine illustrasjoner som et uttrykk for fullstendighet eller det samlede antall av noe. – Mt 25: 1; Lu 15: 8; 19: 13, 16, 17.

Ett av dyrene i Daniels syn og noen av de dyrene som er beskrevet i Åpenbaringen, hadde ti horn. Disse hornene symboliserte tydeligvis alle de makter, eller «konger», på jorden som utgjør den ordning som blir sammenlignet med et villdyr. (Da 7: 7, 20, 24; Åp 12: 3; 13: 1; 17: 3, 7, 12) At den prøve eller den periode med prøver som Gud har bestemt eller tillatt at hans tjenere skal gjennomgå, vil være fullstendig, framgår av det som sies i Åpenbaringen 2: 10: «Vær ikke redd for de ting du kommer til å lide. Se, Djevelen skal fortsette å kaste noen av dere i fengsel, for at dere fullt ut kan bli satt på prøve, og for at dere kan ha trengsel i ti dager.»

Tolv. Patriarken Jakob hadde tolv sønner, som ble stamfedre for Israels tolv stammer. Under lovpakten organiserte Gud deres etterkommere som sitt folk. Det ser derfor ut til at tallet tolv symboliserer en fullstendig, likevektig, guddommelig fastlagt ordning. (1Mo 35: 22; 49: 28) Jehova utvalgte tolv apostler, som utgjør den sekundære grunnvollen i Det nye Jerusalem, som er bygd på Jesus Kristus. (Mt 10: 2–4; Åp 21: 14) Det åndelige Israel består av tolv stammer, og hver stamme har 12 000 medlemmer. – Åp 7: 4–8.

Multipla av tolv kan også ha betydning. David inndelte prestene i 24 avdelinger som skulle tjene etter tur i det templet som senere ble bygd av Salomo. (1Kr 24: 1–18) Dette er en hjelp til å finne ut hvem de «tjuefire eldste» i Åpenbaringen er, de som sitter rundt Guds trone i hvite ytterkledninger og med kroner på sine hoder. (Åp 4: 4) De som følger i Jesu Kristi fotspor, hans åndelige brødre, har fått løfte om å bli konger og prester sammen med ham i himmelen. De 24 eldste kan ikke være bare apostlene, for de var bare tolv. De må derfor symbolisere hele det ’kongelige presteskap’, de 144 000 (som en parallell til de 24 avdelingene med prester som tjente i templet) i deres stilling i himmelen som prester og som konger med kroner på hodet. – 1Pe 2: 9; Åp 7: 4–8; 20: 6.

Førti. I noen tilfeller ser det ut til at perioder med dom eller straff er forbundet med tallet 40. (1Mo 7: 4; Ese 29: 11, 12) Ninive fikk 40 dager på seg til å angre. (Jon 3: 4) Tallet 40 er også  brukt i forbindelse med en parallell mellom Jesu Kristi liv og Moses’ liv: Moses var et forbilde på Kristus, og begge fastet i 40 dager. – 2Mo 24: 18; 34: 28; 5Mo 9: 9, 11; Mt 4: 1, 2.