[hebr. ʼẹsjel].

Tamarisken vokser som tre eller busk. Stammen er knudrete, og grenene er ofte kvistete, noe som gir treet et fjærlignende utseende. De eviggrønne bladene er små og skjellaktige, og fordi de sitter tett inntil grenene, mister de lite  fuktighet på grunn av fordampning. Treet kan derfor vokse i ørkenområder og til og med på sanddyner. Om våren blomstrer det med klaser av små, lyserøde eller hvite blomster – et vakkert syn i det øde landskapet. Tamarisken trives i saltholdig jord og vokser ofte nær havet og i saltsumper. Langs Jordans bredder vokser det så mange tamarisker at de danner jungellignende kratt hvor ville dyr holder til. I bibelsk tid bestod «de stolte krattene langs Jordan», hvor løver søkte skjul, muligens av blant annet tamarisker. – Jer 49: 19; Sak 11: 3.

Vanligvis blir ikke tamarisken særlig høy, men det finnes én art (Tamarix aphylla) som kan bli hele 18 m. Det fortelles at Abraham plantet en tamarisk i Be’er-Sjeba (1Mo 21: 33), at kong Saul satt i skyggen av en tamarisk i Gibea (1Sa 22: 6), og at Sauls og hans sønners ben ble begravet under en stor tamarisk i Jabesj-Gilead. – 1Sa 31: 13; jf. 1Kr 10: 12, hvor det hebraiske ordet for ’stort tre’ (ʼelạh) er brukt.

Dr. Joseph Weitz, en kjent ekspert på nyplanting av skog i Israel, sa: «Det første treet Abraham plantet ved Berseba [Be’er-Sjeba] var en tamarisk. For fire år siden fulgte vi Abrahams eksempel og plantet et par millioner slike trær i det samme området, og nå ser vi at Abraham hadde rett. Tamarisken er en av de få tresortene som trives så langt sør, hvor den årlige regnmengden er under 150 millimeter.» – Det Beste, mai 1954, s. 77.

Det finnes en annen tamariskart (Tamarix mannifera), som når den blir stukket av en skjoldlus, utsondrer en honninglignende væske som blir samlet og noen steder solgt til pilegrimer som «manna». Dette stoffet har imidlertid ikke noe å gjøre med den mannaen som israelittene fikk i ødemarken. Den ekte mannaen ble tilveiebrakt på mirakuløs måte og sanket fra bakken. – 2Mo 16: 13–15.