(Tạrsis) [fra en rot som betyr «å knuse; å ødelegge»].

1. En av Javans fire sønner, født en tid etter vannflommen. (1Mo 10: 4; 1Kr 1: 7) Han blir nevnt blant de 70 familieoverhodene som nasjonene etter vannflommen ble «spredt omkring» fra. (1Mo 10: 32) Som i tilfellet med Javans andre sønner kom navnet Tarsis til å stå for både et folk og et område.

2. En etterkommer av Benjamin; sønn av Bilhan. – 1Kr 7: 6, 10.

3. En av de sju fyrstene som kong Ahasverus rådførte seg med i forbindelse med den opprørske dronning Vasjti. – Est 1: 12–15.

4. Et område som først var bebodd av etterkommere av Tarsis, som var sønn av Javan og sønnesønn av Jafet. Det finnes visse indikasjoner med hensyn til i hvilken retning Tarsis’ etterkommere drog i århundrene etter vannflommen.

Profeten Jona (ca. år 844 f.v.t.), som Jehova hadde gitt i oppdrag å gå til Ninive i Assyria, forsøkte å slippe fra sitt oppdrag ved å dra til havnebyen Joppe (Tel Aviv-Yafo) ved Middelhavet og gå om bord i «et skip som gikk til Tarsis». (Jon 1: 1–3; 4: 2) Tarsis må derfor ha ligget i eller ved Middelhavet i motsatt retning av Ninive, og det var tydeligvis lettere å komme dit sjøveien enn over land. I forbindelse med «Tarsis-skipene» finner vi i Esekiel 27: 25, 26 uttrykket «hjertet av det åpne hav». – Jf. Sl 48: 7; Jon 2: 3.

I en innskrift (fra 600-tallet f.v.t.) skryter den assyriske herskeren Asarhaddon av sine seirer over Tyrus og Egypt og hevder at alle konger på øyene fra Kypros «helt til Tarsisi» betalte tributt til ham. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 290.) Ettersom Kypros ligger i den østlige delen av Middelhavet, tyder også dette sitatet på at Tarsis lå i den vestlige delen av Middelhavet. Noen forskere mener at Tarsis var et navn på Sardinia, en øy i den vestlige delen av Middelhavet.

Muligens et annet navn på Spania. De fleste forskere forbinder imidlertid Tarsis med Spania, noe de baserer på det at greske og romerske oldtidsforfattere omtaler et sted eller et område i Spania som Tartessus. Den greske geografen Strabon (i det første århundre f.v.t.) plasserte en by som ble kalt Tartessus, i området omkring elven Guadalquivir i Andalucía (Geography, 3, II, 11), men det ser ut til at navnet Tartessis blir brukt som en generell betegnelse på den sørlige delen av Pyrenéhalvøya.

Mange oppslagsverk legger stor vekt på fønikernes kolonisering av de spanske kyststrekningene og omtaler Tartessus som en fønikisk koloni, men det ser ikke ut til at det er noe solid grunnlag for en slik teori. Encyclopædia Britannica (1959, bd. 21, s. 114) sier: «Verken fønikerne eller kartagerne etterlot seg noen varige spor i landet, mens grekernes innflytelse var tydelig. Handelsskip fra Tyrus og Sidon kan ha seilt gjennom [Gibraltar]stredet og nådd Cádiz i hvert fall på 800-tallet f.v.t., men nåtidige arkeologer som har lokalisert og gravd ut greske, iberiske og romerske byer, har ikke støtt på et eneste fønikisk bosted og har ikke funnet mer betydelige fønikiske etterlatenskaper enn diverse nipsgjenstander, smykker og lignende bytteobjekter. Det er derfor tydelig at fønikerne ikke bygde noen byer, kanskje med unntak av Cádiz; det eneste de hadde, var handelsstasjoner og anløpssteder.» Historien viser også at da fønikerne og grekerne begynte å drive handel med Spania, var det allerede en innfødt befolkning der som skaffet dem det sølv, jern, tinn og bly de var ute etter.

Det er derfor god grunn til å tro at etterkommerne av Javan (jonerne) gjennom hans sønn Tarsis ble spredt til og ble dominerende på Pyrenéhalvøya. Å sette Tarsis i forbindelse med Spania harmonerer også godt med andre skriftsteder.

Handelsforbindelser med Salomo. Den bibelske beretningen bekrefter at fønikerne drev handel med Tarsis på kong Salomos tid (ca. 1300 år etter vannflommen), da også israelittene begynte med sjøhandel. Salomo hadde en flåte med skip i rødehavsområdet – til dels bemannet med erfarne sjøfolk som fønikerkongen Hiram i Tyrus hadde stilt til rådighet – og drev særlig handel med Ofir, et land med rike gullforekomster. (1Kg 9: 26–28) I beretningen sies det  videre at «kongen hadde en flåte av Tarsis-skip på havet sammen med Hirams flåte av skip», og det sies om disse skipene at de hvert tredje år foretok reiser for å importere gull, sølv, elfenben, aper og påfugler. (1Kg 10: 22) Det er en alminnelig oppfatning at «Tarsis-skip» etter hvert kom til å betegne en bestemt type skip. Én ordbok sier at disse skipene var «store, havgående fartøyer som egnet seg til å gå i rute til Tarsis». (A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament av Brown, Driver og Briggs, 1980, s. 1077) Et eksempel fra nyere tid er betegnelsen «ostindiafarer». Denne betegnelsen ble opprinnelig brukt om store britiske skip som seilte på Ostindia, men kom med tiden til å bli brukt om alle skip av denne typen uansett hvor de kom fra, og hvor de skulle hen. l tråd med dette sies det i 1. Kongebok 22: 48 at kong Jehosjafat (936–911 f.v.t.) «bygde Tarsis-skip som skulle gå til Ofir etter gull».

I beretningen i 2. Krønikebok står det imidlertid at de av Salomos skip som drog ut hvert tredje år, «gikk til Tarsis». (2Kr 9: 21) Det sies også at Jehosjafats skip var bygd for å «skulle gå til Tarsis», og at skipene, fordi de hadde lidd skipbrudd, ’ikke hadde styrke i behold til å gå til Tarsis’. (2Kr 20: 36, 37) Dette tyder på at Ofir ikke var den eneste havnen de israelittiske ’Tarsis-skipene’ anløp, men at de også seilte på Middelhavet. Dette byr på et problem, ettersom i det minste noen av disse skipene ifølge beretningen ble sjøsatt i Esjon-Geber, ved Akababukta. (1Kg 9: 26) For at skipene skulle kunne nå fram til Middelhavet, måtte de enten gå gjennom en kanal fra Rødehavet til Nilen og derfra til Middelhavet eller seile rundt Afrika. Det er i dag umulig å fastslå hvilke seilruter (kanaler innbefattet) som kunne brukes eller ble brukt på Salomos og på Jehosjafats tid, men det betyr ikke at det er grunn til å betrakte den skipsfarten som blir beskrevet, som ugjennomførlig.

I profetier. Det ser ut til at Tarsis har vært et betydelig marked for handelsbyen Tyrus, muligens kilden til byens største rikdommer i en periode av dens historie. Helt siden oldtiden har det i Spania vært gruver med rike forekomster av sølv, jern, tinn og andre metaller. (Jf. Jer 10: 9; Ese 27: 3, 12.) I Jesajas profetiske uttalelse om ødeleggelsen av Tyrus blir det sagt at Tarsis-skipene skulle ’hyle’ når de nådde Kittim (Kypros, kanskje deres siste anløpssted på vei østover) og hørte nyheten om at den rike havnebyen Tyrus var blitt herjet. – Jes 23: 1, 10, 14.

I andre profetier ble det forutsagt at Gud ville sende noen av sine tjenere til Tarsis for at de der skulle fortelle om hans herlighet (Jes 66: 19), og at ’Tarsis-skip’ skulle hente Sions sønner fra det fjerne. (Jes 60: 9) «Kongene fra Tarsis og fra øyene» skulle betale tributt til den kongen Jehova skulle utnevne. (Sl 72: 10) Ifølge Esekiel 38: 13 ser imidlertid «kjøpmennene fra Tarsis» og andre handelsfolk av selviske grunner fram til at Gog av Magog skal plyndre Jehovas gjeninnsamlede folk. Blant mye annet som står som et symbol for selvopphøyelse, hovmod og stolthet, skal Tarsis-skipene bli fornedret, og bare Jehova skal bli opphøyd på «den dagen som hører hærstyrkenes Jehova til». – Jes 2: 11–16.