(Tạrtaros).

En fengselslignende, fornedret tilstand som Gud kastet ulydige engler i på Noahs tid.

Ordet forekommer bare én gang i de inspirerte skrifter, nemlig i 2. Peter 2: 4. Apostelen skriver at «Gud ikke avholdt seg fra å straffe de engler som syndet, men kastet dem i Tartaros og derved overgav dem til det tykke mørkes huler for at de skulle holdes i forvaring til dom». Uttrykket «kastet dem i Tartaros» er en gjengivelse av en form av det greske verbet tartarọo.

En parallell tekst finnes i Judas 6: «Og de englene som ikke bevarte sin opprinnelige stilling, men forlot sin egen, rette bolig, har han holdt i forvaring med evige lenker under tykt mørke til dommen på den store dag.» Peter viser når det var disse englene «forlot sin egen, rette bolig», i forbindelse med at han taler om «åndene i fengsel, de som en gang hadde vært ulydige, da Guds tålmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd». (1Pe 3: 19, 20) Dette knytter det vi her drøfter, direkte til beretningen i 1. Mosebok 6: 1–4, hvor det står om «den sanne Guds sønner», som før vannflommen forlot sin himmelske bolig for å leve sammen med kvinner, noe som førte til at de fikk et avkom som ble kalt nefilim. – Se GUDS SØNN(ER); NEFILIM.

Av disse skriftstedene framgår det tydelig at Tartaros er en tilstand og ikke et sted. Når Peter taler om at disse ulydige åndene befinner seg i «det tykke mørkes huler», må det ses i sammenheng med at Paulus sier at de befinner seg i «de himmelske regioner», hvorfra de som onde åndemakter utøver et mørkets herredømme. (2Pe 2: 4; Ef 6: 10–12) Det ’tykke mørke’ er på lignende måte ikke mangel på bokstavelig lys, men en følge av at disse åndene er avskåret fra all guddommelig opplysning, ettersom de er frafalne og er utstøtt av Guds familie. De har bare mørke utsikter hva deres evige skjebne angår.

Tartaros er derfor ikke det samme som det hebraiske Sjeol eller det greske Hades, som begge står for menneskehetens felles grav. Dette framgår også av apostelen Peters ord, som viser at Jesus Kristus ikke «forkynte for åndene i fengsel» i de tre dagene da han befant seg i Hades (Sjeol), men etter at han var blitt oppreist fra de døde. – 1Pe 3: 18–20.

Den fornedrede tilstand som blir framstilt ved Tartaros, skal heller ikke forveksles med «avgrunnen», som Satan og hans demoner vil bli kastet i for å være der under Kristi tusenårige styre. (Åp 20: 1–3) De ulydige englene ble tydeligvis kastet i Tartaros i «Noahs dager» (1Pe 3: 20), men omkring 2000 år senere bønnfalt de Jesus om «ikke å befale dem å fare av sted til avgrunnen». – Lu 8: 26–31; se AVGRUNNEN.

Ordet «Tartaros» forekommer også i hedensk mytologi fra førkristen tid. I Homers Iliaden blir det mytologiske Tartaros framstilt som et underjordisk  fengsel like dypt under Hades som jorden er under himmelen. Her var Kronos og de andre titangudene innesperret. Som vi har sett, er Bibelens Tartaros ikke et sted, men en tilstand, og det er derfor ikke det samme som det Tartaros som blir omtalt i gresk mytologi. Det er imidlertid verdt å merke seg at det mytologiske Tartaros ikke blir framstilt som et oppholdssted for mennesker, men som et sted for overmenneskelige vesener. Hva dette angår, er det derfor en likhet, ettersom det bibelske Tartaros tydeligvis ikke er et sted hvor menneskesjeler blir holdt innesperret (jf. Mt 11: 23), men er et sted utelukkende for onde overmenneskelige ånder som har gjort opprør mot Gud.

Den tilstand av dyp fornedrelse som blir framstilt ved Tartaros, er et forstadium til den tilstand som Satan og hans demoner kommer i når de blir styrtet i avgrunnen før Kristi tusenårige styre begynner. Etter de tusen år vil de bli fullstendig tilintetgjort i «den annen død». – Mt 25: 41; Åp 20: 1–3, 7–10, 14.