Bygning eller anlegg (av grekerne kalt thẹatron) som ble brukt til framføring av skuespill som dramaer, tragedier og komedier og til danseopptredener og konserter. Forestillingene var ofte umoralske og var derfor noe trofaste kristne holdt seg unna. (Ef 5: 3–5) Men folk kom også sammen i teatret ved andre anledninger.

Paulus’ reisefeller ble for eksempel ført til teatret i Efesos da sølvsmeden Demetrius hisset opp folkemengden på grunn av disse kristne misjonærene. Apostelen ønsket selv å tre fram for dem som var samlet i teatret, men disiplene og noen vennlige medlemmer av «kommisjonen for fester og leker» fikk ham fra det. – Apg 19: 23–31.

I Hellas begynte man å bygge teatre på 400-tallet f.v.t., og med tiden ble det oppført teatre i flere viktige byer. De fleste greske teatrene var bygd som en halvsirkel i en konkav skråning. Sitteplassene, som kunne være av tre eller stein, var anbrakt i horisontale rader og delt inn i seksjoner med ganger mellom. I midten lå det såkalte orkhẹstra (en plass for kor og dansere), og bak det var det et podium med en skenẹ, en bakgrunn, bak der igjen.

Man har funnet ruiner av teatre i blant annet Efesos, Aten og Korint. Det store teatret som er blitt gravd ut i Efesos, hadde 66 rader med sitteplasser og kunne romme ca. 25 000 personer. Akustikken var så god at selv det som ble sagt med ganske lav stemme på scenen, med letthet kunne høres på øverste rad, og den er fortsatt like god.

Romerne bygde ofte teatre som selvstendige bygninger som ikke var avhengige av et naturlig skrånende terreng. Noen av deres teatre hadde et tak over scenen og en del av tilskuerplassene. En annen type, det romerske amfiteatret, var en sirkelformet eller oval bygning uten tak, med en stor rund plass eller arena i midten som radene av sitteplasser var spredt ut fra som eikene i et hjul. Et kjent romersk amfiteater er det delvis bevarte Colosseum i Roma, som ble fullført i år 80 e.v.t. Herodes den store bygde teatre i forskjellige byer, deriblant Damaskus og Cæsarea. Josefus sa at Herodes «bygde et teater i Jerusalem og deretter et meget stort amfiteater på sletten». – Jewish Antiquities, XV, 268 (viii, 1).

 Det greske ordet thẹatron ble ikke bare brukt om det stedet hvor en forestilling ble oppført, men også om selve forestillingen. Paulus skrev: «For meg ser det nemlig ut som om Gud har stilt oss, apostlene, sist til skue, som menn som er bestemt til å dø, for vi er blitt et skuespill [thẹatron] for verden og for engler og for mennesker.» (1Kt 4: 9) Paulus hentydet her til de romerske gladiatorkampene, som vanligvis ble avsluttet med at noen av deltakerne ble ført inn, nakne og forsvarsløse, og drept på en grusom måte.

Grekerne og romerne pleide å føre dødsdømte forbrytere gjennom teatret, hvor de ble latterliggjort av tilskuerne. I sitt brev til de kristne hebreerne hentydet Paulus tydeligvis til denne praksisen. Det finnes ingen beretninger om at disse kristne var blitt utsatt for en slik behandling, men de hadde utholdt lidelser som kunne sammenlignes med dette. Apostelen kom med denne inntrengende oppfordringen til dem: «Husk stadig på de første dager, da dere, etter at dere var blitt opplyst, utholdt en stor kamp under lidelser, noen ganger mens dere som i et teater ble utsatt for både forhånelser og trengsler, og noen ganger mens dere ble delaktige med dem som gjennomgikk slikt.» – He 10: 32, 33.