(tẹbet).

Det navnet som etter landflyktigheten ble brukt på den tiende månemåneden i den jødiske hellige kalender, den fjerde i den verdslige kalender. (Est 2: 16) Tebet svarer til en del av desember og en del av januar. Vanligvis betegnes denne måneden ganske enkelt som «den tiende måneden». – 1Kr 27: 13.

Navnet tebet antas å være avledet av en akkadisk rot som betyr «å synke» eller «å synke ned», noe som kan hentyde til de store mengdene med gjørme i denne vintermåneden, når det regner som verst. Vinterregnet er ofte nokså voldsomt, noe det regnet som avløste den tre og et halvt år lange tørken på Elias tid, er et godt eksempel på. (1Kg 18: 45) Jesus beskrev et lignende regn i sin illustrasjon om et hus som var bygd på sand, og som styrtet sammen fordi sanden ble skylt bort da regnet øste ned. (Mt 7: 24–27) Ifølge The Geography of the Bible av Denis Baly (1957, s. 50) er det ofte frost i høylandet i siste halvdel av desember, og i Jerusalem hender det at det kommer snøbyger. (2Sa 23: 20) En sjelden gang har det faktisk forekommet at veier er blitt midlertidig stengt fordi det har falt store mengder snø. Det kan ha vært i måneden tebet den syriske hærføreren Tryfon ble forsinket av et kraftig snøvær på vei til Jerusalem. (Jewish Antiquities, XIII, 208 [vi, 6]; 1. Makkabeerbok 13: 22) Tebet var åpenbart ikke en måned da man reiste mye, eller da gjetere ville oppholde seg ute på markene om natten. Dette er noe av det grunnlaget man har for å si at Jesus ikke kan ha blitt født i denne måneden.

Det var på den tiende dagen i måneden tebet i 609 f.v.t. Nebukadnesar startet sin beleiring av Jerusalem. (2Kg 25: 1; Jer 39: 1; 52: 4; Ese 24: 1, 2) Det var muligens til minne om dette jødene senere holdt «fasten i den tiende måneden». – Sak 8: 19.